Sabinere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sabinere var et av oldtidens italiske folk som tilhørte den umbriske gren.[1] De bebodde det kuperte innenlandsområdet i Sentral-Italia. Folket hadde ifølge tradisjonen stor innflytelse på den tidligste utviklingen av oldtidens Roma, og hele Latium som sådan.

Ifølge overleveringer ble ugifte, unge sabinerkvinner voldtatt og rovet i det som ble kjent som Sabinerinnerovet, og en lang krig fulgte mellom romerne og sabinerne. Krigen endte etter de samme kvinnene grep inn, og forsonet sabinerne og romerne. De ble endelig underlagt romerne i 290 f.Kr., og fikk borgerrett i 268 f.Kr.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sabinerne er muligens mest kjent på grunn av et sagn om Romas tidlige historie, kjent som Sabinerinnerovet. Ifølge sagnet lokket romerne sabinere til byen under dekke av en fest for Neptun (senere Consualia), for så å voldta unge ugifte sabinerkvinner, og stenge bymurene. Rovet fant sted grunnet en overvekt av menn i Roma, som følge av at Romulus lokket utstøtte menn, kriminelle, rømte slaver, og så videre til sin nystiftede by; Romulus organiserte det slik at alle pikene skulle lovlig gifte seg med sin voldtektsmann, og bli deres hustruer. Handlingen førte til en langvarig krig mellom romerne og sabinerne.[2]

I en sabinerby sier tradisjonen også at Romulus drepte byens konge. Han brakte rustningen til Kapitol, og innviet et tempel til guden Jupiter Feretius med rustningen som offergave – ifølge tradisjonen den eldste helligdom konstruert på høyden.[3] Det å overmanne fiendens konge på egen hånd, for å så ta hans rustning og våpen, var sett på som det gjeveste en romersk hærfører kunne gjøre. Denne handlingen, kjent på latin som spolia opima («det rike bytte»), hendte ifølge den romerske historiker Livius kun to ganger til i Romas historie.[3]

Krigen mellom sabinerne og romerne fortsatte, og romernes krigslykke begynte å snu. Den mektige sabinerkongen Tatius bestakk en ungjente kalt Tarpeia med gullarmbånd, og kom seg dermed innenfor bymuren; for denne handlingen måtte Tarpeia bøte med sitt liv, og ifølge en overlevering ble henne kastet utfor Kapitolhøyden, og stedet der det skjedde fikk deretter navnet den tarpeiske klippe etter henne. En annen overlevering sier at hun ble drept av vekten av de mange skjold lesset på henne av romerske soldater, etter at hun ikke fikk gullarmbåndene som hun trodde.[3] Ifølge Livius raste raste kampene inni byen mellom de to folkene og bølget fram og tilbake, helt til de bortførte sabinerkvinnene grep inn:

«De stoppet villskapen ved å trygle snart sine fedre, snart sine ektemenn om ikke å la seg besudle av frenders blod. Det var naturstridig for ektemennene å begå fadermord og for fedrene å drepe svigersønner».[3]

Som følge ble de to kongene forsont, og ble enige om å slå sammen folkene og dele makten; Tatius døde kort tid senere, og Romulus stod igjen som konge over en større befolkning.[3]

Sabinerne ble endelig undertvunget av romerne i 290 f.Kr. av Manius Curius Dentatus. I 268 f.Kr. fikk de romersk borgerrett.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Andersen, Øivind. (2009, 15. februar). Sabinere. I Store norske leksikon. Hentet 19. mai 2016 fra https://snl.no/sabinere.
  2. ^ Iddeng, s. 24–25
  3. ^ a b c d e Iddeng, s. 26

Litteratur[rediger | rediger kilde]