Murbyen Sandefjord
Murbyen i Sandefjord sentrum ble til etter en stor brann i 1900 og ved en overordnet reguleringsplan for brannområdet. Byparken og de nærmeste kvartalene langs Kongens gate, Rådhusgata, Kirkegata, Jernbanealleen og Storgata fikk murgårder i rektangulære, korte kvartaler og bygårder i to og tre etasjer med gjennomarbeidede gatefasader med murpuss og synlig tegl. Sammen med gavloppbygg, omramminger, balkonger med smijernsrekkverk, karnapper, brutte hjørner og andre arkitektoniske elementer gir dette bebyggelsen variasjon og stor opplevelsesverdi. Kongens gate ble den sentrale handlegaten også etter brannen.
At gjenoppbyggingen skjedde i løpet av et par år bidro til at preget ble enhetlig, med historisme og jugend som dominerende inspirasjon. Etter en brann langs Storgata i 1915 fikk denne gaten noen nye gårder i enklere jugend.
Noen bygårder har blitt påbygget en etasje, og fasader har blitt endret, særlig gjelder det forretningslokalene i første etasje. Men Sandefjords murby er fortsatt en helhetlig og godt sammenhengende sentrumsbebyggelse.
Bygrenser og gatestruktur før 1900[rediger | rediger kilde]
Langs innfartsveiene og langs stranden var det på slutten av 1600-tallet så mange bygninger at Sandefjord i embetsskrivelser kaltes byen. Ved en hustaksering i 1767 beskrives 74 bygninger, av disse 26 hus i Bugaardsgaden, som tilsvarer Prinsens gate og Torggata ned til havnen, 13 i Bakgaden, senere Skippergata, 14 i Vestre gade, senere Kirkegaden og nå Skolegata, 9 i Østre gade, i dag Storgata, og 12 under berget, det vil si Bjerggata.[1]
Prestegården, som eide det meste av dagens sentrum, ba bøndene kjøre tømmeret de skulle selge i havnen langs bekkefarene for ikke å skade jordene. Bugaardsgaden var av de første gatene og ligger en tomtedybde på østsiden av Ruklabekken i hele sin lengde. Innfartsveien fra øst lå der Gogstadveien møter Landstads plass og fulgte herfra en liten bekk diagonalt forbi Byparken og til det som sannsynligvis var byens første gatekryss, der Torggata møter Skolegata. Den diagonale gaten het Kirkegaden. Landstads gate går der gangstien fra Rukla gård til Prestegården gikk midt på 1700-tallet. Storgata var den første rettløpende gate i byen, anlagt en gang før 1839.[2]
I 1833 fikk ladestedet grenser atskilt fra prestegården ved Sandar kirke. De nye grensene dekket det senere bysentrum og sto til en byutvidelse i 1889, som omfattet Grønli og deler av gårdene Hjertnes, Solvang, Pukkestad og Nedre Lunden foruten sentrale deler av prestegårdens mark opp til Peter Castbergs gate og Sandar kirkegård.[3] Grensene fra dette året doblet byens areal[3] til 1,12 kvadratkilometer.[4]
Etter at Sandefjord kurbad ble etablert i 1837, ble flere gater anlagt: Langgaden, dagens Kongens gate, ble utstukket i 1839, Hjertnæsveien, senere Hjertnespromenaden ble utstukket av Sandefjord Bad etter at badet kjøpte gården Hjertnes i 1866, Jernbanealleen ble anlagt med navnet Stasjonsveien i 1882 etter at jernbanen nådde Sandefjord i 1881, havnesporet fra stasjonen til havna i 1883 la grunnlag for den senere Museumsgata. Gatene ble ikke anlagt med regulære kvartaler, men heller basert på eiendomsgrenser.[5]
På et kart fra 1881 står det at bebyggelsen utelukkende er i tre. I 1882 brant åtte bygninger rundt Øvre torv, dagens Chr. Hvidts plass, og 26 familier ble husløse. M. Borges gård mot Storgata ble gjenoppbygget som byens første murgård, som i dag står og har adresse Storgata 21. Folkeskolen i Kirkegata 1 ble den andre murbygningen i 1889, mens Middelskolen i Jernbanealleen 39 ble påbegynt i 1899.[6]
Brannen natten til 16. mars 1900[rediger | rediger kilde]
Natt til 16. mars 1900 ved ettiden brøt det ut brann i maskinfabrikken «Nordmanden», som lå i kvartalet Byparken / Rådhusgata / Kirkegata / Kongens gate. Bebyggelsen på begge sider av Langgaden (Kongens gate), Løkkegaden (Dronningens gate) og Nygaden (Rådhusgata) og bort til Storgata, det vil si hele det sentrale forretningsstrøket, og mer enn 50 bygninger brant ned.[7] Det blåste frisk bris fra sydvest. Ingen mistet livet.[8] Flere bygninger som brente var nye, bygget etter en brann i desember 1898.[9]
