Nordlandsbåt
.jpg)
Nordlandsbåt er en fellesbetegnelse for tradisjonelle, klinkbygde båter bygd i Nordland, Troms eller Finnmark. Nordlandsbåten var i mange hundre år den enerådende bruksbåten i Nord-Norge. Fra Nord-Trøndelag i sør til Kolahalvøya i nordøst.[1]
Begynnelsen[rediger | rediger kilde]
Første gang båten nevnes i de skriftlige kildene er på 1500-tallet, men den er nok eldre enn det, sannsynligvis fra vikingtiden.
Sjøsamene hadde blitt dyktige båtbyggere rundt år 1000 og båtene kunne ha blitt bygget for salg. Historikeren Johan Borgos (f. 1939) har argumentert for at samene kan ha utviklet nordlandsbåten. En tror at denne kan være svært gamle, og at den er avbildet i gamle helleristninger. Samenes båtbygging var for øvrig karakterisert av båtsøm uten bruk av jernnagler, men isteden seige røtter av vierkratt.[2]
Båten ble bygd de fleste steder hvor det var tilgang på skog. I begynnelsen, frem til midt på 1700-tallet, ble den stort sett bygd av furu. Man kløyvde da stokken med kiler, sånn at man fikk to bord av hver stokk. På 1700-tallet begynte man bruke saga og fikk da muligheter til å utnytte tømmerstokken langt bedre. Man startet også å bruke gran til båtbord. Grana er nemlig vanskelig å høgge med øks fordi den har mye kvister. Nord for Saltfjellet, hvor det var lite gran, fortsatte man å bruke furu. Utover på 1800-tallet ble det behov for atskillig flere båter enn tidligere, ikke minst fordi folketallet i fiskeristrøkene økte sterkt. Det vokste da frem enkelte håndverksbygder hvor båtbygging ble en viktig del av næringsgrunnlaget.
De ulike størrelsene av båten har hatt forskjellig bruksområder. De små båtene med 2-3 rom ble benyttet til hjemmefiske, kortere reiser og småfrakting innaskjærs. Firroringene og de større typene ble særlig brukt på de store sesongfiskeriene i Lofoten og på Finnmarka. Ofte da som juksa- eller linebåt. Åttringen var en typisk linebåt, mens fembøringen normalt ble brukt som garnbåt. Åttringen og fembøringen ble også brukt til frakting av torv, tørrfisk, høy, husdyr og lignende. Uansett størrelse ble båtene bygget på samme måte, såkalt klink-bygging. Nordlandsbåten har tradisjonelt vært seilt med råseil, men på slutten av 1800-tallet begynte man å eksperimentere med en mer moderne type seil. Når så motorene begynte komme, fra 1910, ble det nokså vanlig å utstyre nordlandsbåten med motor og dekk, for dermed å få en mer tidsmessig båt. Her lå forløperen til en båttype som på mange måter har overtatt nordlandsbåtens sentrale rolle som bruksbåt og kultursymbol, nemlig sjarken.[1]
Mot slutten av 1800-tallet ble også andre båttyper tatt i bruk i fiskeriene, både åpne båter og båter med dekk, og de tradisjonelle nordlandsbåtene ble mer og mer uvanlig. De nye typene var ofte finneidbåter og listerbåter. De mindre størrelsene av den «klassiske» nordlandsbåten ble i stor utstrekning byttet ut med spissbåter; ranaspisse og saltdalspisse, og seinere, som sagt, den modernere sjarken.
Byggemåte[rediger | rediger kilde]
Klink-bygging innebærer at bordene legges utenpå hverandre og klinkes sammen med båtsaum. Etter at bordene er klinket, settes spantene på plass. Framme og bak spikres bordene fast i de høye karakteristiske stevnene. Båtbordens tykkelse øker med båtens størrelse.[1]
De er bygget som det beste kompromisset mellom en båt som skal gå lett for både årer og seil, men og være så lett som mulig å trekke på land for å ikke bli slått til pinneved i fjæra. Sterk konkurranse mellom fiskere gjorde at fiskeværene de rodde ut fra, lå så langt ut i havet og nær fisken som mulig. Kysten langs Nord-Norge er værutsatt og det gikk lang tid før man fikk havneanlegg som beskyttet båtene godt nok mot dårlig vær.
Utseendemessig kjennetegnes en nordlandsbåt av stevnen som står nesten loddrett opp av vannet, og av et langt, lett og slankt skrog. På innsiden av ripbordet, stående oppå den øverste bordet i siden, er de trekantede lyroddene. De skal følge stevnen omtrent halvveis opp fra der hvor ripbordet slutter, og mot stevntoppen. Gjennom nordlandsbåtens historie har stevnhøyden økt gjennom tidene, og gitt båten et visuelt uttrykk som minner om ei øks som klyver sjøen. Den høye stevnen går igjen akter. Et annet trekk som er bare de minste færingingene ikke har, er krysstokken på framstevenen. Dette er et horisontalt stykke som brukes til å legge tau, årer og master på for å skåne ripa.
