Sabinere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Topografisk kart som viser lokaliseringen av sabinerne. Grensen med Latium i sør var elven Aniene; imidlertid er det mulig at sabinernes område strakte seg til innsjøen Regillus noe sør av den i nærheten av oldtidsbyen Gabii (18 km øst for Roma).

Sabinere (latin: Sabini; gresk: Σαβῖνοι; italiensk: Sabini) var et italisk folk i oldtiden som tilhørte den umbriske gren. De var bosatt i Appenninene, det kuperte innenlandsområdet i Sentral-Italia, men hadde også spredt seg til Latium nord for elven Aniene før Romas grunnleggelse.

Sabinerne ble delt i to befolkninger etter Romas grunnleggelse, i henhold til beskrivelser i romerske legender. Befolkningen nærmest Roma ble en del av den nye byen og forent med den eksisterende befolkningen. I henhold til romerske legenden om byens opprinnelse manglet romerne kvinner, inviterte sabinerne til en fest og røvet kvinnene deres, sabinerinnerovet. Det førte til en krig med sabinerne, men det endte med at sabinerkvinnene anmodet om at de ikke mistet sin sabinske fedre og romerske ektemenn. Det begynte en ny kulturarv av sabinere som snakket latin og var blitt romere. Roma skulle bli en felles sabinsk-romersk by under et felles dualistisk monarki av romerske Romulus og sabinerkongen Titus Tatius, skjønt det varte ikke lenge før sistnevnte ble drept og Romulus, Romas første konge, styrte alene.[1]

Den andre delen av befolkningen forble et folk i fjellene, og kom til sist i krig med Roma for å beholde sin uavhengighet på lik linje med andre italiske folk. Etter å ha blitt erobret ble de assimilert med den romerske republikken, underlagt romerne i 290 f.Kr., og fikk borgerrett i 268 f.Kr.

Språk[rediger | rediger kilde]

Det er få nedtegnelser av det sabinske språk; det er imidlertid en del ordlister gitt av antikke kommentatorer, og en eller to inskripsjoner har blitt forsøksvis identifisert som sabinsk. Det er også personnavn i bruk i latinske inskripsjoner fra sabinske landområder, men disse er gitt i latinsk form. Den britiske filologen Robert Seymour Conway har i sitt tobindsverk Italic Dialects (1897) oppgitt omtrentlig hundre ord som varierer fra å være godt dokumentert som sabinsk til muligens å være sabinsk opprinnelse. I tillegg til disse siterer han stedsnavn som er avledet fra sabinsk, tidvis også forsøkt å rekonstruere den opprinnelig sabinske formen.[2] Basert på tilgjengelige bevis har språk- og referanseressursen Linguist List forsøksvis klassifisert sabinsk som et et medlem av umbrisk språkgruppen av italiske språk innenfor den indoeuropeiske språkfamilie.[3]

Historisk geografi[rediger | rediger kilde]

De sabinske høyder i midten av Sabinum (Sabina).

Latinsktalende kalte sabinernes opprinnelige område for Sabinium, innviklet i de moderne regionene Lazio, Umbria, og Abruzzo. Til denne dag har det oldtidens stammenavn i den italienske formen Sabina. Innenfor den moderne regionen Lazio (eller Latium) utgjør Sabina en underregion, beliggende nordøst for Roma, rundt byen og kommunen Rieti.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Tekstlige spor[rediger | rediger kilde]

Sabinerne ble først omtalt av Dionysios fra Halikarnassos for å ha erobret ved overraskelse byen Lista som ble ansett som moderbyen til aboriginerne,[4] i henhold til romersk mytologi den eldste befolkningen i Italia. Antikkens historikere diskuterte stadig den særskilte opprinnelsen til sabinerne. Zenodotos av Troizen, som skrev en historie om Umbria,[5] hevdet at sabinerne opprinnelig var umbrere som endret deres navn etter å ha blitt fordrevet av pelasgere[6] fra deres by i fjellene, Reate (dagens Rieti), liggende over Latium. Porcius Cato argumenterte for at sabinerne var en befolkning som var oppkalt etter Sabus, sønn av Sancus (en guddom i området er tidvis referert til som Jupiter Fidius).[7]

I en annen redegjørelse omtalt hos Dionysios skal en gruppe lakedaimonere flyktet fra det området i Hellas som Sparta kontrollerte ettersom de mente at Lykurgs lover var for strenge. I Italia grunnla de den spartanske byen Foronia (i nærheten av de pontiniske sletter), oppkalt etter gudinnen av samme navn og en del av dem bosatte seg blant sabinerne. I henhold til denne fortellingen skal sabinerne ha blitt betraktet som fiendtlige (aggressive eller krigerske) og nøysomme (forsiktige og sparsommelige), og som de hadde fått fra spartanerne.[8]

I Plutarks biografi over Numa Pompilius, Romas andre konge og som kom fra sabinsk bakgrunn, sier han: «Sabinere, som erklærte seg selv som en koloni av lakedaimonere».

