Orientering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For avisa «Orientering», se Orientering (avis).
Det offisielle orienteringssymbolet, som brukes til å markere poster i løypa.

Orientering er en idrett som går ut på at man skal ta seg raskest mulig gjennom en løype i et bestemt terreng ved hjelp av kart, kompass og naturobservasjoner.

På kartet er det inntegnet ei løype. Underveis, det vil si mellom start og mål, skal man besøke et antall poster; disse er markert med et postflagg og blir plassert på detaljer i terrenget, som for eksempel en stein, et stup eller et gjerde. Posten er markert som en sirkel på kartet, sammenbundet av linjer og nummerert i den orden de skal finnes. Sirklene er tegnet omkring detaljen som skal bli funnet, denne detalj er også definert i postbeskrivelsen.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Idretten oppstod i det svenske militæret på slutten av 1800-tallet. Det første sivile orienteringsløpet ble arrangert i 1897 i Nordmarka i Norge. Arrangør var IK Tjalve. I 1937 ble det første norgesmesterskapet arrangert, og den 1. oktober 1945 ble Norges Orienteringsforbund stiftet. Det internasjonale orienteringsforbundet (IOF) ble stiftet i 1961, og verdensmesterskap er arrangert siden 1966.

Etymologi: Østvendt[rediger | rediger kilde]

Etymologisk er ordet orientering avledet av verbet orientere, som henger sammen med den religiøse forestillingen om å vende seg mot øst eller mot orienten. I forbindelsen med dommedag og endetiden (eschaton) ville nemlig Jesus komme ridende inn fra øst.

Orienteringskartet[rediger | rediger kilde]

Detaljer fra et orienteringskart. Kartet er tegnet av Tage Braun og Preben Jørgensen for Horsens OK.

I orientering brukes spesiallagde kart; detaljeringsgrad og utseende er bestemt i det internasjonale orienteringsforbundets kartnorm. Målestokken er normalt 1:15 000 eller 1:10 000, men flere og flere kart kommer med målestokk 1:5000. Ved noen anledninger brukes også kart i målestokken 1:7500. Ekvidistansen er 5 meter. (2,5 meter for kart i spesielt flatt terreng). Hvis vanlige høydekurver ikke er tilstrekkelig for å vise spesielt terreng, kan det brukes én stiplet hjelpekurve mellom de vanlige. På kartet er lett synlige detaljer og ledelinjer markert, i tillegg indikeres løpbarheten i terrenget med gultoner for åpne områder og grønntoner for bevokste områder. For sprintkart gjelder egen kartnorm, her er målestokken ofte 1:4000.
Orienteringskartet konstrueres fra flyfoto, her blir høydekurver, vegetasjonsgrenser, stier og andre synlige detaljer tegnet inn. En synfarer tar med seg dette grunnlaget ut i skogen og besøker alle deler av terrenget. Grunnlagskartet blir justert og detaljer som ikke ble sett i flybildene tegnes inn. Synfarerens konseptkart vektoriseres i et spesialprogram, før det ferdige kartet trykkes med 5-fargetrykk på tykt papir. Utskrifter fra fargeskrivere benyttes ofte til trening, men er foreløpig ikke godkjent for konkurranser. På grunn av endringer i terreng og vegetasjon må orienteringskartene revideres ofte, kart eldre enn et par år brukes sjelden til større løp. I motsetning til andre topografiske kart er orienteringskartet konstruert med magnetisk nord opp. Sidekanter på kartet og nord-syd-linjer er også orientert etter lokalt magentisk nord, slik at man kan orientere etter kompass uten å ta hensyn til eventuell misvisning.

Karttegn og kartfarger[rediger | rediger kilde]

Kartfarger er helt enkelt fargene på kartet, men de ulike fargene betyr ulike ting.

  • blått er vått - altså bekker, elver, vann, myr og søkk
  • gult er åpent område - altså åpne plasser og jorder
  • hvitt er åpen skog
  • grønt er tettere skog
  • svart er hardt - altså hus, sti, stein, stup, skrent og grusvei
  • lysebrun er asfalt - altså asfaltert vei og parkeringsplasser
  • brun er høydekurver

Karttegn er de forskjellige detaljene i naturen tegnet som et bestemt symbol på kartet.

  • svart prikk er stein
  • svart trekant er kampestein
  • svart stiplet linje er sti
  • tykk, svart, stiplet sti er stor sti eller traktorvei
  • svart figur ofte formet som firkant er hus
  • svart linje er grusvei
  • tykk og kort svart strek er skrent
  • tykk og kort svart strek med små streker ut på den ene siden(ser ut som en liten kam) er stup - jo flere streker ut jo høyere
  • tynn svart strek med skrå streker ut på den ene siden en id er gjerde
  • mange små svarte prikker er steinrøys
  • svart kryss er menneskelig detalj
  • to parallelle linjer med strek mellom seg noen steder er kraftledninger - de små strekene som binder de to parallelle sammen er mastene
  • grønt kryss er enslig tre
  • gusjegrønn plass er privat eiendom, ofte hage
  • blå V er vått søkk
  • blå prikket linje er inntørket bekk
  • blå stripe er bekk
  • blå, tykk linje er elv
  • blått område er vann
  • mange blå parallelle linjer er myr
  • gult område med hvite prikker er hogstfelt
  • gult område er åpen plass
  • gult område med små svarte prikker er jorde
  • brun prikk er liten kolle
  • brun sirkel er stor kolle
  • tynne brune streker er høydekurver - disse viser hvor bratt det er
  • tykke brune streker er asfaltert veibrunt område er parkeringsplass
Fortidsminder i Flade sogn, SB 77, billede 1.jpg

Postbeskrivelse[rediger | rediger kilde]

Postbeskrivelse

Selv om postbeskrivelsen vanligvis er skrevet i klartekst i nybegynnerløyper, er postbeskrivelser i viderekomne og avanserte løyper gitt som symboler i en tabell. For den uinnvidde, kan dette se ut som rene hieroglyfer, men systemet er ganske enkelt å mestre og er mer presist og kompakt enn tekstlige beskrivelser, og har den fordelen i å bli forstått over hele verden.

Eksemplet vist her begynner med et par linjer som beskriver løpet. Den tredje linje viser først en klasse eller løype. Det andre feltet er løypelengden i (i kilometer eller meter), som alltid er målt som den korteste distanse en løper må bevege seg for å fullføre løpet. Med andre ord, i en rett linje unntatt når en hindring slik som en sjø eller forbudt område tvinger fram et avvik. Det tredje feltet er samlet stigning (helst bare for eliteklasser) målt langs en ideell rute (bestemt av løypelegger). De påfølgende linjer i postbeskrivelsen beskriver plassering av poster, og den siste linjen beskriver adkomst til mål fra siste post.

Postbeskivelsens hensikt: Den skal beskrive terrengdetaljen, samt postskjermens plassering, for løperen, mer presist enn det som framgår av kartet. Koden gjør at løperen kan kontrollere at han er ved rett post. En post kan inngå i flere løyper samtidig, slik at postkoden vanligvis ikke korresponderer med postens rekkefølgenummer.

De enkelte poster:
Postbeskrivelse detalj.png

  • kolonne A: Postnummer (i dette tilfelle den sjette)
  • kolonne B: Koden – på eller i nærheten av flagget (her 56)
  • kolonne C: Hvilken detalj – hvis det er flere like
  • kolonne D: Postdetalj (her kampestein)
  • kolonne E: Detaljens karakter
  • kolonne F: Detaljens størrelse
  • kolonne G: Skjermens nøyaktige plassering i/på/ved detaljen (her på nordvestsiden)
  • kolonne H: Andre viktige opplysninger

Konkurranseprogram[rediger | rediger kilde]

Ultralangdistanse er de aller lengste løpene, løypelengden er gjerne rundt 25 kilometer for menn, mellom 15 og 20 for kvinner. Det arrangeres norgesmesterskap hvert år, men foreløpig er det ikke verdensmesterskap i ultralangdistanse. Løpene arrangeres ofte med fellesstart, da benyttes gafling for å hindre henging (at en løper følger etter en annen, uten å orientere selv). Et tradisjonsrikt ultralangdistanseløp i Norge er Blodslitet.

Langdistanse erstattet den klassiske distansen. Løypelengden er rundt 12-16 km for herrer og 7-10 km for kvinner. Herrene skal ha en vinnertid på rundt 90 minutter, mens damene skal helst vinne på rundt 80 minutter. Langdistanse er på programmet i VM, EM og NM.

