Tradisjonell robåt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En tradisjonell robåt er en robåt av de typene som ble brukt til kystfiske og hjemmebruk frem til ca. 1900–1950 i Norge.[trenger referanse]

Tidsangivelsen er såpass uklar siden overgangen til motorbruk i båtene foregikk i denne tidsperioden, og at bruken av robåter derfor stadig ble mindre. Det foregikk også på denne tiden en sterk urbanisering, fraflytting fra landsbygden og motorisering av mange funksjoner i samfunnet. Bruken av robåter av de gamle typene ble likevel fortsatt i noen grad, særlig i fattigslige miljø og blant eldre folk.

I tiden etter ca. 1970 har interessen for tradisjonelle robåter igjen tatt seg opp.

Sørøst-Norge[rediger | rediger kilde]

Sørøst-Norge regnes i robåtbyggingen området østover fra Åna-Sira til svenskegrensen. Området henger naturlig sammen med vestkysten av Sverige og det nordlige Danmark (Skagerrak-området) og svenskegrensen ved Svinesund er derfor nokså kunstig i robåtsammenheng.

Robåtene som ble bygd i dette området var gjerne bredere og dypere enn robåter på resten av kysten, med flere og tykkere bordganger, som stundom ble festet til hverandre med trenagler i stedet for med jernsøm. De hadde dermed større lasteevne og andre sjøegenskaper enn tilsvarende Vestlands- og nordlandstyper. De ble regnet for mere tungrodd, men var stødigere seilbåter som tålte større rigg enn andre robåter. De ble brukt til frakt og fiske, og tålte mer av slag mot brygger og sjøbunn uten å ta skade, enn de lettere båtene vest- og nordpå.

Sørvestlandet[rediger | rediger kilde]

Sørvestlandet regnes i robåtbybyggingen området som fra Åna-Sira til Bergenshalvøya, altså hele Rogaland og halve Hordaland. I dette området bygges robåter som Oselver, Strandebarmer, Kvinnheradsbåt, Hardangerbåt og Rogalandsbåt.

Båtene kjennetegnes ved å ha godt avrundete lotter og stevner, esing langs øverste bordkant og nokså moderat spring. Vaterbord ble tidligere brukt på en del båter.

Hogde halser var tidligere brukt på de fleste båtene, men etterhvert er dette nesten gått av bruk; bare båter fra Oselververkstaden på Os, Hardanger Fartøyvernsenter og fra noen få enkeltstående båtbyggere kan ennå leveres med dette.

Frem til slutten av 1800-tallet var nesten alle disse typene bygd av kun 3 bordganger på hver side, eventuelt med en nokså smal og litt bratt såkalt kjølrenne (kjølrennebord)ut fra kjølen; dette sto litt brattere enn bunnbordet, særlig brukt på de litt større båtene (fra ca. 6 m lengde). Idag er det nesten bare oselvere og båter på Jæren som bygges med kun 3 bord.

Tidligere hadde mange båter fra dette distriktet også såkalt kan eller kaning' på stevnene; en avrundet, liten fortykkelse nederst på stevntoppen som la seg utover toppen av ripbordet. Denne hadde litt av samme designtekniske funksjon som lyroddene på andre båter.

Et slikt kan var både elegant og ga spissen på ripbordet beskyttelse, men emnet til stevnen måtte være ganske tykt for å lage slike kan, og det var også uforholdsmessig mye arbeid å lage en stevn med kan. Dette var derfor en av de trekkene ved båtene som ble borte da båtbyggingen ble forenklet og delvis forsimplet utover på 1900-tallet.

Det oppsto visstnok en egen 4-bords båttype i Sunnhordland og Strandebarm ca. 1920-40, med ganske bredt bunnbord, eventuelt også med kjølrenne. Dette må regnes som en forsiktig modernisering av båtbyggingen fra de ekstra brede bordene i 3-bords-båtene, til litt flere, smalere og mer håndterlige bord. Siden er det blitt vanlig å bygge av både 5 og 6 bordganger på hver side i hvert fall i Strandebarm, og også bygge gigger, d. v. si båter med speil (flate) bak, blant annet for påhengsmotor.

Midt-Vestlandet[rediger | rediger kilde]

Robåtene i området fra Bergenshalvøya til Stad (Stadt), inklusive fjordstrekningene innenfor, er overveiende bygd av 4 bordganger på hver side av kjølen, opp til ca. 7,5 meters lengde. Om lag ved denne lengden og oppover bygges båtene gjerne av 5, 6 eller enda flere bord.