Utbetalt brannforsikring fra den alminnelige brannforsikringsinnretning etter brannen var 1 040 000 kr – kommunebudsjettet for 1901 var til sammenlikning 163 000.[10] I tillegg regnet regjeringen med ca. 70 % tillegg for tap av varebeholdning, løsøre, bygninger forsikret annetsteds m.m. I en oversikt over 34 bybranner fra 1855 til 1904 var det 11 med større brannforsikringsutbetalinger enn 1 mill. kr, den største var Ålesund 1904 med ca. 10 mill. kr og den nest største Drammen 1866 med 3,9 mill. kr.[11]
Raskt arbeid med reguleringsplan[rediger | rediger kilde]
Det ble etter brannen – for første gang i byen – laget en overordnet og gjennomtenkt reguleringsplan.[12] Betegnelsen byregulering ble brukt for det som et par tiår ut på 1900-tallet kom til å hete byplanlegging, og med alminnelig reguleringplan [13] og fullstendig reguleringsplan (§ 6) ble det ment en overordnet plan for et byområde. Betegnelsen byplan ble ikke brukt.
Beslutningsprosessen med reguleringsplan og gjenoppbyggingen gikk raskt. Ingeniør Fredrik Næser, på det tidspunktet ansatt på Løten, ble ansatt som midlertidig reguleringssjef og var i arbeid innen to uker etter brannen. Han fikk senere samme oppgave da Farsund ble rammet av brann i august 1901, og etter brannen i Ålesund i 1904. Næser ville ha mest mulig rette kvartaler og symmetri, det ville kreve færre utgifter til vei, vann og kloakk når man unngår buer og trekanter, og han pekte på at kvadratiske tomter gjør utnyttelsen enklere og vil skaffe flere mennesker hus. Utgiftene til ekspropriasjon kommer av lovens krav til gatebredde og kvartalenes maksimumsstørrelse. Slik ble hans første forslag lagt frem og godkjent av formannskap og bystyre 14. april.[14]
Bystyret ba om et nytt forslag som i større utstrekning bygget på den gamle gatestrukturen (og dermed eiendomsstrukturen), men det var det opprinnelige forslaget (Plan I) som ble vedtatt av bystyret 30. mai og approbert (godkjent) av Arbeidsdepartementet 9. juni. Senere ble det gjort vedtak i bystyret 28. august 1900, approbert av Arbeidsdepartementet 28. oktober.[15]
I november opprettet bystyret stadsingeniørstilling, og en viktig oppgave for den første stadsingeniøren, Henr. Buvig, sommerhalvåret 1901 ble opparbeidelse av gatene. Byggingen av de første nye murgårder hadde startet allerede sommeren 1900. Noen uker før brannen hadde kommunen kjøpt 28 dekar av prestegårdens grunn, og dette ga blant annet mulighet til å anlegge Stockfleths gate. Kommunen bestemte plassering av kirke og brannstasjon, mens bruk av tomtene var private eieres og byggherrers valg innenfor reguleringsplanen. Også Byparken var drevet frem av eierne av de tilstøtende tomtene, som ikke ville ha tett bebyggelse på denne nabotomten.[16]
Brannområdet utgjorde et begrenset område av byen, selv innenfor Sandefjords trange grenser. I 1904 var alle trebygninger i Sandefjord forsikret for til sammen 4 166 000 kr, murbygningene for 2 222 000.[17]
Reguleringen og opparbeidelse av gater, vann, kloakk, tomtekjøp og ekspropriasjoner i forbindelse med gjenreisningen etter brannen kostet kommunen ca. 300 000 kroner frem til 1904, et høyt beløp som førte til kritikk i den offentlige debatt. I valget i 1904 fikk en liste dannet av huseiere flertall og gjennomført en streng sparepolitikk, med løfte om ingen ny gjeld og ingen eiendomsskatt.[18]
Bygningsloven av 1896 preget regulering og bebyggelse[rediger | rediger kilde]
Bygningsloven for landets byer 1896[19] ga rammer for byplanen og bebyggelsen som gjorde den lik de sentraleuropeiske forbildene, Berlin, Hamburg og andre. Loven var felles for alle byer unntatt Kristiania, Bergen og Trondheim, som hadde egne bygningslover. Sandefjord bystyre hadde i 1891 ment at 1845-loven (som ble avløst av 1896-loven), med de skjerpelser som var vedtatt senere, var «fullkomment streng nok», og utkastet av 1891 til ny bygningslov var så strengt for småbyene at det var «i sin Helhed uantageligt».[20]
Etter en brann skulle reguleringskommisjonen, selv om det forelå en reguleringsplan, overveie om det burde gjøres forandringer for å oppfylle lovens krav, het det i lovens § 6. Kommunen kunne ekspropriere og pålegge avståelse av areal for å gjennomføre den nye reguleringen (§ 10–15).
