Menneskeslektens oppdragelse

Menneskeslektens oppdragelse
orig. Die Erziehung des Menschengeschlechts
Forfatter(e)		Gotthold Ephraim Lessing
Språk		Tysk
Sjanger		Essay
Utgitt		1780

Menneskeslektens oppdragelse (tysk: Die Erziehung des Menschengeschlechts) er det religionsfilosofiske hovedverket til opplysningsfilosofen Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781). Boken ble publisert i 1780, året før Lessings død, og er et av de siste verkene til Lessing.

Bokens spesielle betydning er ikke tydelig ved første øyekast.

Opprinnelseshistorie

Boken er en del av Lessings siste arbeider. Den kan ikke sees på som en ungdommelig eksperimentering med tvilsomme hypoteser, men må betraktes som et resultat av flere års håndtering av emnet.

Hypotesen om at boken ble skrevet av en ungdom, skyldes Lessings utsagn i et brev til Hermann Samuel Reimarus (1694–1768) signert den 16. april 1778. Der sier han at skriving er en «god venn» hvor man lager «alle slags hypoteser og systemer», for deretter «å ha gleden av å rive dem ned igjen».

Det har vært spekulert i om Lessing ikke var den egentlige forfatteren. I 1841 hevdet litteraturhistorikeren Wilhelm Körte (1776–1846) at den unge Albrecht Daniel Thaer (1752–1828) var den faktiske forfatteren.

Dette er i dag motbevist av tre forhold: (1) Den generelle stillingstagen i det samlede arbeidet, (2) undersøkelser av selve teksten og (3) argumentasjonskontekstene til andre religionsfilosofiske skrifter.

§§ 1–53 ble først publisert i 1778 under tittelen Anti-Goeze. Den var en del av fragmentstriden med den tyske lutherske teologen og hovedpastoren Johann Melchior Goeze (1717–1786) og andre. Innenfor denne konteksten har boken en spesiell posisjon fordi det er den største sammenhengende delen skrevet av Lessing selv. Den fullstendige teksten (§§ 1–100) dukket opp i 1780. Dette var året da «Jacobi-konversasjonene» fant sted. Dette er en av de få tilfeller hvor Lessing presenterer sine egne syn på religion uten taktisk og «pedagogisk» filtrering.

Bokens betydning åpenbares gjennom sin tidsriktige og historiske posisjon. I 1779 ble Lessings dramatiske hovedverk Nathan den vise publisert. Den omhandler er veldig likt tema. Det faktum at Lessing anser dette arbeide som en videreføring av sin religionsfilosofiske diskusjon, fremgår av følgende uttalelse i et brev til ovennevnte Reimarus av 6. september 1778:

Jeg må forsøke å la meg forkynne uforstyrret på min gamle prekestol, i det minste på teateret (Ich muß versuchen, ob man mich auf meiner alten Kanzel, auf dem Theater wenigstens, noch ungestört will predigen lassen).

Teksten

Portrettmaleri av den tyske teologen Johann Melchior Goeze (1717–1786)

Foto: Staats- und Universitätsbibliothek Hamburg

På en litt overfladisk måte sammenligner boken utviklingen av menneskeslektens fornuft med utviklingen av fornuften i individet. Under denne prosessen fremstår den jødiske, kristne og muslimske Gud som en slags pedagog for menneskeheten. Guddommelig åpenbaring er for menneskeheten det samme som utdannelse er for den enkelte. Denne utdanningen eller «oppdragelsen» foregår i hovedsak i tre faser:

I den første fasen foregår oppdragelsen gjennom umiddelbare sanselige belønninger og avstraffelser. Denne fasen tilsvarer det gamle testamentet til jødedommen. I den andre fasen, gjennom å opplæres i sjelens udødelighet, blir belønning og straff flyttet til det sjelelige. Denne fasen tilsvarer det nye testamentet til kristendommen. I den tredje fasen er det ikke lenger behov for flere belønninger og avstraffelser. Den menneskelige fornuft vil nemlig være så mye utviklet at mennesker gjør det gode automatisk fordi det er godt. Dette kalles for «det evige evangelium» (Ewiges Evangelium). Alle folkeslag går gjennom disse tre stadiene. Man kan derfor gjenkjenne den respektive utviklingstilstanden til et folk ved å studere deres religioner.

