Nicolas Jean-de-Dieu Soult

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nicolas Jean-de-Dieu Soult
Nicolas Jean de Dieu Soult.jpg
Marskalk Jean-de-Dieu Soult
Født29. mars 1769
Saint-Amans-Soult
Død26. november 1851 (82 år)
Saint-Amans-Soult
Gravlagt Saint-Amans-Soult
Beskjeftigelse Politiker, militærperson
Parti Partiløs
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Utmerkelser Æreslegionen, Maréchal d'Empire, Ridder av den Hellige Ånds orden, Ridder av Sankt Mikaels orden, Ridder av ordenen det gylne skinn, Navn inngravert på Triumfbuen

Jean-de-Dieu Soult (født 29. mars 1769 i Saint-Amans-la-Bastide i Tarn død 26. november 1851 i Soult-Berg) var fransk offiser og politiker, marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og napoleonskrigene. Soult var en av kun seks offiserer i fransk historie som har blitt utnevnt til generalmarskalk av Frankrike (fransk: maréchal général de France ). Jean-de-Dieu Soult var også tre ganger president for ministerrådet, tilsvarende statsminister i Frankrike. Soults intriger mens han okkuperte Portugal ga han tilnavnet kong Nicolas, og mens han var Napoléons militærguvernør i Andalucía plyndret han kunstverk til en verdi av 1,5 millioner franc. En historiker har omtalt han som «en plyndrer i verdensklasse».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Soult ble født i Saint-Amans-la-Bastide (nå kalt Saint-Amans-Soult), nær Castres, i departementet Tarn og ble oppkalt etter portugisiske helgenen Johannes av Gud (portugisisk: João de Deus). Han var sønn av en notar ved navn Jean Soult (1726–1779), moren var Brigitte de Grenier. Hans besteforeldre på farssiden var Jean Soult (1698–1772) og Jeanne de Calvet, mens hans besteforeldre på morssiden var Pierre François de Grenier de Lapierre og Marie de Robert. Hans yngre bror Pierre Benoît Soult ble også general i Frankrike.

Militær karrière[rediger | rediger kilde]

Soult var opprinnelig interessert i å bli advokat, men hans fars død gjorde at han måtte skaffe seg arbeide og i 1785 vervet han seg som menig soldat i det franske infanteriet.

Revolusjonskrigene[rediger | rediger kilde]

Soults gode utdanning sikret han forfremmelse til sersjant etter seks års tjeneste. Etter den franske revolusjonen i 1789 åpnet det seg nye muligheter og i januar 1792 ble han instruktør (fransk: officier instructeur) for den første bataljonen med frivillige fra Bas-Rhin, bataljonen ble så en del av general François Christophe Kellermanns styrke. I juli 1792 ble Soult stedfortredende bataljonskommandant og i november 1793 ble hans bataljon overført til Rhinarméen under general Jean-Baptiste Jourdan. Etter slaget ved Fleurus den 26. juni 1794 ble han utnevnt til brigadegeneral og deltok deretter i kampene langs Rhinen og Main.

De neste fem årene tjenestegjorde Soult i Tyskland under generalene Jean-Baptiste Jourdan, Jean Victor Marie Moreau, Kléber og François Joseph Lefebvre og i 1799 ble han forfremmet til generalmajor (fransk: Général de division) og ble beordret til Sveits. Det var på denne tiden at han la grunnlaget for sitt militære renommé, han utmerket seg i general André Massénas felttog i Sveits, i særdeleshet ved det andre slaget om Zürich. Han fulgte Masséna til Genova og fungerte som hans nestkommanderende ved den langvarige beleiringen av byen, hvor han ledet en uavhengig styrke utenfor bymurene. Han ble såret og tatt som krigsfange ved Monte Cretto den 13. april 1800.

Marskalk av keiserriket[rediger | rediger kilde]

Soult under det første slaget ved Porto

Den franske seieren i slaget ved Marengo førte til at Soult ble satt fri fra krigsfangenskap og han fikk kommando over den sørlige delen av Kongedømmet Napoli. I 1802 ble han utnevnt til en av de fire generalene med kommando over konsulgarden (fransk: Garde des consuls), eliteenheten som ble omdøpt til keisergarden (fransk: Garde impériale) i 1804. Til tross for at han var en av generalene som hadde tjenestegjort under Moreau, hvor de fleste mislikte Napoléon Bonaparte valgte Soult å støtte Napoléons regime. Som følge av sin lojalitet ble han i august 1803 utnevnt til kommandant for leiren ved Boulogne-sur-Mer hvor Napoléons La Grande Armée forberedte invasjon av Storbritannia og i mai 1804 var han en av de 14 som ble utnevnt til marskalk av keiserdømmet. Han hadde kommando over et korps under Ulm-felttoget og under slaget ved Austerlitz ledet han det avgjørende angrepet mot koalisjonens senter.

