Ancus Marcius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ancus Martius, kunstnerisk fremstilling fra 1500-tallet, av Guillaume Rouillé

Ancus Marcius (640–616 f.Kr.)[1] var ifølge romersk tradisjon den fjerde kongen av Roma. Han etterfulgte Tullus Hostilius, og skal etter sigende ha vært barnebarn av den andre kongen av Roma, Numa Pompilius, gjennom hans datter; han var med dette også sabiner.[2]

Ved Ancus' bortgang gikk kongetittelen over til en etrusker, ved valget av Tarquinius Priscus som Romas femte konge. Ancus' etterkommere var imot at kongemakten skulle gå til Servius Tullius, angivelig av slaveætt, da Ancus' ætlinger enda var i live. De konspirerte mot ham og fikk han til slutt drept, men lyktes ikke i å plassere en av Ancus' ætt på tronen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Romersk tradisjon har det at den foregående konge, Tullus Hostilius, ble drept av et lyn sendt av guden Jupiter etter å ha forsømt det religiøse liv. Romerne valgte dermed en konge som hadde å ta bedre vare på det religiøse, og dette ble sabineren Ancus Marcius.[3] Livius hevder at hans første kongsgjerning var å gå tilbake til de eldste kildene om religiøse riter, og bestemte seg for å utføre og organisere de statlige religionsembetene slik Numa hadde; han gav pontifex maximus ordre om å kopiere Pompilius' kommentarer om fremførelsen av disse riter, og ba dem stiles ut et offentlig sted slik at ritene ikke skulle forsømmes eller utføres feil.[4]

Marcius' regjering skal ha vært preget av relativ fred.[1] Lite blir sagt om han i overleveringene, bortsett fra at han skal ha vært en blanding av de foregående kongene Numa (sin bestefar) og Tullus, noe som vil si at han fortsatte å føre kriger mens han også skjøttet om det religiøse.[2]

Han skal ha vunnet flere slag over Romas latinske naboer, jevnet byene med jorden for så å ta opp deres befolkning i Roma.[2] Livius hevdet at latinerne var de som startet krigshandlingene, da de gjorde et inntog inn i romersk territorium etter å ha gjenvunnet selvtillit. Romerne skal ha søkt om oppreisning, hvorpå latinerne skal ha kommet med et hovmodig avvisning da de skal ha antatt at den nye romerske kongen kom til å vie sin regjering til det religiøse.[4] Kongen innførte et fetialrite hentet fra ekverne for å sørge for en viss formalitet ved krigføring.[4] Han hærtok så latinerbyen Politorium, og tvangsflyttet innbyggerne.[5] Disse folkene skal ifølge Livius ha blitt bosatt på Aventinen (Aventinum), med da sabinere på Kapitol, albanere (ikke til forveksling med dagens balkanske folk) på Caeliushøyden og de tidlige romerne på Palatinen.[2] Da andre latinere inntok det tomme Politorium skal dette ifølge Livius ha ført til at kongen jevnet byen med jorda, for at det ikke skulle bli et permanent tilfluktssted for latinerfienden.[5] Med stor befolkningsvekst skal også Ancus ha sørget for utbedringer av byens infrastruktur, med konstrueringen av en bro over Tiberen.[2]

Han skal også ifølge overleveringene ha grunnlagt en havneby ved navn Ostia ved Tiberens munning, for å sikre Roma tilgang til Middelhavet; det er derimot ikke funnet noen rester av en slik by fra 600-tallet f.Kr. i Ostiaområdet, og dermed antar mange arkeologer at dagens Ficana var den Ostia som han grunnla – eller som han kun inntok og omdøpte.[2]

Etterkommere og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ancus Marcius' etterkommere konspirerte for å få plassert en av Ancus' ætlinger tilbake på tronen; de anså det som vanære for slekten at innvandrere og til og med «slaver» (den antatte arvingen til Tarquinius, Servius Tullius, skulle angivelig være av slaveavstamning) kunne innta regjeringmakten i Roma så lenge det fantes etterkommere av Ancus. De fikk dermed to gjetere til å late som de kranglet og appellere til kongen for å løse uenigheten; da slo en av gjeterne en øks i hodet på Tarquinius og drepte han. Hans kone, Tanaquil, fikk holdt hans bortgang hemmelig slik at den påtenkte tronfølgeren Servius midlertidig kunne overta den avdøde kongens myndighet og vise sin dugelighet som konge.[6]

Slekten Marcia hevdet avstamning fra kong Ancus, og var en prominent slekt i republikkens dager.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ancus Marcius. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 23. mai 2016 fra https://snl.no/Ancus_Marcius.
  2. ^ a b c d e f Iddeng, s. 50
  3. ^ Iddeng, s. 50–51
  4. ^ a b c Livius: Ab Urbe Condita, 1:32 (engelsk)
  5. ^ a b Livius: Ab Urbe Condita, 1:33 (engelsk)
  6. ^ Iddeng, s. 54

Litteratur[rediger | rediger kilde]