Norsk utenrikspolitisk institutt
| Norsk utenrikspolitisk institutt | |||
|---|---|---|---|
| NUPI | |||
 NUPI har lokaler i C.J. Hambros plass 2 D | |||
| Type | Forvaltningsorgan, forskningsinstitutt[1] | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Etablert | 1959[2][3] | ||
| Org.nummer | 970955992 | ||
| Hovedkontor | Oslo | ||
| Underlagt | Kunnskapsdepartementet | ||
| Ansatte | ca. 80[4] | ||
| Nettsted | www.nupi.no | ||
 Norsk utenrikspolitisk institutt 59°54′59″N 10°44′30″Ø | |||
Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) er et norsk forvaltningsorgan. Det ble opprettet av Stortinget i 1959 for «å bidra til økt innsikt i mellomfolkelige spørsmål ved å drive forskning og utredning, og ved å spre informasjon om internasjonale forhold». NUPI er i dag et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, direkte underlagt Kunnskapsdepartementet. Instituttet ledes av et styre og en direktør. NUPIs styreleder (siden 2022) er Karl Erik Haug. NUPIs direktør (siden 2023) er Kari Osland.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Foruten lederen John Sanness var nøkkelpersonene fra begynnelsen Olav S. Stokke og Arne Olav Brundtland. Noe senere kom også Johan Jørgen Holst, Daniel Heradstveit og Martin Sæter med.
Instituttets tidlige år var fremst preget av arbeider om øst-vest relasjonene (Sanness), FN og u-hjelpen (Stokke), og sikkerhetspolitikken (Brundtland, Holst), etter hvert også studier av europeisk politikk og samarbeid (Daniel Heradstveit,Martin Sæter) og Midtøsten (Heradstveit). En betydelig utvidelse av virksomheten kom på 1970-tallet i og med opprettelsen av en egen avdeling for internasjonal økonomi (Valter Angell). Studier av oljeøkonomiens betydning fikk etter hvert stor plass (Sæter, Janne Haaland Matlary, Ole Gunnar Austvik). Etter Sanness' bortgang i 1984 ble manglende sovjetekspertise et følbart problem. Flere unge rekrutter med russisk språkkunnskap (bl.a. Iver B. Neumann) ble midlertidig ansatt, men først i 1995 kom en merkbar forbedring med regjeringens beslutning om å legge et nytt Senter for Russlandsstudier til NUPI.
Denne beslutning markerte samtidig oppgivelsen av departementets flerårige kampanje for å slå NUPI og andre forskningsinstitutter på området sammen til en enhet. Det såkalte Midgaardutvalget hadde i 1985 foreslått en samlokalisering av de tre instituttene i Oslo-området (NUPI, Institutt for fredsforskning og Fridtjof Nansens Institutt) under ett tak.[5] Kultur- og forskningsdepartementet valgte å gå et steg lenger i sin politikk fra 1990 av og satset på å slå dem helt sammen. Motstanden var imidlertid stor ved NUPI, og diskusjonene – som ble ført under ledelse av direktør Geir Lundestad ved Nobelinstituttet – førte ikke frem til noe realiserbart resultat.[6]
Da Johan Jørgen Holst døde i 1994 tok en lang periode med vikarierende direktører slutt og departementet kunne nytte høvet til å organisere om. Fra 1996 ble direktørstillingen gjort om til en åremålsstilling og instituttet fikk ny status som “statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter”. Sverre Lodgaard overtok som første åremålsdirektør etter Olav F. Knudsen, som hadde fylt direktørstolen i Holsts fravær fra 1990 av.
NUPIs opprinnelige bemanning var en styrer, en instituttsekretær og en sekretær.[7] Sistnevntes hjemmel ble tatt fra UD (Slørdal til KUD, 3. januar 1960: ”Under henvisning til det Kgl. Departements [altså KUDs] brev av 30. november f.å. meddeles at Utenriksdepartementet etter omstendighetene for sitt vedkommende ikke vil motsette seg at en sekretær I-stilling (lkl. 11) som ble tilstått Utenriksdepartementet midlertidig ved Stortingets vedtak av 24. juni 1957.[8] Det første tiåret nomaderte staben fra Victoria Terrasse, via Parkveien og Grønnegate til Bygdøy allé 3. På sistnevnte adresse hadde instituttet sine kontorer i tyve år inntil behovet for mer plass fremtvang flytting til Grønlandsleiret i 1989. Etter 14 år der flyttet man til dagens lokaler på C.J. Hambros plass 2 D.