De sentrale kategoriene som benyttes i denne sammenligningen, er «åpenbaring» og «oppdragelse» på den ene siden og «fornuft» og «utvikling» på den andre. Gjennom hele boken brukes et bevis både for en antatt åpenbaring (§§ 7, 77) og en forrang av fornuft (§§ 4, 65, 84, 91).

Denne overfladiske dualismen oppløses når man anser en eksternt kontrollert åpenbaring (av en utenomjordisk Gud) og en selvstyrt fornuft (av en indre, verdslig Gud) som to sider av en dialektisk enhet (også foreslått av §§ 36, 37), og når man forstår at den autonome menneskelige fornuft er guddommelig i sin dypeste struktur (panteisme). Da speiler den guddommelige åpenbaring bare den respektive utviklingstilstanden av menneskelig fornuft. Gud blir et mellom-menneskelig imperativ for videre utvikling, under en økende konkretisering av forestillingen om åpenbaring. Åpenbaringer tilsvarer derfor et «ikke ennå» for fornuften. «Oppdragelsen» til et «utvalgt folk» gjennom «guddommelig åpenbaring» står dermed for det faktum at hele menneskeheten utvikler seg gjennom mytologiske forklaringer av naturen, og deretter gjennom en gradvis av-mytologisering av de samme forklaringene, det vil si av det rent immanente. Åpenbaringen fremstår dermed for Lessing bare som et historisk faktum, mens fornuften er evig. Ideen om utvikling viser ikke bare at Lessing tror på en iboende verdslig gud i individet (Deus sive Natura), men også at han har en overbevisning om en positiv utvikling av menneskeslekten. For Lessing er det en naturlig lov i alt liv at det finnes en konstant spenning mellom den nåværende ufullkommenhet og den fremtidige perfeksjon. Utviklingen av fornuft og moral går derfor fra en pol til en annen.

Likevel nevner Lessing også den «blasfemiske idéen» i form av troen på fremgang. Dette er en misforståelse (liksom dommerens antagelse i «Ring-lignelsen» i Nathan den vise, hvor den virkelige ringen gikk tapt. Bare en inderlig bønn kan fjerne (fortrenge?) denne «tanken på blasfemi».

Et viktig poeng i boken kommer helt på slutten, hvor idéen om reinkarnasjon for første gang dukker opp i det kristne Europa som en ønskelig måte å tenke på. Reinkarnasjonen, som mot slutten av den indiske kulturperioden var fullstendig nedsenket i en holdning av pessimisme – «Livet er lidelse» (Buddha), blir hos Lessing fremstilt som noe positivt. Det er en stor mulighet for fremskritt. Følgende sitater viser det:

Kobberstikk av Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781), utført av Johann Heinrich Tischbein (1722–1789) og Charles Louis Schuler (1785-1852)

Foto: Tripota

§ 94 Hvorfor kunne hver eneste person ikke ha vært til stede i denne verden mer enn en gang? (Warum könnte jeder einzelne Mensch auch nicht mehr als einmal auf dieser Welt vorhanden gewesen sein?)

§ 95 Er denne hypotesen så latterlig, bare fordi den er den eldste? – bare fordi det menneskelige sinn falt umiddelbart for den, før sofistenes skole hadde knust og svekket den? […] (Ist diese Hypothese darum so lächerlich, weil sie die älteste ist? – weil der menschliche Verstand, ehe ihn die Sophisterey der Schule zersträut und geschwächt hatte, sogleich darauf verfiel? […])

§ 98 Hvorfor skulle jeg ikke vende tilbake så ofte når jeg har evne til å få ny kunnskap, nye ferdigheter? Blir jeg plutselig ferdig med så mye at det ikke er verdt innsatsen for å komme tilbake? (Warum sollte ich nicht so oft wiederkommen, als ich neue Kenntnisse, neue Fertigkeiten zu erlangen geschickt bin? Bringe ich auf einmal so viel weg, dass es der Mühe wiederzukommen etwa nicht lohne?)