Siden det idag nesten bare bygges båter opptil ca. 6 m lengde, er (nesten?) alle nyere båter fra dette området 4-bords-båter.

Midt-Vestlandsbåtene kan deles i tildels ganske særegne distriktstyper, som Osterfjordsbåt, Masfjordsbåt, Sognebåt, Sunnfjordsbåt, Nordfjordsbåt. Det finnes dessuten muligens en egen type Lindåsbåt. Men det kan diskuteres om Osterfjords- og Masfjordsbåt kun er varianter av Sunnfjordsbåten. Både denne, Sognebåten og Nordfjordsbåten finnes dessuten i flere utgaver, med ulik vekt, ulik bredde og ulik grad av «V»-formet bunn (noen temmelig flate og lave, andre mer «V»-formede). Tidligere var det dessuten snakk om to faste varianter av Sunnfjordsbåten, nemlig Søranesing og Nordanesing, fra hhv. sør for og nord for Staveneset.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Båtene kjennetegnes ellers ved at stevnbuen foran og bak nærmest er formet som kvartsirkler. Men i hvert fall en del av de nyere Nordfjordsbåtene har krappere stevnbue nederst enn videre oppover i stevnene. Esingen ligger alltid på nest øverste bordkant, slik at ripbordet står nokså ubeskyttet opp til båtens overkant. På en del båter er det derfor en ripeforing/ripestø, et bord på høykant inntil innsiden av ripbordet i den midterste tredelen av båten. På grunn av esingens plassering er keipene sidekeiper naglet til innsiden av ripbordet.

Hogde halser blir brukt på alle båttypene her. Gamle Sunnfjordbåter (og muligens også andre eldre båter fra dette distriktet) hadde også «hulgravde bunnbord», bunnbord mellom halsene som også hadde blitt hogd og høvlet til å få et innoverbuende tverrsnitt. Dessuten hadde mange båter hogde stamnvindebord (bord nr 2 nedenfra), i hvert fall fremme. Hele bunnen og deler av båten videre oppover kunne altså være hogd i form, hvilket ga svært gode båter – men de var meget material- og arbeidskrevende!

Flere båttyper her hadde tidligere også en større eller mindre lyrodd, enten som en ekstra oppsvinget spiss på nest øverste bord opp langs stevnene, eller rett og slett et trekantet trestykke som sto som en slik spiss.

Lyrodden er ein del av stamnen- ikkje eit trekantet trestykke oppå overslaget. Lyrodd tilsvarer kan på oselvaren.

Gamle båter har en oppsvinga spiss øverst til stamns på overslaget. Denne oppsvinga spiss går oppunder lyrodden (jamfør kan på oselveren). Jamfør óg roterenningen på Åfjordsbåten i Trøndelag.

Nordvestlandet[rediger | rediger kilde]

Nordvestlandet regnes i robåtbyggingen området fra Stad (Stadt) til Hitra (med litt usikkerhet om nordgrensen), altså om lag de to Mørefylkene. Egentlig kan man her snakke om to ulike distriktstyper, nemlig Sunnmørsbåt (snidbotning, snedbetning) og Nordmørsbåt. Begge har flere bord foran enn bak, Sunnmørsbåten flest.

Båtene kjennetegnes ved å ha svært avrundede lotter og stevner, slakest på Nordmørsbåten. Begge undertypene har atskillig fyldigere og høyere framskut enn bakskut, og trekket med flere bord forut kommer blant annet av at båtbyggerne vil få dette til.

Trøndelag[rediger | rediger kilde]

Trøndelag er i robåtbyggingen området mellom Hitra og Folla. Sørgrensen er usikker. Den mest kjente typen båt her, er Åfjordsbåten, også kalt Staværing eller Staværingsbåt. Det var tidligere også en Innherredsbåt; denne er dårlig kjent, men var visstnok mer lik Nordmørsbåten enn Åfjordsbåten som vi kjenner.

Nordland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nordlandsbåt

Nordlandsbåt er en fellesbetegnelse for tradisjonelle båter bygd i Nordland, Troms eller Finnmark. Nordlandsbåten den tradisjonelle norske båttypene med størst geografisk utbredelse. Fra Bindal i sør til russergrensen i øst.

En nordlandsbåt kjennes på den høye stevnen som står nesten vinkelrett på kjølen og et langt, lett og slankt skrog. De har store, høye lyrodder, trekantede trestykker, opp fra nest øverste bordgang og oppover langs den meget høye stevntoppen; ofte strekker stevntoppen seg 50 cm over forreste ende av ripbordet – til tross for at ripbordet ender i en oppoverbøyd spiss.