Bebyggelsen ble nokså stramt regulert, slik at lovens krav preget det nye bysentrum:
- Gatene skulle være rette og åpne i begge ender, og minimum 12,5 meter brede. Etter vedtaket i april var det bare Kirkegata med sin bredde 18 meter og Jernbanealleen med 15,25 meter som avvek fra minimumsbredden. De øvrige gatene ble 12,50 meter og alle nye gater ble rette. Chr. Hvidts plass ble gjort større ved at hjørnet mot Storgaten ble brukket i mye større lengde enn foreslått av Næser.[14]
- Kvartalene skulle ikke ha sider lengre enn 100 meter og ikke ha større areal enn 4000 kvadratmeter (§ 7). Dette skapte en fotgjengervennlig by det er lett å ferdes i.
- Bygninger mot gate eller offentlig plass skulle oppføres i gatelinjen (§ 8). Byen fikk jevne fasaderekker.
- Nye bygninger kunne ikke ha større høyde til takgesims enn 18 meter eller samme som gatebredden, hvis denne var mindre (§ 20). I Sandefjords murby ble byggehøyde gjennomgående to og tre etasjer. I 1910 var det ingen hus (verken mur- eller trehus) i byen med fire etasjer der det bodde folk fast, og antallet med tre etasjer var 20. De fleste bygningene var lavere: 175 med to etasjer og 280 med en etasje. Antall forretningsgårder og andre næringsbygg uten leiligheter er på side 23 oppgitt å være 64, og etasjetall for disse er ikke oppgitt.[21]
- Gavl mot gate var tillatt (§ 20), og en del brukt i Bergen, men sjelden i Kristiania (Oslo). Gavlen ble brukt som et arkitektonisk element i jugendstilen, i Sandefjord blant annet på Jernbanealleen 29, som også fikk Mansardtak senere, og nr. 32.
- Hovedinngang skulle være minst 1,10 meter bred og det skulle være kjøreport når det fantes side- eller bakbygning på tomten (§ 36).
- Balkonger til alle gater var tillatt når gaten var minst 15 meter bred og til offentlig plass (§ 45). Det skulle innebære at balkonger og karnapper bare var tillatt mot Jernbanealleen, Kirkegata og plasser og parker, som Kongens gate 10 mot Byparken. Men det finnes flere balkonger i 12 meter brede gater, som Storgata 10 og 12.
- Hengekarnapp var tillatt i samme tilfeller som balkong. Hjørnekarnapp finnes på markante bygninger som Kirkegata 8 og Chr. Hvidts plass 3 (Halvorsens konditori), karnapp midt på fasade blant annet på Kongens gate 15.
- Brudt hjørne, i 3 meters bredde med like vinkler, var påbudt mot gate og offentlig plass. Der et brudt hjørne var buet, skulle buen ikke stikke mer enn 50 cm frem (§ 54). Dette er et kjent trekk i murbyer, og hjørneflaten er ofte brukt til butikkinngang.
- Helt hvit farge var ikke tillatt på bygninger mot gate og offentlig plass, og puss måtte være kalkpuss (§ 56).
- Byggetillatelser falt bort etter ett år (§ 16). Sammen med forsikringsutbetalinger som dekket tap og oppgangstider, bidro dette til at gjenoppbyggingen gikk raskt.
- Bygningsloven av 1896 gjaldt i byen og i et 200 meter bredt byggebelte utenfor (§ 88). Det er ikke kjent at byggebeltet fikk stor betydning i Sandefjord.
-
Kongens gate sett fra Kirkegata. Tre etasjer og 12 meter bredde gir intime byrom og akseptable lysforhold. På 2000-tallet har fotgjengerne tatt tilbake overtaket i bygaten. -
Kirkegata med større bredde og allé, som skaper preg av hovedgate. -
Kongens gate 9 med balkong og gavloppbygg, og kjøreport til venstre. -
Kongens gate 15 med karnapp med altan i tredje etasje, og gavler mot gate. -
Jernbanealleen 21 gavloppbygg, Mansardtak og butikkinngang på hjørnet. Rådhusgata til høyre. -
Kongens gate 16, butikkinngang i det brutte hjørnet, en typisk utforming av forretningsgård rundt 1900. -
Kongens gate sett fra Storgata, balkonger på hjørne og langsider.
Murtvang[rediger | rediger kilde]
Den 23. mai 1882 fikk kommunen ved kongelig resolusjon godkjent regler for brannvern som var strengere enn bygningsloven for landets byer av 1845: krav om brannmur når avstand til nabogrense eller annen bygning var mindre enn en meter, og et maksimumsareal for trebebyggelse på en eiendom. Men Sandefjord var ikke blant byene som ba om murtvang før århundreskiftet.[22]
Bygningsloven for landets byer av 1896 påla ikke murtvang.[23] Det kom først med «murtvangloven», en egen lov gitt kort etter bybrannen i Ålesund i 1904.[24] I annen halvdel av 1800-tallet var det vanlig at gjenoppbygging av bysentrum etter brann skjedde i mur.
Etter bybrannen i 1900 ville departementet ha murtvang i sentrum for å forebygge nye branner, og Brannforsikringen hadde samme standpunkt, mens Bygningskommisjonen og bystyret ville ha mulighet til å tillate trebygninger i det nye sentrum for å unngå for stor økonomisk belastning på huseierne. Kommunen ga etter for departementets påtrykk, og den endelige reguleringsplanen fastla at nye bygninger skulle bygges i mur. Brannområdet fikk dermed en bebyggelse i to- og treetasjes murgårder.[25]
Byen hadde to teglverk i 1900: Stein teglverk, etablert 1897, som lå 50 meter vest for inngangen til Ekeberg krematorium, og Sandefjord teglverk på den såkalte teglverkstomta mellom det tidligere sykehuset og Lundenveien, etablert 1898, ødelagt i brann og nedlagt 1913. Det er ikke kjent i hvilken utstrekning teglstein til byggingen av murbyen er hentet herfra.[26]
[rediger | rediger kilde]
Gatene ble lagt i et kvadratur der de så langt som mulig skulle være rette og åpne i begge ender. Løkkegaden ble forlenget mot nord og kalt Dronningens gate, og dette ble nyreguleringens vestgrense. Storgata ble østgrensen. To nye gater øst-vest ble anlagt på hver side av Sandefjord kirke: Stockfleths gade fra midt i kvartalet vest for Dronningens gate i vest til Christopher Hvidts plass i øst, og Landstads gade fra Prinsens gate i vest til Sandar kirkegård i øst. Langgaden, som fikk navnet Kongens gade, og den nye Rådhusgaden ble lagt parallelt med de to nye. Skolegaden, som fikk navnet Kirkegaden, ble forlenget nordover til den nye Kirketomten.[12]
Den gamle Kirkegaden, fra Chr. Hvidts plass diagonalt ned til Byparken ble borte, bortsett fra strekningen fra Rådhusgata til Torggata, som fikk navnet Skolegaden og forble en av gatene som bryter rutemønsteret.
Kongens gate ble sentral i det gjenoppbygde sentrum. Her hadde forretningsstrøket ligget før brannen, og slik ble det etter brannen. Gaten gikk forbi det gatekrysset der krokete gater før brannen hadde skapt en liten plass, kalt «Kjærlighetstorvet». Her kom Byparken, som etter intens diskusjon ble en rektangulær park over en kvartalsbredde.[12] Chr. Hvidts plass ble større enn det tidligere Øvre torv, og rundt og vest for den nye kirken ble Kirkeparken anlagt helt vest til Dronningens gate.
Flere av de gamle gatenavnene med lokal bakgrunn, som Bugaardsgaden, Søndre og Nordre Ruklegade etter bekken Rukla, ble forlatt til fordel for Prinsens gate, Kongens gate, Dronningens gate og oppkalling etter betydelige menn: Flor, Rosenvold, Schroeter, Thaulow m.fl. Fra hele byen kom det forslag om å gi nye navn til gatene som folk var knyttet til.[27]
-
Kongens gate 10. Byparken gjør det mulig å oppleve arkitekturen på større avstand enn i gatene. -
Byparken, sett mot Kongens gate. -
Kirkeparken sett fra Stockfleths gate foran kirken. -
Reguleringen etter brannen skapte Christopher Hvidts plass som et romslig byrom
Jugend og historisme[rediger | rediger kilde]
Den nye bebyggelsen fikk fasader i både synlig og pusset tegl. Stilen var historisme, der elementer fra ulike tidligere epoker som gotikk, renessanse og barokk brukes på nye måter og til dels i blanding. Jugend, som kom til Norge kort før 1900, satte et tydelig preg på mange av bygningene, med buede linjer og rekkverk m.m. i smijern.[28]
Naturstein ble mye brukt som fasademateriale i påkostede bygårder rundt århundreskiftet, og Privatbanken, Rådhusgata 11, er et eksempel på det. Villaer ble også preget av jugend. Stockfleths gate 9, oppført for verkseier Christen Christensen i 1915 og tegnet av arkitekt Ole Sverre, er en villa i jugendstil på sitt beste. I en enetasjes fløy mot nord ligger en sal med overlys og i glassmosaikk og freskomalerier på veggene.[29]
-
Øvre del av fasade på Halvorsens konditori, Chr. Hvidts plass 3. -
Privatbanken, Rådhusgata 11, øvre fasadefelt mot Rådhusgata. -
![Torggata 4, inspirert av Louis-seize-stil og jugend. Foto: Helge Høifødt [30]](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/3/38/Torggata_4_Sandefjord.jpg/229px-Torggata_4_Sandefjord.jpg)
Torggata 4, inspirert av Louis-seize-stil og jugend.[30] -
Stockfleths gate 9, 1915, arkitekt Ole Sverre
![Torggata 4, inspirert av Louis-seize-stil og jugend. Foto: Helge Høifødt [30]](/wiki/Fil:Torggata_4_Sandefjord.jpg)
Nye branner i 1915 og 1922[rediger | rediger kilde]
I 1915 var det nok en storbrann i byen. Natt til 28. mars brant en rekke på begge sider av Storgata mellom Rådhusgata og Kongens gate. Syv gårder gikk tapt, av disse tre murgårder bygget etter brannen i 1900. Hjørnegården Storgata 9 ble spart. De nedbrente husene inneholdt 16 forretninger og 25 familier ble husløse. Mot nord stoppet brannen da den nådde murgården Storgata 21. Gjenoppbyggingen skjedde raskt, og bebyggelsen fikk også denne gangen preg av jugend, tydelig i Storgata 11 og 13, begge tegnet av Børve. Brannen gjorde at Kongens gate kunne utvides som rett gate øst til Bjerggata.[31]
Høsten 1922 brant det i bebyggelse nordøst for Torvet, i «Trevaren». Dette var de siste store brannene i byen.
-
Storgata 11 og 13. -
Storgata 10B med Rådhusgata til venstre byline. -
Storgata 12. -
Storgata 17 med Kongens gate til venstre.
Arkitektene[rediger | rediger kilde]
Etter bybrannen i 1900 kom det en rekke arkitekter til byen for å arbeide med gjenoppbyggingen, og noen etablerte kontorer her.
Haldor Larsen Børve (1857–1933), utdannet arkitekt fra Hannover i 1889, åpnet praksis i Porsgrunn samme år. Han ble sentral i utformingen av murbyen og tegnet i perioden 1893 til 1918 Hjertnespromenaden 3 (tre, 1894), Jernbanealleen 39, Kirkegata 1, Rådhusgata 1, 11 (Privatbanken), Storgata 10, 11, 12, 13 og 15, Torggata 2 (Kjøttkontrollen, 1893) og 4 og Metodistkirken, Chr. Hvidts plass 2.[32]
Gustav Guldbrandsen fra Kristiania (1871–1942), utdannet arkitekt fra Berlin i 1899, etablerte i 1900 en filial i Sandefjord av sitt arkitektkontor i Kristiania. Bygningene hans har tydelig preg av jugendstilen, og det gjelder bygninger i Fredrikstad og Steinkjer i tillegg til de ca. ti bygningene han tegnet i gjenoppbyggingen etter branner i Sandefjord: Chr. Hvidts plass 3 (Halvorsens), Jernbanealleen 23 (revet 1976) og 32, Kongens gate 5, 9, 10, 12 og 15, Rådhusgata 9, Storgata 14 (ødelagt i bybrannen 1915).[33]
Carl Michalsen (1869–1940), utdannet murer, tegnet en rekke forretningsgårder i Kristiania. I Sandefjord tegnet han tre viktige bygninger i Kirkegata: Sandefjord kirke, Kirkegata 8 (1900, rik fasade) og Kirkegata 3, 1932, bankbygning i 1920-tallsklassisisme. Michalsen hadde kontor i Ålesund i fem år etter bybrannen der i 1904.[34]
Arthur Ottesen, som tegnet Dronningens gate 9, er eneste kjente Sandefjordsarkitekt i gjenoppbyggingen etter bybrannen.[35]
Fritz Holland (1874–1959), arkitekt fra Berlin 1899, er mest kjent for initiativet til etablering av Oslo Bymuseum og lokalene for museet i Frogner Hovedgård. I Sandefjord tegnet han Kongens gate 2, 16 og 18, Stockfleths gate 6 og Storgata 16.[34]
Ole Sverre (1865–1952) tegnet Hotel Atlantic i Jernbanealleen og villaen Stockfleths gate 9. Han hadde det meste av sitt yrkesliv i Oslo og er kjent for leiegårder som Sverre-gården på Drammensveien og bygninger som Grand Hotel, Holmenkollen Turisthotel og Vor Frue Hospital.
