Mankesau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mankesau
Voksen vær
Voksen vær
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ammotragus lervia
(Pallas, 1777)
Ammotragus
Blyth, 1840
Norsk(e) navn: mankesau,
berbersau,
aoudad,
arrui
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: pattedyr
Orden: klovdyr
Familie: kvegfamilien
Tribus: sauer og geiter
Slekt: Ammotragus
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigVU - Sårbar

VU — Sårbar
Cassinello et al. (2008)[1]

Habitat: terrestrisk, montane områder
Utbredelse: Nord-Afrika
Utbredelseskart for mankesau

Mankesau (Ammotragus lervia) er en art i den monotypiske slekten Ammotragus, som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er naturlig utbredt i montane områder i Nord-Afrika. Ifølge IUCNs rødliste er arten sårbar, men den har ikke blitt revidert siden 2008.[2] Hannen kalles vær, hunnen søye og avkommet lam. Seks underarter er beskrevet, men det er i varierende grad knyttet usikkerhet til alle seks.[1][3]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Søye med lam
Ung vær

Forskning viser at mankesau er nærmest beslektet med tahrgeit (Arabitragus jayakari).[3] Man antar imidlertid at de to linjene splittet fra en felles forfar alt for omkring 4–7 millioner år siden.[2]

Det ble lenge antatt at underarten egyptmankesau (A. l. ornata) var utdødd, men en feltstudie fra perioden 1997–2000, publisert i 2002, viste at det fortsatt overlevde to populasjoner i den ekstremt sørøstre (Gebel Elba, erklært som nasjonalpark) og sørvestre (Gebel Uweinat og/eller Gilf El Kebir) ørkenen i Egypt.[4][5]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Mankesau er kompakt bygget og har betydelig kjønnspreg, i det værene kan bli mer enn dobbelt så store som søyene. Arten blir 130–190 cm lang og 75–110 cm i skulderhøyde, avhengig av kjønn og underart. Halen måler i tillegg 15–20 cm og bæres som geiter gjør. Arten veier 30–145 kg, avhengig av kjønn og underart. Værene veier typisk 100–140 kg, mens søyene typisk veier 30–55 kg. De tre underartene blainei, sahariensis og fassini er i snitt noe større enn nominatformen og de to andre underartene.[3]

Begge kjønn bærer horn, som kan bli inntil 88 cm lange. Værens horn blir betydelig kraftigere og lengre enn søyas, og horna vokser bakover fra skalletaket i ei sterkt utover- og nedovervendt bue.[3]

Mankesauer har blakk brunlig pels, som kan variere i nyanser fra nærmest sandfarget til rødlig. Værene har en tendens til å ha noe dypere eller mer rødlig pelsfarge, men forskjellene er små. Det som mest karakteriserer arten er værenes kinnskjegg og mer eller mindre prektige hals- og brystmanke. Hos tre av underartene (blainei, sahariensis og fassini) er denne manken betydelig. Værene har også kraftig, lang duskbehåring som vokser over knærne på de fremre ekstremitetene og gir dem preg av å ha «pyntet seg». Også søyene har tendens til hals- og brystmanke, og for et par av underartene (blainei og fassini) er den til og med ganske betydelig. Søyer mangler imidlertid helt kinnskjegg.[3]

Mankesauer kan reprodusere året rundt, men de fleste paringene finner sted i tidsrommet septembernovember. Værene konkurrerer om retten til å pare seg. Søyene går drektige i omkring 150–165 dager og lammingen finner normalt sted i tidsrommet marsmai. Det vanlige er å få ett lam, og bare sjelden opp til tre. Avkommet avvennes omkring 3–4 måneder gamle. To årlige kull er ikke uvanlig om forholdene ligger tilrette.[3]

Mankesau har en tendens til å ta tilhold i steinete og ofte bratte områder, fra nær havnivået opp til snøfrie områder rundt 4 100 moh. (for eksempel i Atlasfjellene i Marokko). Sauene trenger også store steiner og trær for skygge, men de kan vandre langt fra vannkildene, i lange perioder av gangen. Denne arten er en generalist herbivor som kombinerer beiting av gress med løv og kvister, og de kan også spise saftige urter. Mankesau gjør sannsynligvis også korte trekk i forhold til tilgjengeligheten av mat.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013)[6] og Castelló (2016)[3].

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Cassinello, J., Cuzin, F., Jdeidi, T., Masseti, M., Nader, I. & de Smet, K. 2008. Ammotragus lervia. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T1151A3288917. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T1151A3288917.en. