Orientering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For avisa «Orientering», se Orientering (avis).
Det offisielle orienteringssymbolet, som brukes til å markere poster i løypa.

Orientering er en idrett som går ut på at man skal ta seg raskest mulig frem i et bestemt terreng ved hjelp av kart, kompass og naturobservasjoner.

På kartet er det inntegnet ei løype. Underveis, det vil si mellom start og mål, skal man besøke et antall poster; disse er markert med et postflagg og plassert på detaljer i terrenget. Posten er markert som en sirkel på kartet, sammenbundet av linjer og nummerert i den orden de skal finnes. Sirklene er tegnet omkring detaljen som skal bli funnet, denne detalj er også definert i postbeskrivelsen.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Idretten oppstod i det svenske militæret på slutten av 1800-tallet. Det første sivile orienteringsløpet ble arrangert i 1897 i Nordmarka i Norge. Arrangør var IK Tjalve. I 1937 ble det første norgesmesterskapet arrangert, og den 1. oktober 1945 ble Norges Orienteringsforbund stiftet. Det internasjonale orienteringsforbundet (IOF) ble stiftet i 1961, og verdensmesterskap er arrangert siden 1966.

Etymologi: Østvendt[rediger | rediger kilde]

Etymologisk er ordet orientering avledet av verbet orientere, som henger sammen med den religiøse forestillingen om å vende seg mot øst eller mot orienten. I forbindelsen med dommedag og endetiden (eschaton) ville nemlig Jesus komme ridende inn fra øst.

Orienteringskartet[rediger | rediger kilde]

Detaljer fra et orienteringskart. Kartet er tegnet av Tage Braun og Preben Jørgensen for Horsens OK.

I orientering brukes spesiallagde kart; detaljeringsgrad og utseende er bestemt i Det internasjonale orienteringsforbundets kartnorm. Målestokken er normalt 1:15 000 eller 1:10 000, men flere og flere kart kommer med målestokk 1:5000. Ved noen anledninger brukes også kart i målestokken 1:7500. Ekvidistansen er 5 meter. (2,5 meter for kart i spesielt flatt terreng). Hvis vanlige høydekurver ikke er tilstrekkelig for å vise spesielt terreng, kan det brukes én stiplet hjelpekurve mellom de vanlige. På kartet er lett synlige detaljer og ledelinjer markert, i tillegg indikeres løpbarheten i terrenget med gultoner for åpne områder og grønntoner for bevokste områder. For sprintkart gjelder egen kartnorm, her er målestokken ofte 1:4000.
Orienteringskartet konstrueres fra flyfoto, her blir høydekurver, vegetasjonsgrenser, stier og andre synlige detaljer tegnet inn. En synfarer tar med seg dette grunnlaget ut i skogen og besøker alle deler av terrenget. Grunnlagskartet blir justert og detaljer som ikke ble sett i flybildene tegnes inn. Synfarerens konseptkart vektoriseres i et spesialprogram, før det ferdige kartet trykkes med 5-fargetrykk på tykt papir. Utskrifter fra fargeskrivere benyttes ofte til trening, men er foreløpig ikke godkjent for konkurranser. På grunn av endringer i terreng og vegetasjon må orienteringskartene revideres ofte, kart eldre enn et par år brukes sjelden til større løp. I motsetning til andre topografiske kart er orienteringskartet konstruert med magnetisk nord opp. Sidekanter på kartet og nord-syd-linjer er også orientert etter lokalt magentisk nord, slik at man kan orientere etter kompass uten å ta hensyn til eventuell misvisning.

Postbeskrivelse[rediger | rediger kilde]

Postbeskrivelse

Selv om postbeskrivelsen vanligvis er skrevet i klartekst i nybegynnerløyper, er postbeskrivelser i viderekomne og avanserte løyper gitt som symboler i en tabell. For den uinnvidde, kan dette se ut som rene hieroglyfer, men systemet er ganske enkelt å mestre og er mer presist og kompakt enn tekstlige beskrivelser, og har den fordelen i å bli forstått over hele verden.

Eksemplet vist her begynner med et par linjer som beskriver løpet. Den tredje linje viser først en en klasse eller løype. Det andre feltet er løypelengden i (i kilometer eller meter), som alltid er målt som den korteste distanse en løper må bevege seg for å fullføre løpet. Med andre ord, i en rett linje unntatt når en hindring slik som en sjø eller forbudt område tvinger fram et avvik. Det tredje feltet er samlet stigning (helst bare for eliteklasser) målt langs en ideell rute (bestemt av løypelegger). De påfølgende linjer i postbeskrivelsen beskriver plassering av poster, og den siste linjen beskriver adkomst til mål fra siste post.

Postbeskivelsens hensikt: Den skal beskrive terrengdetaljen, samt postskjermens plassering, for løperen, mer presist enn det som framgår av kartet. Koden gjør at løperen kan kontrollere at han er ved rett post. En post kan inngå i flere løyper samtidig, slik at postkoden vanligvis ikke korresponderer med postens rekkefølgenummer.