Murbyen senere på 1900-tallet[rediger | rediger kilde]
Stadskonduktør Peter Smidt la i 1918 frem en reguleringsplan for sentrum og boligområdene omkring. Den ble vurdert av en rådgivende jury med blant andre reguleringssjefen i Oslo, Hjalmar Torp. Planen ble så bearbeidet av arkitekt Oscar Hoff fra Oslo, kjent for blant annet Ullevål hageby, før den ble vedtatt i bystyret i 1919. Ambisjonen var å gjøre Sandefjord til en vakker, velordnet og velstillet by.
Sentrum, der det fortsatt skulle være murtvang, ble gjort mer monumental ved å forlenge Kirkegata ned til Hjertnespromenaden som en 40 meter bred allégate (aveny). Nord i Badeparken skulle det legges en stor plass med to bygninger for teater, konserter m.m., og det skulle vurderes å la gaten gå ned til havnen og dele Badeparken i to. Jernbanealleen skulle også forlenges til havna, og i sydkant av Torget skulle et nytt rådhus med tårn være synlig helt fra jernbanen til bryggen. Sentrum skulle få flere beplantninger og parker. Reguleringsplanen kom ikke lenger enn til vedtaket, nedgangstider gjorde at behov for bedre havn, vannverk og elektrisitet ble prioritert.[36]
Jernbanealleens forlengelse til Hvalfangstmonumentet i 1961 skapte ny forbindelse mellom sentrum og fjorden. Badeparken som ble anlagt i nåværende form rundt 1960, den åpne Tivolitomta mellom Thor Dahls gate og Jernbanealleen og Kurbadeparken skapte til sammen et grønt, åpent belte mellom sentrum og fjorden.[37]
Gatestrukturen med lukkede kvartaler og gater i opprinnelig bredde er i stor utstrekning beholdt. Et av de få unntakene er den frittliggende bensinstasjonen i Jernbanealleen 30A vis-a-vis Hotell Atlantic, bygget ca. 1926 med flatt tak i en etasje. Noen bygninger fra gjenoppbyggingen er påbygget flere etasjer, og bryter dermed murbyens skala. Det gjelder Chr. Hvidts plass 1, med en fjerde etasje påbygget en gang i løpet av 1900-tallet, og tilsvarende gjelder Kokk- og stuertskolen i Kirkegata 2 og Kongens gate 6. Jernbanealleen 27, murgård bygget i 1948–50 mot Byparkens nordøstlige hjørne, har fire etasjer. De trange bygrensene la i 1950-årene et press på bystyret til å bruke de mulighetene som fantes til å bygge flere boliger. Det ble høyhus i Fjellgata 2, Jernbaneplassen 1 og lavblokker i Hystadveien 15. Men murbyen fikk beholde sin skala, og i 1960-årene var det flest trebygninger som ble revet og erstattet av større bygninger.[38]
Jernbanealleen 21 ble bygget om i 1960-årene, der fasaden ble delvis ødelagt og tårn ble tatt vekk, men gården er senere renovert og noen av endringene er tilbakeført. Kongens gate 2, opprinnelig murbygning tegnet av Fritz Holland i 1900, ble tillatt revet i 1980 med vilkår at den nye ble bygget med fasade som en kopi av den opprinnelige. Også den nye bygningen har to etasjer.[39]
Murbyen på 2000-tallet – vernestatus[rediger | rediger kilde]
Mange av fasadene i første etasje er helt forandret gjennom ombygginger av butikklokaler flere ganger. Men de øvre etasjene er godt bevart.