§ 99 Hvorfor ikke? – Eller fordi jeg glemmer at jeg allerede har vært her? Jeg glemmer vel det. Minnet om mine tidligere omstendigheter ville bare tillate meg å gjøre en dårlig bruk av den nåværende. Og hva jeg må glemme for øyeblikket, har jeg glemt det for alltid? (Darum nicht? – Oder, weil ich es vergesse, dass ich schon dagewesen? Wohl mir, dass ich das vergesse. Die Erinnerung meiner vorigen Zustände würde mir nur einen schlechten Gebrauch des gegenwärtigen zu machen erlauben. Und was ich auf itzt vergessen muss, habe ich denn das auf ewig vergessen?)

§ 100 Eller er det fordi for mye tid ville gå tapt for meg? – Tapt? – Og hva måtte jeg i så fall gå glipp av? Er ikke hele evigheten min? (Oder weil zu viel Zeit für mich verloren gehen würde? – Verloren? – Und was habe ich denn zu versäumen? Ist nicht die ganze Ewigkeit mein?)

Lignende argumenter i Lessings øvrige tekster

I alle religionsfilosofiske skrifter fra opplysningstiden må en ekte eller fiktiv motpart alltid vurderes. Lessing imøtekommer de rådende strømningene av religionsfilosofisk tankegang i sin samtid. Dialogpartnerens oppfatning er for viktig for ham til ganske enkelt å bli satt til side, noe vi ser i Leibniz, von den ewigen Strafen (1773). Snarere streber han å snakke på en eksoterisk måte for å lede sine motstandere på deres respektive «veier til sannheten» (ibid.). I denne forbindelse bør alle skrifter bli forstått som «mot-skrifter», der man må vite hvem han vender seg til for å da indirekte åpne opp sin egen mening fra den. Denne «taktikken» har ingenting å gjøre med opportunisme, men springer ut av respekt for den andres mening (toleranse) og overbevisningen om at ingen noen gang har «bevisst har blindet seg» (A Duplicate, 1778).

Skulptur av sandstein av Buddha fra Uttar Pradesh, India, circa 475 e.Kr. Liksom hinduismen og buddhismen anerkjente Lessing idéen om reinkarnasjon, men i motsetning til buddhismen, betraktet han reinkarnasjonen som noe positivt.

Foto: Los Angeles County Museum of Art

De rådende åndelige strømningene som Lessing henvender seg til, er i hovedsak deisme, neologi og ortodoksi.

Som argument mot deistene forsvarer Lessing retten som «de emosjonelle kristne» har til sin religion og sin aktive kristendom (Gegensätze zum 1.-5. Fragment, 1777; Das Testament Johannis, 1777). Han vender seg mot deres «fornuftighet», som er spissfindig, arrogant og kan motbevises, og ber om å bevare de gamle lover, som det fortsatt ikke er noen rimelig erstatning for (Der Freigeist, 1749; Brief an Karl, 2. Februar 1774).

Neologene kritiserer han for blandingen av trossystemer og rasjonelle hensyn. Han ser halvsannhetene til denne rettferdighetsideologi bli degradert til å bare støtte åpenbaring (Fragment eines Gesprächs, 1774).