De enkelte poster:
Postbeskrivelse detalj.png

  • kolonne A: Postnummer (i dette tilfelle den sjette)
  • kolonne B: Koden – på eller i nærheten av flagget (her 56)
  • kolonne C: Hvilken detalj – hvis det er flere like
  • kolonne D: Postdetalj (her stein)
  • kolonne E: Detaljens karakter
  • kolonne F: Detaljens størrelse
  • kolonne G: Skjermens nøyaktige plassering i/på/ved detaljen (på nordvestsiden)
  • kolonne H: Andre viktige opplysninger

Konkurranseprogram[rediger | rediger kilde]

Ultralangdistanse er de aller lengste løpene, løypelengden er gjerne rundt 25 kilometer for menn, mellom 15 og 20 for kvinner. Det arrangeres norgesmesterskap hvert år, men foreløpig er det ikke verdensmesterskap i ultralangdistanse. Løpene arrangeres ofte med fellesstart, da benyttes gafling for å hindre henging (at en løper følger etter en annen, uten å orientere selv). Et tradisjonsrikt ultralangdistanseløp i Norge er Blodslitet.

Langdistanse erstattet den klassiske distansen. Løypelengden er rundt 13 km for herrer og 8 km for kvinner.

Mellomdistanse erstatter kortdistansen, vinnertidene skal være 30-35 minutter, løypelengden blir 4-5 km for menn, 3-4 km for kvinner. Micr-O er en tv-tilpasset versjon av mellomdistansen. På enkelte poster er det mange postflagg, dersom løperen tar feil, må det løpes en strafferunde. Micr-O under det nordiske mesterskapet i 2005 ble sendt på TV 2. I 2006 skulle Micr-O også inngått i mellomdistansen i VM i Danmark, men dette ble stoppet av manglende finansiering.

Sprint er en relativt ny øvelse, første NM i sprint ble arrangert i 2000, første VM i 2001. Vinnertidene i sprint skal være rundt 15 minutter. Sprinten kan både inneholde skogsterreng og mer urbant terreng som parker og bebygde områder. Park World Tour er en uoffisiell verdenscup i park-sprint, arrangert siden 1998.

Nattorientering utøves i mørke, ved hjelp av en hodelykt. Postene er her markert med refleks eller en lyskilde. Løypelengdene ligger mellom langdistanse og mellomdistanse. Det arrangeres NM i nattorientering, men ikke VM.

Stafett
I mesterskapene løpes stafettene med tre etapper, hver med vinnertid på i underkant av en time. For å spre løperne benyttes gafling.

I tillegg til mesterskapsstafettene arrangeres det mange andre stafetter med opptil 25 etapper. Jukola-stafetten i Finland er den største, herreklassen samler over 1600 sjumannslag, mens dameklassen, Venla, teller drøye 1200 femmannslag. Tiomila er Sveriges største, i løpet av en natt løpes det over ti mil fordelt på ti etapper (herreklassen). Dameklassen løper rundt 35 km på 5 etapper.

Utøvere[rediger | rediger kilde]

Anne Margrethe Hausken var verdens beste o-løper i 2008.

Aktive norske

Tidligere aktive norske

Aktive utenlandske

Tidligere aktive utenlandske

Verdensmesterskap, arrangørsted og land[rediger | rediger kilde]

  • 1966: Fiskars, Finland
  • 1968: Linköping, Sverige
  • 1970: Friedrichroda, DDR
  • 1972: Stare Splavy, Tsjekkoslovakia
  • 1974: Silkeborg, Danmark
  • 1976: Aviemore, Storbritannia
  • 1978: Kongsberg, Norge
  • 1979: Tammerfors, Finland
  • 1981: Thun, Sveits
  • 1983: Zalaegerszeg, Ungarn
  • 1985: Bendigo, Australia
  • 1987: Gerardmer, Frankrike
  • 1989: Skaraborg, Sverige
  • 1991: Marianske Lazne, Tsjekkoslovakia
  • 1993: West Point, USA
  • 1995: Detmold, Tyskland
  • 1997: Grimstad, Norge
  • 1999: Inverness, Storbritannia
  • 2001: Tammerfors, Finland
  • 2003: Rapperswil/Jona, Sveits
  • 2004: Västerås, Sverige
  • 2005: Aichi, Japan
  • 2006: Århus, Danmark
  • 2007: Kiev, Ukraina
  • 2008: Olomouc, Tsjekkia
  • 2009: Miskolc, Ungarn
  • 2010: Trondheim, Norge
  • 2011: Savoie, Frankrike
  • 2012: Lausanne, Sveits
  • 2013: Vuokatti, Finland
  • 2014: Trentino, Italia

For resultater se VM i orientering.

Andre former for orientering[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Orienteering – bilder, video eller lyd