Båttypen ble bygd i store mengder der hvor det fantes tømmer til bygginga. Vi vet at Saltdal, Rana, Vefsn og Bindal var blant de største byggestedene på 1800-tallt. Gran ble brukt mest i Bindal og Rana, mens i Salten ble båtene gjerne bygd med tømmer av furuskog.
Eilert Sundts regnefeil om sjødyktigheten[rediger | rediger kilde]
Samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817–1875) samlet statistikk om dødeligheten i Norge i 1855 og i 1861 publiserte han et utdrag om druknede. I hele landet druknet over 700 årlig; svært mange i forhold til datidens folketall som var 1,5 mill. I forhold til folketall, ville det vært over 2 500 i år 2019. Denne kunnskapen skapte mye engasjement.
Statistikken viste dessuten at det i forhold til folketall, var omtrent tre ganger så mange druknede i Nord-Norge som i de andre landsdelene. Dette ble tolket til at nordlandsbåten var en dårligere sjøbåt enn de andre båttypene på kysten.
Feilen som her ble gjort, var at man ikke sammenlignet druknede mot antallet fiskebåter i hvert distrikt. I Troms og Finnmark var 80%, i Nordland var 60%, av befolkningen fiskere mot 10-25% i andre landsdeler. I forhold til antall fiskere, kommer %-statistikken nokså likt ut, og faktisk litt i Nordlandsbåtens favør.
Hovedårsaken til alle omkomne fiskere var felles for hele kysten; åpne båter og manglende værmeldinger. Selv etter at værmeldinger ble utstedt, tok det mange år før kommunikasjonen gjorde at værmeldingene kunne nå fiskerne i tide før et uvær kom. Dette ble tydelig i 1899 da Titran-ulykken og Røvær-ulykken skjedde samme natten med henholdsvis 142 og 30 omkomne.
Denne feiltolkningen av statistikken sto uimotsagt helt til 2018, da Gunnar Eldjarn, båtbygger i Tromsø og båtforsker ved UiT, Norges arktiske universitet, så nærmere på Sundts tall. Eldjarn publiserte da i 2018 den korrekte tolkning av statistikken i Tromsø Museums tidsskrift Ottar og i Forbundet Kystens medlemsblad.
Mislykket utskiftningsforsøk av Nordlandsbåten[rediger | rediger kilde]
Sundts konklusjon førte til at han, og senere flere andre inklusive "Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme" stiftet i 1879, prøvde å innføre andre båttyper, særlig "Listringer", til Nord-Norge. Det ble hevdet at dette var relativt vellykket, men Eldjarn viser til statistikk over bygde båter som viser at nordlandsbåten var totalt dominerende. Eldjarn konkluderer med at det rett og slett var fordi nordlandsbåten, med gitte rammebetingelser, var en god fiskebåt og den best egnede for fisket i nord.
Konservatisme eller rammebetingelser?[rediger | rediger kilde]
En annen årsak til at det tok tid før dekkede og tryggere fiskebåter fikk gjennomslag, var mange steder dårlig havner som medførte at båtene måtte trekkes på land i dårlig vær og manglende finansiering av dyrere båter. Skulle man låne penger, måtte det stilles pant i fast eiendom. Dette var ikke mulig for vanlige fisker så lenge forbeholdt kjøpmenn. Flere kjøpmenn investerte tidlig i dekkede skøyter. Hammerfest hadde en betydelig havfiskeflåte allerede fra 1840-tallet som fisket Håkjerring på bankene helt til Svalbard. Vardø fisket også mye Håkjerring, men det var på kystnære banker og her var de åpne båtene dominerende.
"Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme" sponset bygging av flere båter, de nevnte Listringer, en halvdekket canada-båt, en stålbåt av vestlandsform med flytetanker. Johannes Selsvik, båtbygger i Bodø, hadde en viss suksess med sin halvdekkede kutter med flytetanker kalt Bodøbåten.
"Selskabet" kjøpte også en dekket skøyte fra Colin Archer i 1884 til Vardø, men den var dyr og de fikk ikke solgt den. Etter noen års utleie, ble den tollbåt. Etter redningsskøyta hadde vsit sin sjødyktighet, tok "Selskabet" igjen kontakt med Archer i 1895 som etter en reise nordpå, kom med et forslag til fiskeskøyte med jernkjøl. De kjøpte to som ble solgt videre til redusert pris og en kjøpmann som også fisket, kjøpte en for egne midler.
"Selskabet" ga Archers tegning fritt til lokale båtbyggere og båtbyggerne i nord var vel så tidlig som resten av landet, i gang med større produksjon av mellomstore dekkede fiskeskøyter.
Det var således ikke konservatisme og motstand mot ny teknologi som gjorde at nordlendingene holdt på båten sin, men rett og slett at den var den best egnede i forhold til datidens rammebetingelser.