I Kongens gate fra Dronningens gate til Jernbanealleen er gaten bygget om til gatetun, slik at fotgjengere kan bruke hele gatebredden, og butikker og serveringssteder kan bruke fortauene. Dette er murbyens opprinnelige design, der hest og kjerre hadde anledning til å kjøre i gatene og inn i gårdsrommene gjennom kjøreporten, men kjøretrafikken – som gjaldt søppel, varelevering, håndverkere, kjøring for beboere – var liten og langsom og hadde ikke et eget kjøreareal.
I kommunens fortettingsplan fra 2019 slås fast at fordelene ved fortetting er størst i sentrum og sentrumsnære områder, der folk kan gå til sentrum eller sykle med reisetid opp til 10 minutter. Blant byens «arvesølv» nevnes «et konsentrert bysentrum med en klar småbykarakter, byens historiske identitet, tilknytning til sjøen og parkene og det grønne preget rundt bykjernen». Villabebyggelse, som er det vanligste i kommunen, gir svakt grunnlag for bysentrum som arena for sosialt liv og handel.[40]
Det området som kalles murbyen i fortettingsplanen fra 2019 er avgrenset av Chr. Hvidts plass, Landstads gate, Dronningens gate, Rådhusgata, Kirkegata, Skolegata, Jernbanealleen ned til Torget og Storgata med noen bygninger bort til Bjerggata. Murbyen er et område omfattet av nasjonal og regional verdi og dette gir nødvendige virkemidler for å styre fortetting i murbyen. Murbyen med den offentlig regulerte rutenettplanen viser utviklingen i norsk byplanlegging og arkitektur, og området har stor kunnskaps-, opplevelses- og bruksverdi. Strategien peker på at den beste løsningen for fortetting i murbyen er høyere gårdsrombebyggelse som ikke skyggelegger viktige gater og plasser, og at det kan bygges vesentlig høyere i randsonen av murbyen.[41] Status i 2018 var at bygningshøyden i murbyen gjennnomgående var tre og fire etasjer, med enkelte bygninger med fem og seks etasjer.[42]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tollnes 2010, side 14.
- ^ Tollnes 2010, side 14 og 16.
- ^ a b Tollnes 2010, side 19.
- ^ Amund Helland: Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 7 2 : Jarlsberg og Larvik amt Den almindelige del. Kristiania, Aschehoug, 1914, side 125.
- ^ Tollnes 2010, side 17–18.
- ^ Tollnes 2010, side 21–22.
- ^ Hoffstad og Berg oppgir på side 35 ca. 55 hovedbygninger, Amtmannens beretning for 1896–1900 (Beretninger om amternes økonomiske tilstand, SSB 1905) oppgir på side 23 for Jarlsberg og Larvik Amt 51 hus.
- ^ Hougen 1932, bind 2, side 322 og Norges Sjøfartstidende 16. mars 1900.
- ^ Morgenbladet, 17. mars 1900, side 2.
- ^ Olstad 1995, bind 1, side 270.
- ^ Kgl. prp. til lov om forbud mod opførelse av træbygninger i landets byer m. v., side 10. stortinget.no. Prisene var så stabile i denne perioden at summene er sammenliknbare. Besøkt 8. januar 2022.
- ^ a b c Tollnes 2010, side 22–23.
- ^ Indst. O. V (1896), side 9.
- ^ a b Sandefjords Blad, 28. april 1900.
- ^ Kildene gir ikke tydelig informasjon om hva som var innholdet i prosessen i august til oktober.
- ^ Olstad 1995, bind 1, side 265–7 og Hougen 1932, bind 2, side 323–25.
- ^ Ot.prp 15 (1904), side 15.
- ^ Olstad 1995, bind 1 s 268–70.
- ^ Lov 27. juli 1896 om bygningsvesenet for landets byer udenfor Kristiania, Bergen og Trondhjem., se under Litteratur.
- ^ Oth.Prp. Nr. 1 1893 Ang. Udfærdigelse af en Lov for Bygningsvæsenet, Sandefjord bystyres høringsuttalelse referert i bilag side 4.
- ^ Folketællingen i Norge 1 December 1910. Tredje hefte. Bebodde hus og husholdninger. Norges offisielle statistik, V. 188. Det Statistiske Centralbyraa, 1913, side 62.
