Norges speiderforbund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norges speiderforbund
TypeForening/lag/innretning[1]
Org.nummer954 877 841
Stiftet23. april 1978[2][3]
LandNorge
HovedkontorOslo
Medlem avSpeiderne i NorgeRediger på Wikidata
Medlemmer19 000[4]
Nettstedhttps://www.speiding.no (norsk)
ErstatterNorsk Speidergutt-Forbund, Norsk Speiderpikeforbund

Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921).

Pr. 2018 hadde Norges speiderforbund rundt 19 000 medlemmer fordelt på ca. 400 lokale speidergrupper.

Formål, program og aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Formål[rediger | rediger kilde]

Speidere fra 1. Haugerud på vei til en regnvåt helg i skogen. Friluftsliv er en sentral del av speiding i Norge

Speidingens formål er å utvikle medlemmene til å bli «selvstendige og ansvarsbevisste mennesker».[5] En stor oppgave som løses blant annet gjennom å benytte et variert program med mange frilufts- og praktiske aktiviteter, ved å bruke teamarbeid i små grupper (patruljesystemet), og gjennom å aktivt bruke «learning by doing» som metode.

Forbundsparagrafen fra 2008 lyder: «Norges speiderforbunds formål er å utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet i samsvar med idealene fra speiderløftet og speiderloven.»

Program[rediger | rediger kilde]

Programmet i Norges speiderforbund er bygget opp i fem tema:

  • Friluftsliv
  • Kreativitet
  • Vennskap
  • Samfunnsengasjement
  • Livskvalitet

Programmet er lagt opp for å gi medlemmene progresjon, for stadig å møte nye utfordringer.

For å være tilpasset det enkelte medlems utviklingsnivå, er programmet er delt opp i aldersgrupper etter klassetrinn (med lokale variasjoner):

  • Bevere: 1. og 2.klasse
  • Småspeidere: 3. og 4.klasse
  • Stifinnere: 5. til 7.klasse
  • Vandrere: 8. til 10.klasse
  • Rovere: Videregående og oppover

Aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Leirportal i pionering for 18. Bergen, Valøy ved Leirvik, 1978.

De viktigste aktivitetene i Norges speiderforbund foregår i arbeidsenhetene (se aldersgrupper over) i speidergruppene. Her er det møter med jevne mellomrom, for mange vil det si ukentlig, og flere turer i året. Speding i Norge er for de fleste speidergruppers del sterkt influert av friluftsliv, med aktiviteter som naturkunnskap, orientering, førstehjelp og primitiv matlaging, med mål om å kunne klarte seg selv. De fleste speidergrupper arrangerer en ukes leir hver sommer.

NSF har også en del arrangementer på krets- og forbundsnivå. På forbundsnivå er det største landsleir, som arrangeres hvert fjerde år (se egen seksjon lengre ned).

Av konkurranser har kretsene kretskonkurranser, hvor patruljene konkurrerer i speiderferdigheter. De beste patruljene i hver krets kvalifiserer seg til NM i speiding. Hvert NM i speiding og kretsbannerkonkurransene varer en helg. Typiske øvelser under disse arrangementene er blant annet orientering, pionering, rundløype med naturkjennskap, samfunnskunskap og førstehjelp.

Som en del av Norges speiderforbunds samfunnsengasjement, har Speideraksjonen blitt arrangert hvert år siden 2004. Dette er en innsamlingsaksjon som går til Flyktninghjelpens prosjekter. Speiderne i Norge har tradisjon for å samle inn til liknende formål praktisk talt siden oppstarten av speiderarbeidet i 1911, men under ulike navn. Speideraksjonen het tidligere Speiderjobben.

Historie[rediger | rediger kilde]

Donsbautaen reist på Sarabråten i 1955, der den første norske speidergruppen ble dannet.

Starten på guttespeiding[rediger | rediger kilde]

Speiding i Norge startet tidlig takket være de tette økonomiske og konstitusjonelle båndene mellom Norge og Storbritannia. Den tidligste speideraktiviteten begynte 1909, bare et år etter utgivelsen av Baden-Powells bok Scouting for Boys. «Centralforeningen for utbredelse av idræt» utarbeidet en norsk versjon, men allerede i 1910 ble gruppen 1. Christiania startet i Oslo av Christian Dons som hadde kommet i kontakt med speirdarbeidet i England, og på nyåret 1920 ble 2. Christinaia stiftet.