Soult var korpskommandant under felttogene i årene 1805–1807 men er best kjent for sin innsats under den iberiske halvøykrigen i Spania og Portugal

Soult spilte en viktig rolle i mange av de berømte slag som den franske Grande Armée kjempet i årene 1805-1807 mot den tredje koalisjonen. Etter inngåelsen av Freden i Tilsit vendte han tilbake til Frankrike og ble i 1808 av keiser Napoléon I utnevnt til hertug av Dalmatia (fransk: Duc de Dalmatie). Soult var svært misfornøyd med utnevnelsen, han anså at hans tittel burde vært hertug av Austerlitz, en tittel som Napoléon hadde reservert for seg selv. Året etter ble Soult utnevnt til kommandant over II. korps og deltok med det i erobringen av Spania. Etter å ha vunnet slaget om Gamonal nær Burgos fikk Soult i oppgave å forfølge en britisk styrke under generalløytnant John Moore. I slaget om La Coruña 16. januar 1809, hvor Moore ble drept, ble Soults armé slått og den britiske styrken evakuert sjøveien.

Den iberiske halvøykrigen[rediger | rediger kilde]

De fire neste årene deltok Soult i den iberiske halvøykrigen i Spania og Portugal. I 1809 invaderte hans styrker Portugal og inntok først Porto 28. mars 1809, men ble deretter isolert av general Silveiras uthalingsstrategi (engelsk: strategy of contention). Soult ble opptatt med å sikre sine erobringer og håpet på at han etterhvert kunne bli konge av Portugal, noe som førte til misnøye fra republikanske offiserer i hans armé. Han ble til sist drevet ut av Portugal ved det andre slaget om Porto av generalløytnant Arthur Wellesley (senere feltmarskalk og hertug av Wellington). Hans styrker ble tvunget til en vanskelig og nesten katastrofal retrett over fjellene forfulgt av styrkene til generalene Beresford og Silveira. Etter slaget ved Talavera de la Reina i juli 1809 ble han utnevnt til stabssjef for de franske styrkene i Spania den 19. november 1809 vant hans styrker en stor seier i slaget om Ocaña.

I 1810 invaderte hans styrker Andalucía og erobret det raskt. Men da hans styrker snudde for å ta Sevilla klarte han ikke å erobre Cádiz. Han uttalte at «Gi meg Sevilla og jeg skal svare for Cádiz.»[1] Dette førte til den langvarige og resultatløse beleiringen av Cádiz, en strategisk katastrofe for franskmennene. I 1811 marsjerte hans styrker nord inn i Extremadura og inntok Badajoz. Da den britisk-portugisiske arméen beleiret byen ledet han styrker til unnsetning, noe som førte til slaget om Albuera den 16. mai 1811.

Hertugen av Dalmatia på sine eldre dager

Etter general Arthur Wellesleys store seier i slaget om Salamanca den 22. juli 1812 var Soult tvunget til å evakuere Andalucía. I den etterfølgende beleiringen av Burgos klarte Soults styrker å drive Wellesleys britisk-allierte armé tilbake til Salamanca. Til tross for en styrkeoverlegenhet på 80 000 franske mot 65 000 britisk-allierte klarte ikke Soults styrker å angripe og Wellesleys armé trakk seg tilbake til grensen mot Portugal.[2] Kort etter ble han etter ønske fra Joseph Napoleon (som av sin bror Napoléon hadde blitt innsatt som kong José I) tilbakekalt fra Spania.

I Tyskland og det sørlige Frankrike[rediger | rediger kilde]

I mars 1813 under den sjette koalisjonskrigen fikk Soult kommando over IV. korps av Grande Armée. Under slaget ved Lützen og slaget ved Bautzen var hans styrker plassert i senter. Kort etter ble han sendt til det sørlige Frankrike med ubegrensede fullmakter for å prøve å stoppe den britisk-allierte fremgangen etter det franske nederlaget i slaget om Vitoria den 21. juni 1813. Soult klarte å reorganisere de demoraliserte franske styrkene.

Hans siste offensiv inn i Spania ble stoppet av general Wellesley (hertugen av Wellington) i slaget om Pyreneene i månedsskiftet juli-august 1813 og av spanske styrker under general Manuel Freire de Andrade i slaget om San Marcial den 31. august 1813. Soults styrker ble presset tilbake til Frankrike og foretok en kjempende retrett i slag ved Nivelle, Nive og Orthez inntil hans styrker ble slått av Wellesley i slaget om Toulouse 10. april 1814. Soults styrker klarte uansett å tilføre de britisk-allierte styrkene betydelige tap og klarte å hindre at den franske styrken ble fanget.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Karikatur av hertugen av Dalmatia (Soult) fra 1832.

Soults politiske karriere var ikke så lysende som hans militære og det har blitt sagt at han kun hadde karakterstyrke i møte med fienden. Etter Napoléons første abdikasjon i 1814 erklærte han seg som monarkist, ble tildelt den kongelige og militære Sankt Ludvigsorden (fransk: Ordre royal et militaire de Saint-Louis) og virket som krigsminister fra 3. desember 1814 til 11. mars 1815. Da Napoléon rømte fra Elba og vendte tilbake til Frankrike erklærte Soult igjen sin støtte til Napoléon og ble utnevnt til pair av Frankrike. Under det korte felttoget som endte med slaget ved Waterloo var han generalmajor og stabssjef for Napoléon, uten å utmerke seg noe videre.