En del av disse regionale identitetene i Italia var vedvarende. Det sabinske området nordøst for Roma ble ansett som preget av streng, mer opphavelig oppførsel av de som bodde der, en dyd som hadde gått tapt i den korrupte storbyen Roma. Cato den eldre assosiert de sabinske dyder med nettopp den lokale tradisjon tilskrevet sabinerne, ved at de kanskje var avledet fra spartanerne, kjent for sin strenge nøysomhet. Poeten Horats, som skrev på Augustus’ tid, verdsatte sin sabinske gård som han benyttet som et bilde på landelig renhet.[9]

Sabinere i Roma[rediger | rediger kilde]

Legenden om sabinerkvinnene[rediger | rediger kilde]

En tradisjon sier at Romulus i en sabinerby drepte byens konge. Han brakte rustningen til Kapitol, og innviet et tempel til guden Jupiter Feretius med rustningen som offergave – ifølge tradisjonen den eldste helligdom konstruert på høyden.[10] Det å overmanne fiendens konge på egen hånd, for å så ta hans rustning og våpen, var sett på som det gjeveste en romersk hærfører kunne gjøre. Denne handlingen, kjent på latin som spolia opima («det rike bytte»), skjedde ifølge den romerske historikeren Titus Livius kun to ganger til i Romas historie.[10]

«Sabinerinnerovet», maleri av Pietro da Cortona, 1627-1629.

En legende knyttet til Romas opphavsmyte forteller at romerne under Romulus stjal sabinske kvinner for å befolke sin nybygde by. Det var kvinneunderskudd i Roma, og under påskudd av å invitere sabinerne til fest, røvet romerne deres kvinner. Den krigen som fulgte,[11] ble først avsluttet da disse kvinnene stilte seg mellom de krigførende partene av deres sabinske fedre og romerske ektemenn. Sabinerinnerovet ble et vanlig motiv i romersk kunst; kvinner som tvinger fram fred utgjorde et mindre hyppig, men fortsatt gjentagende motiv. Fortellingen var fortsatt populært som motiv i renessansen.[12][13]

I henhold til Livius innebar fredsavtalen at de to folkene slo seg sammen under et dualistisk monarki, styrt av både den sabinske kongen Titus Tatius og romerske Romulus fram til Tatius’ død fem år senere. Tre nye centurier (latin: centuria, av centum, «hundrede») av equites, de valgkretser som Roma var inndelt i og hver centurie hadde en stemme. En av disse centurier hadde navnet Tatienses, navngitt etter den legendariske sabinske kongen Titus Tatius.[14]

De sabinske tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Tradisjonen hevder at befolkningen i det tidlige romerske kongerike var resultatet av en union med sabinere og andre. En del av slektene (gens) i den romerske republikken var stolte av deres sabinske kulturarv, blant annet Claudia gens, og benyttet Sabinus som et cognomen (tredjenavn) eller agnomen (tilnavn).

En del særskilte sabinske guddommer og religiøse kulter var kjent i Roma: Semo Sancus og Quirinus, sistnevntes navn kan være avledet fra det sabinske ordet quiris, «spyd».[15] Minst et område i byen, Quirinalet, hvor templene til de sistnevnte gudene var lokalisert, hadde en gang vært et sabinsk senter. De spesielle påstandene til Varro og Cicero om at varsler, fuglers flukt, tolkning av drømmer og dyrkelsen av Minerva og Mars hadde sitt opphav hos sabinerne, er tvilsomme. Disse gudene og skikkene var generelt italiske og latinske, foruten også etruskiske. Påstanden har kanskje opphav i at Romas andre legendariske konge, Numa Pompilius, var betraktet som sabiner, og han er kreditert som den som grunnla den romerske religion ved at mange av Romas viktigste religiøse og politiske institusjoner er tilskrevet ham.[16][17]

Romere av sabinsk slekt[rediger | rediger kilde]

Sabinsk religion[rediger | rediger kilde]