Et seminar i oktober 1959 hadde nedsatt en arbeidsgruppe med den tentative tittel ”Norsk selskap for Sovjetstudier”. Gruppen ble umiddelbart løst knyttet til NUPI gjennom John Sanness’ engasjement i saken. Etter anmodning fra Sanness[9] deltok også UD-tjenestemann Bucher-Johannessen i dette arbeidet, mens han fortsatte i sin stilling i UD. I forbindelse med dette arbeidet forsøkte man å opprette et ”Service-kontor for opplysninger om sovjetisk næringsliv” som skulle ledes av ”konsulent Hallaråker, som lønnes av Forsvarsstaben”. UD anbefalte sterkt arbeidet.[10] NUPI gjorde i denne sammenheng et poeng av utelukkende å arbeide med åpne kilder.[11] I et internt notat[12] anbefales utestasjonene å ikke oversende fortrolig materiale til NUPI; ”Der arbeider nemlig personligheter av de mest forskjellige politiske farver i Instituttet”.
Fra 2007 til 2011 ble NUPI ledet av Jan Egeland, tidligere visegeneralsekretær og nødhjelpskoordinator i FN. Etter at Egeland sluttet i 2011, er Ulf Sverdrup utnevnt til ny direktør fra 2. januar 2012. Siden 1959 har instituttet tidligere hatt følgende direktører: John Sanness, Johan Jørgen Holst, Kjell Skjelsbæk, Olav Fagelund Knudsen, Sverre Lodgaard, Jan Egeland og Ulf Sverdrup. En artikkel i Morgenbladet hevdet i 2007 at alle NUPIs direktører frem til da hadde vært tilknyttet Arbeiderpartiet.[13]
Organisasjon[rediger | rediger kilde]
Per januar 2022 har instituttet fem forskningsgrupper: Forskningsgruppen for klima og energi, Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling, Forskningsgruppen for global orden og diplomati, Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel og Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar. I tillegg har NUPI en administrasjonsavdeling og en kommunikasjonsavdeling. NUPI står redaksjonelt bak tidsskriftene Internasjonal politikk, Nordisk Østforum, Forum for Development Studies og artikkelserien Hvor hender det?.
Hvor hender det? er en artikkelserie om internasjonal politikk som særlig henvender seg til lærere og elever i den videregående skolen, og har blitt utgitt siden 1962. Artiklene søker å fremstille aktuelle problemstillinger på en forståelig og oversiktlig måte, og også politikere og journalister leser disse artiklene for å holde seg oppdatert om internasjonale forhold. Både forskere og fageksperter fra NUPI og andre institusjoner forfatter Hvor hender det?-artiklene. Hvor hender det? er en del av NUPI skole, som også leverer andre skolerettede produkter og organiserer skolebesøk.
Instituttet sysselsetter i overkant av 60 årsverk pr. januar 2019, fordelt på forskere i kategoriene forsker I, seniorforskere, seniorrådgivere, forskere, stipendiater, masterstudenter, vitenskapelige assistenter, samt lærlinger, seniorrådgivere og rådgivere og førstekonsulenter i administrasjons- og kommunikasjonsavdelingene.
Forskningsfelter[rediger | rediger kilde]
NUPIs forskning dekker følgende temaområder:
- Norsk sikkerhetspolitikk, europeisk sikkerhet og transatlantiske relasjoner
- Global styring, stormaktsrivalisering og statssystem
- Energi og geopolitikk
- Internasjonal handel og investeringer, teknologi og økonomisk vekst
- Utvikling, statsdannelser og sikkerhet, fattigdom og korrupsjon
- Konflikt og fredsbygging
- Flernasjonale operasjoner og sikkerhet
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/peerReview; Directory of Open Access Journals.
- ^ https://www.nupi.no/Om-NUPI/Fakta-om-NUPI/NUPIs-historie.
- ^ (på en) ROR Data (v1.19 utgave), 16. februar 2023, , Wikidata Q116976023
- ^ https://www.nupi.no/Om-NUPI/Organisering.
- ^ NOU 1985:17. Forskning om sikkerhets- og fredsspørsmål og internasjonale forhold. Utvalgsleder: Knut Midgaard. Oslo: Kulturdepartementet, 1985-04-25
- ^ NUPI, Årsmeldinger 1991 t.o.m. 1995
- ^ Anders C. Sjaastad ”Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009” I: Internasjonal Politikk 67 (4): 679–744.
- ^ (jfr. St.prp. nr. 1, Tillegg nr. 5 – 1957, blir overført til Norsk utenrikspolitisk institutt.”)
- ^ (Sanness til Lange 18. mars 1960)
- ^ (Ålgård til KUF 2. mars 1961)
- ^ (Notat: Samarbeid med Norsk utenrikspolitisk institutt, Nic A. Fougner, 3. september 1962)
- ^ (Notat 5. Politiske Kontors kontakter med Norsk Selskap for Sovjetstudier, forfattet av Per Vennemoe, 8. november 1963)
- ^ Kjetil Raknes: Akademisk opportunisme, Morgenbladet 22. juni 2007 Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.