Etter Napoléons nederlag og den andre restaurasjonen ble han tvunget til å gå i eksil men i 1819 fikk han lov å vende tilbake og i 1820 ble han utnevnt til marskalk av Frankrike. Han forsøkte igjen å vise seg som en ivrig monarkist og ble i 1827 nok en gang utnevnt til pair av Frankrike. Etter julirevolusjonen i 1830 erklærte han seg som tilhenger av Ludvig Filip som var takknemlig for hans støtte og utnevnte han til marskalkgeneral av Frankrike (fransk: Maréchal général des camps et armées du roi), en tittel som tidligere kun hadde blitt tildelt Turenne, Claude Louis Hector de Villars og Moritz greve av Sachsen.

Soult tjenestegjorde som krigsminister fra 1830 til 1834 og som statsminister (fransk: président du Conseil des ministres) fra 1832 til 1834. Ved kroningen av dronning Victoria var han tilstede som ekstraordinær ambassadør hvorpå feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) skal ha grepet fatt i armen hans og sagt: «Jeg fikk tak i deg til sist!». Han var igjen statsminister fra 1839 til 1840 og fra 1840 til 1847 og krigsminister fra 1840 til 1844. Da kong Ludvig Filip ble styrtet i 1848 erklærte den aldrende Soult seg igjen som republikaner. Han døde i 1851 på sitt slott i Soult-Berg, nær der han ble født.

Soult som offiser[rediger | rediger kilde]

Til tross for at han ofte viste dårlig taktisk innsikt, selv noen av hans rådgivere stilte spørsmålstegn ved hans manglende evne til å endre en plan for å møte endrede forutsetninger på slagmarken, så var hans innsats i de siste månedene av den iberiske halvøykrigen blant de sterkeste bevis på hans evner som general. Mens hans styrker mange ganger ble slått av de britisk-allierte under general Wellesley (hertugen av Wellington) disponerte han ofte ferske soldater mens den britisk-allierte styrken hadde flere veteraner. Soult var en dyktig strateg. Et eksempel på det var hans offensiv for å avskjære Wellesleys britiske armé fra Portugal etter slaget om Talavera, som han nesten lyktes med. Selv om han gjentatte ganger ble slått av Wellesley i årene 1813-1814 var han dyktig til å organisere forsvaret mot ham.

Soults arméer var vanligvis vel forberedt før de gikk inn i slag. Etter nederlaget i slaget ved Vitoria reorganiserte han i løpet av svært kort tid de demoraliserte franske styrkene til Joseph Bonaparte til en formidabel styrke. Et unntak fra hans gode grep om logistikk var iverksettelsen av slaget om Pyreneene hvor hans soldater bare hadde rasjoner for fire dager.

Taktisk planla Soult sine slag godt men overlot ofte for mye til sine underordnede. Wellington sa at «Soult ser aldri ut til å vite hvordan han skal disponere sine styrker etter slaget har begynt.»[3] Et eksempel på det var slaget om Albuera hvor han først i en glimrende manøvre omgikk general William Carr Beresford flanke ved slagets åpning, men da han møtte uforutsett motstand fra spanske og britiske tropper lot han sine generaler velge en lite passende angrepsformasjon og ble slått.[4] Et annet eksempel på hans sterke og svake sider var slaget om Nive. Soult innså Wellesleys strategiske dilemma og utnyttet det ved å iverksette overraskende angrep mot begge flanker av den britisk-allierte arméen. Den franske taktiske utførelsen var imidlertid dårlig og den britiske generalen klarte å avvise Soults slag. Under det korte felttoget etter Napoléons flukt fra Elba ble hans arbeid som stabssjef vanskeliggjort av dårlig stabsarbeid.

Familie[rediger | rediger kilde]

Soult giftet seg den 26. april 1796 med Jeanne Louise Elisabeth Berg, datter av Jean Berg i hans ekteskap med Wilhelmine Mumm. Hun døde ved Château de Soult-Berg den 22. mars 1852. Paret hadde tre barn:

  • Napoléon (1802–1857), 2. hertug av Dalmatia, som døde uten mannlig arving, hvorpå tittelen døde ut.
  • Hortense (1804–1862)
  • Caroline (1817)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Glover, s. 118.
  2. ^ Glover, s. 218.
  3. ^ The Quarterly Review, Volume 257, 1931, s.362.
  4. ^ Chandler-Griffith, s. 468.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • A. Salle, Vie politique du maréchal Soult (Paris, 1834)
  • A. de Grozelier, Le Maréchal Soult (Castres, 1851)
  • A. Combes, Histoire anecdotique du maréchal Soult (Castres, 1869).
  • Glover, Michael. The Peninsular War 1807–1814. London: Penguin, 2001. ISBN 0-14-139041-7
  • Chandler, David (ed.). Griffith, Paddy. Napoleon's Marshals, "Soult: King Nicolas." New York: Macmillan, 1987. ISBN 0-02-905930-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]