Han oppfordrer de ortodokse til kritisk å undersøke sin religion og ikke begrense denne diskusjonen til sin egen religion, men å finne den felles kjernen i alle positive religioner (Rettung des Hier. Cardanus, 1754; Über die Elpistiker, 1763). Argumentasjonen bør ikke gjøres med «tilfeldige historiske sannheter», men med «nødvendige rasjonelle sannheter» (Neue Hypothese über die Evangelisten ..., 1778; Die Religion Christi, 1780) og går utover manglene i bare å tolke «Bibelens bokstav» (Eine Parabel, 1778). På denne måten kan det være mulig å gå videre til en «naturlig religion», som igjen ikke lenger trenger åpenbaring som bevis på sin rimelige nødvendighet, fordi den er basert på en «fornuftens kristendom» (1753).

Mange av disse argumentasjonskontekstene går gjennom i diskusjonene i fragmenttvisten, hvor også «menneskeslektens oppdragelse» først dukket opp. Og alle tanker forekommer også innen «oppdragelsen», der den relative sannheten om den kristne religionen på den ene siden og dens historiske nødvendighet på den andre forklares. Av denne grunn er en av de to «elementære bøker» (det gamle og nye testamentet) fortsatt ganske passende for den troende «emosjonelle kristne», så lenge det ikke finnes noen rimelig erstatning, eller ikke kan aksepteres av ham eller henne. Det er derfor ikke nødvendig å «rasjonalisere omkring dette» slik deistene gjør.

Under «oppdragelsen» motsier Lessing dessuten neologenes begrunnelseshensyn med en – i det minste – balansert begrunnelse, som ved nærmere undersøkelse til og med er den dominerende delen av den dialektiske forbindelsen. Til slutt implementerer hele konseptet i boken en konstruktiv kritikk av ortodoksi, der Lessing stiller spørsmål ved sin egen religion i detalj, setter den på nivå med andre religioner og prøver å nå en felles kjerne, det «evige evangelium» eller «fornuftens kristendom».

Avhandlingens mottagelse

Romanen «Die Rättin» av Günter Grass

I sin dystopiske roman Die Rättin (rottinnen eller hunnrotte) undersøker den tyske forfatteren Günter Grass (1927–2015) utopien til Lessing i en tidsalder hvor «folk bare gjør det gode, fordi det er godt». Grass tror ikke på en moralsk utvikling av «menneskeslekten» mot en moralsk perfeksjon, men han overtok dette begrepet fra Lessing som egentlig var et utdatert begrep i slutten av det 20. århundre.

I stedet for å ha Gud som «oppdrager», har menneskene forfalt så mye moralsk at Grass sammenligner dem med rotter. Den «oppdrageren» de får i stedet, er en hunnrotte, en rottemor.

Hans motbilde er gitt i et dikt som er innebygd i romanen, og hvor atombombenes «store helligdom» brått avslutter menneskehetens historie. Det bør tilføyes at Grass utga sin roman under den kalde krigen i 1986, på en tid da jernteppet delte Europa mellom NATO og Warszawapakten:

Oversettelse	Teksten
Vårt prosjekt var: Ikke bare hvordan man bruker kniv og gaffel, men [hensynet] til sine jevnaldrende også, Videre, med grunn, kan den allmektige åpne [det] som skal håndteres, [og som] bør læres litt etter litt.	Unser Vorhaben hieß: Nicht nur, wie man mit Messer und Gabel, sondern mit seinesgleichen auch, ferner mit der Vernunft, dem allmächtigen Büchsenöffner umzugehen habe, solle gelernt werden nach und nach.
Oppdratt, måtte menneskeheten være fri, Ja, fritt selvbestemmende, slik at den, [tar hensyn til] sin umodenhet, [og] lærer å være forsiktig med naturen, kaoset [er noe som den] så nøye som mulig skal avvenne seg.	Erzogen möge das Menschengeschlecht sich frei, jawohl, frei selbstbestimmen, damit es, seiner Unmündigkeit ledig, lerne, der Natur behutsam, möglichst behutsam das Chaos abzugewöhnen.
I løpet av sin oppdragelse, [lærer] menneskeslekten dyden av å spise med skjeer, flittig [må] den konjunktive [lære] å praktisere toleranse, selv om dette er vanskelig blant brødre.	Im Verlauf seiner Erziehung habe das Menschengeschlecht die Tugend mit Löffeln zu essen, fleißig den Konjunktiv und die Toleranz zu üben, auch wenn das schwerfalle unter Brüdern.
En spesiell leksjon [blir] anvendt på oss, [og det er] å beskytte fornuftens søvn, [slik] at enhver drømmeskapning kan være temmet og heretter [praktisere] opplysningen pliktoppfyllende fra hånden.	Eine besondere Lektion trug uns auf, den Schlaf der Vernunft zu bewachen, auf daß jegliches Traumgetier gezähmt werde und fortan der Aufklärung brav aus der Hand fresse.
Halvveis opplyst måtte menneskeslekten ikke lenger leke målløst i en primordial gjørme uten en plan, men snarere begynte det å rydde seg opp i systemet. Tydelig lærte den hygiene ved å snakke ut: Ve den skitne!	Halbwegs erleuchtet mußte das Menschengeschlecht nun nicht mehr planlos im Urschlamm verrückt spielen, vielmehr begann es, sich mit System zu säubern. Klar sprach erlernte Hygiene sich aus: Wehe den Schmutzigen!
Så snart vi kalte oppveksten vår avansert, ble kunnskap erklært som makt og ikke bare påføres papir. Det ble et rop til den opplyste: Ve den uvitende!	Sobald wir unsere Erziehung fortgeschritten nannten, wurde das Wissen zur Macht erklärt und nicht nur auf Papier angewendet. Es riefen die Aufgeklärten: Wehe den Unwissenden!
Når endelig volden, til tross for all fornuft, kunne ikke elimineres fra verden, og menneskeslekten [ikke kan] oppdra seg selv til gjensidig avskrekking, så den lærte å holde fred til en tilfeldighet fred mellom uopplyste.	Als schließlich die Gewalt, trotz aller Vernunft, nicht aus der Welt zu schaffen war, erzog sich das Menschengeschlecht zur gegenseitigen Abschreckung. So lernte es Friedenhalten, bis irgendein Zufall unaufgeklärt dazwischenkam.
Endelig var det oppdragelsen av menneskeslekten så godt som avsluttet. Den store hellighet lyser opp alle vinkler. Synd at det skjer etterpå slik at idioter og ingen flere fant skolen sin	Da endlich war die Erziehung des Menschengeschlechts so gut wie abgeschlossen. Große Helligkeit leuchtete jeden Winkel aus. Schade, daß es danach so duster wurde und niemand mehr seine Schule fand.

Rudolf Steiners antroposofi

Den østerriksk-ungarske filosofen Rudolf Steiner (1861–1925) fattet interesse for denne religionsfilosofiske traktaten. I sin grunnleggende bok Theosophie. Einführung in übersinnliche Welterkenntnis und Menschenbestimmung (1904), skriver han:

Det høyeste som mennesket har sett opp til, betegnes som «det guddommelige». Og det må forutsette at dets høyeste bestemmelse på en eller annen måte står i forbindelse med dette guddommelige. Derfor kan den visdommen som går ut over det sanselige, og som åpenbarer for det dets essens, og dermed dets bestemmelse, kalles «guddommelig visdom» eller teosofi.

Betraktningen av de åndelige prosesser som pågår i menneskelivet og i verden kan man kalle åndsvitenskap (Geisteswissenschaft). Dersom man spesielt understreker de resultatene som er relatert til menneskets åndelige essens, slik det er gjort i denne boken, så kan man om dette område bruke benevnelsen «teosofi», som i århundrer har blitt brukt i denne betydning.

Ut fra denne definisjonen var Lessing teosof, og hans «evige evangelium» kan betegnes som et uttrykk for teosofi. Steiner nevner ikke spesielt Lessing i sin grunnleggende avhandling. Det gjør han derimot i en serie på 14 foredrag som han holdt i München fra 22. mai til 6. juni 1907. Disse ble publisert i 1955 under tittelen Die Theosophie des Rosenkreuzers: Ein Zyklus von Vierzehn Vortragen Gehalten in Munchen vom 22. Mai bis 6. Juni 1907. En norsk oversettelse («Rosenkreuzerens Teosofi») ble utgitt i 1977.