Disse to første speidergruppene dannet sammen Norsk Speidergutt-Forbund samme år, som markerer den offisielle starten på speiderbevegelsen i Norge. Stiftelsesdatoen ble valgt i ettertid og er lagt til speiderleder Dons' fødselsdag. Mange av de tidligere gruppene fra Centralforeningen gikk inn i Speidergutt-Forbundet.[6]

Pikespeidere i Norge[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med guttespeidertroppene begynte jenter å danne egne speidergrupper. En artikkel i Stavanger Aftenblad i 1910 skrev at speiding nå hadde spredt seg til jentene. Dronning Maud inviterte i 1916 lederen for det nystiftede Danske Pigespejderkorps til å holde et foredrag i Oslo om speiding for jenter. I etterkant av foredraget ble det opprettet en arbeidskomite, men det ble ikke dannet noe nytt forbund. Den norske avdelingen av KFUK hadde imidlertid tatt opp arbeidet med speiding, og startet flere speidergrupper for jenter. 3. november 1920 slo mange av disse seg sammen og dannet Norges KFUK-speidere. Den eldste gruppen i forbundet var Trondheim 1, som ble startet helt tilbake i 1915.

De uavhengige speiderpikegruppene som ikke var knyttet til KFUK-systemet dannet etter hvert Norsk Speiderpikeforbund som en søsterorganisasjon til Norsk Speidergutt-Forbund. Den offisielle startdatoen ble satt til 1. juli 1921.[7]

Senere utvikling[rediger | rediger kilde]

I 1922 ble de norske speiderorganisasjonene med i Verdensorganisasjonen for speiderbevegelsen og anerkjent som medgrunnleggere av speiderbevegelsen. Gjennom hele den tidlige perioden var det strid mellom den religøse og militære tradisjonen innen speiderbevegelsen i Norge.[6] Flere religiøse grupper, som KFUM, Metodistkirken og Frelsesarmeen startet sine egne speidergrupper. Arbeiderbevegelsen startet også sitt eget Norges Røde Speiderforbund i 1922 for å motvirke det de så som en konservativ ungdomsbevegelse.[8]

Under okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig ble speiderbevegelsen forbudt. Komissarstatsrådene fryktet av speiderbevegelsen med sitt internasjonale nettverk og militære ferdigheter ville kunne bli et senter for motstandsbevegelsen. Statsråd Axel Stang sendte ut ordre om at alle speidergrupper måtte sende inn sitt utstyr, uniformeffekter, merker, bannere og kassabeholdninger i september 1941. Speidere og speiderledere reddet unna det de kunne, men mange grupper mistet mesteparten av sitt utstyr.[9] Ungdomspartiet til Nasjonal Samling, Unghirden, var den eneste gruppen som fikk lov å fortsette med speideraktiviteter.[10] Etter krigen ble speiderbevegelsen fort startet igjen.

Den 14. Verdensspeiderleiren ble avholdt i Norge i 1975.

23. april 1978 slo Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF) seg sammen til Norges speiderforbund (NSF) for både jenter og gutter. KFUK/KFUM, metodistspeiderne og Frelsesarmeens speidergrupper valgte å stå utenfor, selv om de ofte samarbeidet med NSF-grupper og var med på deres speiderleire.

I 1985 ble den mangeårige lederen for NSF, Gisle Johnson tildelt «Bronseulven», den eneste distinksjonen som gis ut av Komiteen for verdensspeiding i World Organization of the Scout Movement for sin arbeid for internasjonalt speiderarbeid.[11]

Endringer av det religiøse aspektet[rediger | rediger kilde]

I sin originale form var kristendom en sentral del av speiderbevegelsens virke.[12] Både speiderloven og speiderløftet har dette som første punkt. Alle medlemmer av World Organization of the Scout Movement er forpliktet til å ha et spirituelt aspekt ved sitt arbeide.[13][14] Speiderbevegelsen selv har tradisjonelt sett på seg selv som en kristen organisasjon basert på kristne verdier, og flere ikke-religiøse grupper som har søkt om medlemskap har blitt avvist.[7]