Mellomdistanse er en lengre versjon av forgjengeren kortdistanse. Vinnertidene skal være 30-35 minutter, løypelengden blir 4-6 km for menn, 3-5 km for kvinner. En god mellomdistanseløype skal ha variasjoner i strekklengde og sette høye krav til kartlesning. Mellomdistansen er ofte sett på som den mest krevende distansen orienteringsteknisk. Micr-O er en tv-tilpasset versjon av mellomdistansen. På enkelte poster er det mange postflagg, dersom løperen tar feil, må det løpes en straffeunde. Micr-O under det nordiske mesterskapet i 2005 ble sendt på TV 2. I 2006 skulle Micr-O også inngått i mellomdistansen i VM i Danmark, men dette ble stoppet av manglende finansiering. Mellomdistanse er på programmet i VM, EM og NM.

Sprint eller kortdistanse, er en relativt ny øvelse, første NM i sprint ble arrangert i 2000, første VM i 2001. Vinnertidene i sprint skal være rundt 12-15 minutter. Sprinten kan både inneholde skogsterreng og mer urbant terreng som parker og bebygde områder. Park World Tour er en uoffisiell verdenscup i park-sprint, arrangert siden 1998. Sprint er på programmet i VM, EM og NM.

Nattorientering utøves i mørke, ved hjelp av en hodelykt. Postene er her markert med refleks eller en lyskilde. Løypelengdene ligger mellom langdistanse og mellomdistanse. Det arrangeres NM i nattorientering, men ikke VM.

Stafett
I mesterskapene løpes stafettene med tre etapper, hver med vinnertid på i underkant av en time. For å spre løperne benyttes gafling. Stafett er på programmet i VM, EM og NM.

Sprintstafett er den nyeste øvelsen i orienteringssporten. Dette er en stafett med fire etapper med mixede lag. Begge kjønn danner laget som stilles opp etter formelen D-H-H-D. Hver etappe tar rundt 15 minutter å løpe, noe som gjør at sprintstafetten avgjøres på ca. én time. I likhet med individuell sprint bruker løperne sprintkart for å orientere seg og øvelsen arrangeres gjerne i bymiljø. Sprintstafett kom med på programmet i VM og NM i 2014, og ble med i EM i 2016.


I tillegg til mesterskapsstafettene arrangeres det mange andre stafetter med opptil 25 etapper. Jukola-stafetten i Finland er den største, herreklassen samler over 1600 sjumannslag, mens dameklassen, Venla, teller drøye 1200 femmannslag. Tiomila er Sveriges største, i løpet av en natt løpes det over ti mil fordelt på ti etapper (herreklassen). Dameklassen løper rundt 35 km på 5 etapper.

Utøvere[rediger | rediger kilde]

Anne Margrethe Hausken var verdens beste o-løper i 2008.

Aktive norske

Tidligere aktive norske

Aktive utenlandske

Tidligere aktive utenlandske

Verdensmesterskap, arrangørsted og land[rediger | rediger kilde]

  • 1966: Fiskars, Finland
  • 1968: Linköping, Sverige
  • 1970: Friedrichroda, DDR
  • 1972: Stare Splavy, Tsjekkoslovakia
  • 1974: Silkeborg, Danmark
  • 1976: Aviemore, Storbritannia
  • 1978: Kongsberg, Norge
  • 1979: Tammerfors, Finland
  • 1981: Thun, Sveits
  • 1983: Zalaegerszeg, Ungarn
  • 1985: Bendigo, Australia
  • 1987: Gerardmer, Frankrike
  • 1989: Skaraborg, Sverige
  • 1991: Marianske Lazne, Tsjekkoslovakia
  • 1993: West Point, USA
  • 1995: Detmold, Tyskland
  • 1997: Grimstad, Norge
  • 1999: Inverness, Storbritannia
  • 2001: Tammerfors, Finland
  • 2003: Rapperswil/Jona, Sveits
  • 2004: Västerås, Sverige
  • 2005: Aichi, Japan
  • 2006: Århus, Danmark
  • 2007: Kiev, Ukraina
  • 2008: Olomouc, Tsjekkia
  • 2009: Miskolc, Ungarn
  • 2010: Trondheim, Norge
  • 2011: Savoie, Frankrike
  • 2012: Lausanne, Sveits
  • 2013: Vuokatti, Finland
  • 2014: Trentino, Italia
  • 2015: Inverness, Skottland
  • 2016: Strömstad, Sverige
  • 2017: Otepää, Estland
  • 2018: Riga, Latvia

For resultater, se VM i orientering.

Andre former for orientering[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]