Oversikt over størrelser av nordlandsbåter[rediger | rediger kilde]
 Oversikten over ulike størrelsene av nordlandsbåter er en relativ oversikt. Båten finnes i meget forskjellige størrelser, men det er ingen eksakte standardlengder; antall meter (eller fot) går på skjønnet til båtbyggeren og bruken båten er tiltenkt. De fleste størrelsene er de samme som på store deler av resten av kysten, og en del av betegnelsene er også de samme, mens noen kun finnes på nordlandsbåter, for eksempel betegnelsen 'fembøring'. Færingen er grunnbåten i systemet, og den er rundt 4,3 meter (14 ft). De største båtene var rundt 13 meter (44 ft), men det finnes flere beretninger om ekstra store fembøringer. Den største som nevnes i litteraturen er på 18 meter (58 ft). Av de rundt 160 oppmålte nordlandsbåtene finnes det således nesten ikke to like lange båter. De har omtrent alle sammen forskjellige lengder. På tross av dette finnes det likevel flere ulike kategorier med eget navn. Navnet kunne variere i ulike regioner i Nord-Norge. Det er i utgangspunktet to måter å angi størrelser på. Enten æring-systemet som angir antall årepar, eller å angi antall hele og halve rom. De halve rommene får litt forskjellige benevnelser etter hvilket antall hele rom båten har. Hundrom, kobbrom og bunkerrom har alle norrønt opphav, og beskriver et lite lasterom i båten.
|
| Rom | Benevnelse | Lengde i meter | Lengde i fot |
|---|---|---|---|
| 2 | Færingen | 4,5–5 m | 14–16 ft |
| 2 1/2 | Halvtredjerømming | 5–5,5 m | 17–18 ft |
| 3 | Trerømming | 6–6,5 m | 19–21 ft |
| 3 1/2 | Halvfjerderømming | 6,5–7 m | 21–23 ft |
| 4 | Firroring | 7–7,5 m | 23–25 ft |
| 4 1/2 | Halvfemterømming | 8–9 m | 26–30 ft |
| 5 | Åttring | 8,5–10,4 m | 28–34 ft |
| 6 | Seksroring | 10–13 m | 34–42 ft |
| 7 | Fembøring | 12–15 m | 41–48 ft |
| 8 | Fembøring | 14–16 m | 45–52 ft |
Typer av nordlandsbåter[rediger | rediger kilde]
 Flere av de forskjellige byggeområdene som er nevnt, har litt ulike typer av nordlandsbåter, men det er usikkert hvor stor forskjellene på disse distrikttypene er. I begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd egne sneiseilbåter, båter som var beregnet for gaffelrigg i stedet for råseil, og som derfor måtte være noe bredere og dypere enn råseilbåtene. Og i første halvpart av 1900-tallet ble det bygd nordlandsbåter tilpasset innenbordsmotor, tydeligere bredere og dypere enn andre nordlandsbåter, for eksempel motorseksring og motoråttring. Før ca. 1860 hadde nordlandsbåten en lavere form, uten vaterbord og/eller skvettrip, og steile, men buede stevner, og ble fra rundt midten av 1800-tallet kalt for krumstevninger, for å skjelne dem fra de «moderne», rett-stevnede nordlandsbåtene. Også disse hadde store lyrodder, like høye og enda bredere enn på de «moderne» nordlandsbåtene. I fiskeriene gikk krumstevningene etterhvert ut av bruk, erstattet av de «moderne» nordlandsbåtene med de rette stevnene. På slutten av 1900-tallet «gjenoppsto» denne krumstevningstypen, og er nå relativt godt utbredt til fritidsbruk. |
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Ersfjordbotn i gamle dager, historie og fortellinger fra bygdesamfunnet Ersfjordbotn og bosetningene på yttersida, forfatter Henrik Norrie, 2011
- ^ Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. s. 246–247. ISBN 9781787381728.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Asbjørn Klepp 1983. Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag. Grøndahl & sønn forlag a/s. ISBN 82-504-0650-8
- Gunnar Eldjarn & Arne Terje Sæther 2002. Tromsø Museums tidsskrift Ottar 2002 nr. 2. Flere artikler om Nordlandsbåten.
- Gunnar Eldjarn 2018. Eilert Sundts regnefeil. Forbundet Kystens medlemsblad 2018 nr. 3.
- Gunnar Eldjarn 2018. Eilert Sundt og nordlandsbåtforlisene. Tromsø Museums tidsskrift Ottar 2018 nr. 4.
- Beretning om Den Internationale Fiskeriudstilling i Bergen Aaret 1865 – J. D. Dreyers Bogtykkeri 1865
- Eilert Sundt. Paa havet. Folketanken 1861–1864.
- Sannes, Tor Borch. Båtbyggeren Colin Archer. Norsk maritimt forlag, 1984. 431 s. (Revidert ettbinds-utgave av: Colin Archer : skipene (1978) og Colin Archer : skøytene og lystbåtene (1979)) ISBN 82-90319-05-3
- Bjørn Foss 2002. Fra seil til vannjet. Historien om redningsskøytene. Norsk maritimt forlag. ISBN 82-90319-34-7
- Jeppe Jul Nielsen & James Ronald Archer 2019. Colin Archer. Konstruktøren på Tollerodden. Stiftelsen Tollerodden, Larvik. Hefte 75 s. eget forlag.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nordlandsbåt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