Med en økende sekularisering av samfunnet i etterkrigstiden, og stadig flere unge med innvandrerbakgrunn med andre religiøse tradisjoner, har den kristne tradisjonen blitt et stridstema. Ved sammenslåingen i 1978 ble den første paragrafen i speiderloven endret fra å være spesifikk kristen til «En speider er åpen for Gud og hans ord». Basert på endringer i speiderloven hos det britiske speiderpikeforbundet noen år tidligere, ble paragrafen endret igjen i 2016 til «En speider søker sin tro og respekterer andres».[15] I 2018 ble speiderløftet endret av speidertinget til å samsvare med speiderloven.[16]

Speiderløftet[rediger | rediger kilde]

Fra 2018 lyder speiderløftet slik på norsk bokmål:

«Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.»[16]

Betegnelser fra Jungelboken[rediger | rediger kilde]

Da speiderbevegelsen var kjønnsdelt ble de yngste speiderguttene kalt «ulvunger», og troppslederen – som tradisjonelt er en kvinne – ble kalt «Akela». Dette er navnet på ulvemoren som beskytter menneskebarnet Mowgli i boken Jungelboken av Rudyard Kipling. De yngste speiderpikene ble kalt «meiser». Betegnelsen «ulvunger» og «Akela» går tilbake til 1914.[17]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Kretser[rediger | rediger kilde]

NSF er delt opp i 25 kretser. Grupper i samme område er medlem av samme krets. Kretsene er bindeleddet mellom forbundet og gruppene.

Landsleirer[rediger | rediger kilde]

Hvert fjerde år arrangeres en ukeslang landsleir for alle NSFs medlemmer, og vanligvis også deltagere fra andre nasjoner. Mellom landsleirene er det vanligvis kretsleir hvert fjerde år, og gruppeleirer hvert annet år. Følgende landsleirer er hittil avholdt:

Norsk Speidergutt-Forbund (NSF)[rediger | rediger kilde]
  • 1914 Christiania (Oslo)
  • 1916 Bergen
  • 1920 Trondheim
  • 1924 Hamar
  • 1928 Åndalsnes
  • 1932 Mandal
  • 1936 Jeløya
  • 1948 Mandal
  • 1952 Verdal
  • 1956 Voss
  • 1960 Brunlanes
  • 1964 Bodø
  • 1968 Lillehammer
  • 1972 Røros
  • 1976 Åndalsnes
Norsk Speiderpikeforbund (NSPF)[rediger | rediger kilde]
  • 1923 Brandbu
  • 1925 Stabekk
  • 1929 Steinkjersannan
  • 1933 Jørstadmoen
  • 1937: Mandal
  • 1948: Borre
  • 1953: Olberg
  • 1957: Rømoen
  • 1961: Ringerike
  • 1965: Følling
  • 1969: Kongsted (i Fredrikstad)
  • 1973: Alvdal
  • 1978: Ulven i Os
Norges speiderforbund (NSF)[rediger | rediger kilde]

Speidersjefer[rediger | rediger kilde]

Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norsk Speidergutt-Forbund før fusjonen i 1978:

Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norsk Speiderpikeforbund før fusjonen i 1978:

  • Brit Taraldset (1921–1922)
  • Marcella Bøe (1922–1925)
  • Hildur Ulleberg (1925–1927)
  • Kari Aas (1927–1935)
  • Dagmar Maalstad (1935–1948)
  • Gunvor Lykken 1948-1953)
  • Signe Christie (1953–1965)
  • Aud Mork Knutsen (1965–1978)

Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norges speiderforbund siden fusjonen i 1978:

  • Kjell Melhus (1978–1982)
  • Gisle Johnson (1982–1986)
  • Torunn Reinertsen (1986–1988)
  • Alf Runar Bakke (1988–1992)
  • Stein Løvold (1992–1996)
  • Eli Gullichsen (1996–2002)
  • Carsten Henrik Pihl (2002–2006)
  • Lars Atle Andersen (2006–2010)
  • Solveig Schytz (2010–2012)
  • Knut Slettebak (2012–2014)
  • May-Britt Præsttun Roald (2014–2018)
  • Håvard Djupvik (2018–)

Studentspeiding[rediger | rediger kilde]

Det er studentspeidergruppe i Trondheim, TSSG.