- ^ Ang. Udfærdigelse af en Lov om Bygningsvæsenet for Landets Byer udenfor Kristiania, Bergen og Trondhjem. Oth. Prp. Nr. 11 (1895), side 4.
- ^ Fornyet kgl. prp. (jfr. 1891, 1893—95) til lov om bygningsvæsenet for landets byer udenfor Kristiania, Bergen og Trondhjem . . ., se O Besl. Db 197. stortinget.no. Besøkt 4.12.2021.
- ^ Kgl. prp. til lov om forbud mod opførelse av træbygninger i landets byer m. v., stortinget.no. Besøkt 4.12.2021.
- ^ Olstad 1995, bind 1, side 266 og Hougen 1932, bind 2, side 324.
- ^ Stein teglverk Arkivert 30. januar 2022 hos Wayback Machine., og Sandefjord teglverk Arkivert 30. januar 2022 hos Wayback Machine., begge fra nettstedet teglverk.no. Besøkt 29. januar 2022.
- ^ Olstad 1995, bind 2, side 266-7 og Hougen 1932, bind 2, side 326–-27.
- ^ Tollnes 2010, side 21–22 og 24.
- ^ Tollnes 2010, side 94.
- ^ Murarkitektur i Sandefjord: Torggaten 4. artemisia.no. Besøkt 26. januar 2022.
- ^ Tollnes 2010, side 24–25 og Hoffstad og Berg, side 116.
- ^ Tollnes 2010, side 122–23.
- ^ Tollnes 2010, side 106 og 124.
- ^ a b Tollnes 2010, side 125.
- ^ Bevaringsplakat 2012, side 80.
- ^ Olstad 1995, bind 1, side 317–22.
- ^ Tollnes 2010, side 31.
- ^ Tollnes 2010, side 28 og 30 og Bevaringsplakat 2012, side 72.
- ^ Bevaringsplakat 2012, side 64 og 70.
- ^ Forslag til strategi og veiledning for fortetting i Sandefjord sentrum og sentrumsnære områder, side 4. Uten år, laget til kommuneplan 2019–31.
- ^ Forslag til strategi og veiledning for fortetting i Sandefjord sentrum og sentrumsnære områder, side 22, 25 (kart med avgrensning av murbyen), 26, 31, 33. Uten år, laget til kommuneplan 2019–31.
- ^ Byregnskap Sandefjord sentrum. Arkivert 28. desember 2021 hos Wayback Machine. Sandefjord kommune og Vestfold fylkeskommune, 2018, side 14.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hoffstad, Arne og Knut Berg: Sandefjords historie – sett gjennom Sandefjords Blads spalter 1861–1983. Bind I 1861–1940. Utgitt av Sandefjords Blad, 1983. Besøkt 29. januar 2022.
- Hougen, Knut: Sandefjords historie, bind 2, 1932. Utgitt av Sandefjord kommune.
- Lov 27. juli 1896 om bygningsvesenet for landets byer udenfor Kristiania, Bergen og Trondhjem. Avløste loven for landets byer av 1845. Trådte i kraft 1.1.1897, se § 92. Besøkt 29. januar 2022.
- Olstad, Finn: Sandefjords historie. Bind 1: Strandsitter og verdensborger. Sandefjord kommune, 1995, side 299. ISBN 82-990595-7-7.
- Tollnes, Roar L.: Byvandring i Sandefjord. Fortidsminneforeningen Vestfold avdeling, revidert utgave 2010. ISBN 978-82-995999-1-7.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Bevaringsplakat Sandefjord sentrum Arkivert 18. januar 2022 hos Wayback Machine.. Sandefjord kommune, 2003, revidert 2012. Finnes også som kartløsning med samme tekst: Kartlegging av verdifulle kulturmiljøer i og nær Sandefjord sentrum (Bevaringsplakat). Et fortellingskart. Besøkt 16. januar 2022.
- Bybranner. Nettstedet slektsdata.no. Besøkt 29. januar 2022.
- Kulturmiljøer i Sandefjord. Vestfold og Telemark fylkeskommune, 30. juli 2018, oppdatert mai 2021. God tekst om verneverdiene i murbyen. Besøkt 31. januar 2022.
- «Sandefjord sentrum». NB!-registeret. Riksantikvaren oversikt over byer og tettstedet som har nasjonal interesse. Sandefjord kirke er ikke tatt med i avgrensningen. Besøkt 29. januar 2022.
- Jugendbyen Sandefjord. Gamle Sandefjord.no Besøkt 21. januar 2022.