Rudolf Steiner (1861–1925) knyttet Lessing og Menneskeslektens oppdragelse til Rosenkorsordenen.

Foto: RootOfAllLight (8. april 2020)

Steiner knytter Lessing til Rosenkorsordenen, og deres teosofi. I første foredrag («visdommens nye form») den 22. mai 1907 sier han:

I det 18. århundre hadde dette brorskap den misjon å la noe strømme inn i mellomeuropas kultur ad en spirituell vei; og derfor ser vi hvordan det innenfor en eksoterisk kultur lyser opp mangfoldige ting, som riktignok er overfladisk ytre, eksoterisk, men som likevel ikke er noe annet enn et ytre uttrykk for esoterisk visdom. I løpet av århundrene har folk på mange slags vis strevd etter, på en eller annen måte, å kunne gjennomskue denne visdom som vi kaller den rosenkreuzeriske; det er ikke lykkes for dem. Slik har [Gottfried] Leibnitz (1646–1716) strevet forgjeves etter å nærme seg den rosenkreuzeriske visdoms kilde. Som et lynglimt lyste likevel denne rosenkreuzeriske visdom opp i et skrift som utkom da Lessing var i ferd med å forlate det fysiske plan (men dette skriftet var esoterisk). Det er Lessings «Menneskeslektens oppdragelse» som man bare må lese mellom linjene; og i dens eiendommelige undertone vil man (riktignok bare om man er esoteriker) erkjenne at den er et ytre uttrykk for rosenkreuzerisk visdom, i rosenkreuzerisk visdoms form. Spesielt storslagent lyste nettopp dette opp i det mennesket som ved århundreskiftet 18.-19. århundre gjenspeilet det daværende Europas kultur, ja endog den internasjonale kultur – i [Johann Wolfgang von] Goethe (1749–1832) ...

St. Johanneslosjen Zu den drei Rosen

Lessing var også frimurer, og var medlem av den tyske St. Johanneslogen Zu den drei Rosen («til de tre roser») i Hamburg. Denne frimurerlosjen ble grunnlagt den 27. desember 1770, og kalles ofte bare «roselosjen».

Smykket (bijou) til St. Johanneslosjen Anna Amalia zu den drei Rosen i Weimar. Bijou fra 1806.

Foto lastet opp fra losjens hjemmeside (24. august 2013)

Lessing ble innviet den 14. oktober 1771 av stormesteren Baron von Rosenberg. Han er oppført i Losjematrikkel 56. I 1775 er han oppført som nr 23, i 1776 som nr 20, i 1777 som nr 59 og i 1778 som nr 48.

I de tre verkene Ernst und Falk - Gespräche für Freymäurer (1776–1778), Nathan den vise (1779) og Menneskeslektens oppdragelse (1780) utbroderes en frimurerfilosofi.

Den tyske St. Johanneslosjen tar derfor boken til inntekt for sin egen filosofi.

En presisering og en utdypning er imidlertid nødvendig her. Den tyske dikteren Johann Gottfried Herder (1744–1803), som selv var frimurer, har beskrevet frimureriet i Tyskland i denne perioden som et «uoversiktlig-oversiktlig fellesskap» (unsichtbar-sichtbare Gesellschaft). Det bestod av en forsamling av alle tenkende mennesker «i alle verdenshjørner». Selv tilhørte han eksempelvis frimurerlosjen Zum Schwert («Til sverdet») i Riga i guvernementet Livland. Men samtidig var han medlem av Illuminatusordenen.