Tidligere fantes også studentspeidergruppene OSSG i Oslo, BSSG i Bergen, ÅSSG i Ås og NoSSG på Notodden. Studentspeidergruppene har vært tilknyttet alle speiderorganisasjonene i Norge gjennom en felles paraply Studentspeiderrådet.

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Norges speiderforbund er gjennom Speidernes fellesorganisasjon (Spf) medlem av WOSM (World Organisation of the Scout Movement) og WAGGGS (World Association of Girl Guides and Girl Scouts). Norges speiderforbund har også et langvarig og forpliktende samarbeid med speiderforbundene i enkelte utviklingsland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://w2.brreg.no/enhet/sok/detalj.jsp?orgnr=954877841; Enhetsregisteret; norsk organisasjonsnummer: 954877841.
  2. ^ Speiderhistorisk leksikon, leksikon.speidermuseet.no, Speiderhistorisk leksikon artikkel Norges_speiderforbund[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Enhetsregisteret, w2.brreg.no, norsk organisasjonsnummer 954877841[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ https://speiding.no/om_oss.
  5. ^ http://www.speiding.no/om_oss/
  6. ^ a b Ljoså, S. (2007). «Alltid beredt til hva? Etableringen av norsk speiderbevegelse 1909-1913» (PDF). Institutt for Arkeologi Konservering og Historiske studier, Universitetet i Oslo. Besøkt 5. juli 2021. 
  7. ^ a b Sjønnesen, Inger. «100 år med speiding for jentene! (a century of scouting for girls)». Besøkt 4. juli 2021. 
  8. ^ Sondre Ljoså, ”At göra barnen til socialister är at göra dem till människor”, Norges Røde Speidere, Fortid, s 38, nr 2, 2006
  9. ^ Christia, Signe (1971). 50 år med Norges Speiderpikeforbund. Norges Speiderpikeforbund. s. 12. Besøkt 4. juli 2021. 
  10. ^ Stang, Axel (17. september 1941). «Til ungdommen». Agderposten. 
  11. ^ «Bronze Wolf Award». Besøkt 19. november 2016. 
  12. ^ Scouting for Boys, Baden-Powell, Oxford University Press. Sitat: "We aim for the practice of Christianity in their everyday life and dealings, and not merely the profession of theology on Sundays".
  13. ^ WOSM: «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. september 2010. Besøkt 29. september 2010. 
  14. ^ WAGGGS: «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2010. Besøkt 29. september 2010. 
  15. ^ Bregård, Nora Lovise. «Ateister fikk ikke komme på speiderleir». Besøkt 4. juli 2021. 
  16. ^ a b Kaasa, Kirvil (3. november 2018). «Nytt speiderløfte vedtatt». Norges speiderforbund. Besøkt 4. juli 2021. «Speidertinget har vedtatt et nytt speiderløfte. Det nye løftet lyder «Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.»» 
  17. ^ «Ulvungearbeidets internasjonale historie – Speiderhistorisk leksikon». leksikon.speidermuseet.no. Besøkt 24. november 2021. «Vera Charlesworth Barclay (1893-1989) var datter av en prest i Church of England. Hennes mor, Florence Charlesworth var en anerkjent forfatter. Vera kom med i speiderarbeidet allerede i 1912 og var en av de første, om ikke den første, kvinnelige leder. I 1914 ble hun en av de første Akelaer. I 1916 ble hun ansatt ved hovedkvarteret i London som nasjonal ulvesekretær. Vera Barclay hadde meget stor innvirkning på B-Ps revisjon av ulvearbeidet. Men hennes innflytelse gikk meget lenger. Hun var, bortsett fra B-Ps kone og søster, den mest framtredende kvinne i speiderbevegelsen på den tid. Hun åpnet veien for kvinner som ledere og administratorer,og fikk den katolske kirke til å sponse katolske grupper i speiderbevegelsen. Første gang Vera Barclay finnes i speiderlitteraturen er i januar 1915, da det blir offentliggjort en artikkel ”Hvordan kvinner kan trene ulvunger”.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 370 (hjelp)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_speiderforbund&oldid=23146300»