Varro hevdet at Sol Indiges, som hadde en hellig lund i Lavinium, var sabinsk, men på samme tid likestilte han guden med Apollo.[18] Av de guddommene som Varro listet opp som sabinske, skrev han «flere navn har samme rot i begge språk, som med trær som vokser på kanten av en eiendom, kryper røttene inn i begge eiendommer. Saturn, eksempelvis, kan bli sagt å ha en annen opprinnelse her, og det samme med Diana[19] Varro kommer med ulike påstander om sabinsk opprinnelse i sine verker, noe er mer sannsynlige enn andre, men generelt skal hans påstander ikke oppfattes som mer enn hva de er.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beard, Mary (2016): SPQE. A History of Ancient Rome, Profile Books, s. 64
  2. ^ Conway, Robert Seymour (1897): The Italic Dialects Edited with a Grammar and Glossary. Cambridge: University Press. s. 351–369.
  3. ^ Om oskisk, se Wikander, Ola (2009): I døde språks selskap, Oslo: PAX forlag, s. 143-151
  4. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Roman Antiquities, Book I.14. Sitat: «Twenty-four stades from the afore-mentioned city stood Lista, the mother-city of the Aborigines, which at a still earlier time the Sabines had captured by a surprise attack, having set out against it from Amiternum by night.»
  5. ^ «Zeno'dotus» i: Smith, William, red. (1844): A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology, via Perseus
  6. ^ Rhodios, Apollonios; Green, Peter (2007): The Argonautika, Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press. ISBN 0-520-25393-0, s. 223 Kommentar på I.987: «a hold-all term for any ancient, primitive and presumably indigenous people in the Greek world»
  7. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Roman Antiquities, Book II.49. Sitat: «But Zenodotus of Troezen, a... historian, relates that the Umbrians, a native race, first dwelt in the Reatine territory, as it is called, and that, being driven from there by the Pelasgians, they came into the country which they now inhabit and changing their name with their place of habitation, from Umbrians were called Sabines. But Porcius Cato says that the Sabine race received its name from Sabus, the son of Sancus, a divinity of that country, and that this Sancus was by some called Jupiter Fidius.»
  8. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Roman Antiquities, Book II.49. Sitat: «There is also another account given of the Sabines in the native histories, to the effect that a colony of Lacedaemonians settled among them at the time when Lycurgus, being guardian to his nephew Eunomus, gave his laws to Sparta. For the story goes that some of the Spartans, disliking the severity of his laws and separating from the rest, quitted the city entirely, and after being borne through a vast stretch of sea, made a vow to the gods to settle in the first land they should reach; for a longing came upon them for any land whatsoever. At last they made that part of Italy which lies near the Pomentine plains and they called the place where they first landed Foronia, in memory of their being borne through the sea, and built a temple to the goddess Foronia, to whom they had addressed their vows; this goddess, by the alteration of one letter, they now call Feronia. And some of them, setting out from thence, settled among the Sabines. It is for this reason, they say, that many of the habits of the Sabines are Spartan, particularly their fondness for war and their frugality and a severity in all the actions of their lives. But this is enough about the Sabine race.»
  9. ^ Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): The Birth of Classical Europe, Penguin, s. 226
  10. ^ a b Iddeng (2014), s. 26
  11. ^ Iddeng (2014), s. 24–25
  12. ^ «The Rape of the Sabine Women», Ancient Origins, 2. februar 2015
  13. ^ Kazerouni, Guillaume: «The Rape of the Sabine Women», Louvre
  14. ^ Nasmith, David (1890): Outline of Roman History from Romulus to Justinian, The Lawbook Exchange, Ltd., s. 1
  15. ^ Ovid (2015): Fastorum libri sex, Cambridge University Press, s. 397, fotnote
  16. ^ Plutark: «Life of Numa», The Parallel Lives
  17. ^ Bunbury, Edward Herbert (1857): «Sabini» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman geography. Bind II Iabadius—Zymethus. Boston: Little, Brown and Company.
  18. ^ Varro: De lingua latina 5.10; Rehak, Paul (2006): Imperium and Cosmos: Augustus and the Northern Campus Martius, University of Wisconsin Press, s. 94.
  19. ^ e quis nonnulla nomina in utraque lingua habent radices, ut arbores quae in confinio natae in utroque agro serpunt: potest enim Saturnus hic de alia causa esse dictus atque in Sabinis, et sic Diana.
  20. ^ Clark, Anna (2007): Divine Qualities: Cult and Community in Republican Rome, Oxford University Press, s. 37–38

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
  • Ovid: Fasti, bok III, 167–258
  • Ovid: Ars Amatoria, bok I, 102
  • Titus Livius: Ab urbe condita, bok I, 9–14
  • Cicero: De Republica, bok II, 12–14
  • Plutark: Vita parallelae, Romulus, 14–20
  • Juvenalis: Satirer, bok III, 81–85
Sekundære kilder
  • Beard, Mary (2016): SPQE. A History of Ancient Rome, Profile Books
  • Donaldson, John William (1860): «Chapter IV: The Sabello-Oscan Language» i: Varronianus: a critical and historical introduction to the ethnography of ancient Italy and the philological study of the Latin language. London: John W. Parker and Son.
  • Iddeng, Jon W. (2014): Romerrikets historie - republikkens vekst og fall. Oslo: Dreyers forlag, ISBN 978-82-8265-112-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Rape of the Sabine Women – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

  • «Sabini», artikkel i Encyclopædia Britannica 1911