Også forfatteren Goethe, som nevnes i forrige avsnitt, var frimurer. Den 23. juni 1780 ble han innviet i St. Johanneslosjen Anna Amalia zu den drei Rosen («Anna Amalia til de tre roser») i Weimar. Denne losjen var oppkalt etter Anna Amalia av Sachsen-Weimar-Eisenach (1739–1807), og fulgte høygradsystemet «den strikte observans». Han ble deretter innviet i 2. grad den 3. mars 1781 og i 3. grad den 23. juni 1781. Goethe var også medlem av Illuminatusordenen.

Noter

Type nummerering

Kilder

• Dörr, Volker C. (1995). «Offenbarung, Vernunft und ‘fähigere Individuen’: Die positiven Religionen in Lessings Erziehung des Menschengeschlechts». I Kord Susanne; Schade, Richard E. Lessing Yearbook 1994 (Vol Xxvi). Wayne State Univ Press, Detroit, Michigan, 28. januar 1995. ISBN 978-081-432569-8. ISBN 081-432569-6, OCLC-Nr 605938236. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Grass, Günter (1986). Die Rättin. Luchterhand; 1. utgave, 1. januar 1986. ISBN 978-376-323345-8. ISBN 376-323345-8, ASIN 3472866241. 
• Masonic Encyclopedia (2022). Freimaurer Loge Zu den drei Rosen Hamburg. freimaurer-wiki.de; Masonic Encyclopedia, besøkt 21. august 2022. 
• Masonic Encyclopedia (2022). Gotthold Ephraim Lessing. freimaurer-wiki.de; Masonic Encyclopedia, besøkt 21. august 2022. 
• Masonic Encyclopedia (2022). Gotthold Ephraim Lessing - Ernst und Falk. freimaurer-wiki.de; Masonic Encyclopedia, besøkt 21. august 2022. 
• Masonic Encyclopedia (2022). Gotthold Ephraim Lessing - Nathan der Weise. freimaurer-wiki.de; Masonic Encyclopedia, besøkt 21. august 2022. 
• Masonic Encyclopedia (2022). Gotthold Ephraim Lessing - Die Erziehung des Menschengeschlechts. freimaurer-wiki.de; Masonic Encyclopedia, besøkt 21. august 2022. 
• Masonic Encyclopedia (2022). Anna Amalia zu den drei Rosen. freimaurer-wiki.de; Masonic Encyclopedia, besøkt 24. august 2022. 
• Masonic Encyclopedia (2022). Goethe als Freimaurer. freimaurer-wiki.de; Masonic Encyclopedia, besøkt 24. august 2022. 
• Steiner, Rudolf (1904). Theosophie. Einführung in übersinnliche Welterkenntnis und Menschenbestimmung. C. A. Schwetschke und Sohn, Berlin, 1904; 3. opplag Berlin, 1910; 6. opplag Berlin, 7. august 1914; 9. opplag Berlin, juli 1918; 2. utgave, Stuttgart, 24. november 1922. 
• Steiner, Rudolf [oversatt av Mimi Grieg Bing] (1972). Teosofi en vei til oversanselig erkjennelse av verden og mennesket. Norsk Antroposofisk forlag, Oslo, 4. opplag 1972. ISBN 978-829-001601-7. ISBN 829-001601-8, OLCL-nr 1028254443. 
• Steiner, Rudolf (1955). Die Theosophie des Rosenkreuzers: Ein Zyklus von Vierzehn Vortragen Gehalten in München vom 22. Mai bis 6. Juni 1907. Selbstverlag der Rudolf Steiner Nachlassverwaltung, 1. januar 1955. ASIN B001U4X6BA. 
• Steiner, Rudolf [oversatt av Jørgen Chr. Wehn] (1977). Rosenkreuzerens Teosofi: 14 foredrag holdt i München fra 22. mai til 6. juni 1907. Vidargruppen av Det Almene Antroposofiske Selskap, Oscarsgate 10, Oslo, 1977. 

Eksterne lenker

• Teksten hos Deutsches Textarchiv
• Teksten hos Projekt Gutenberg-DE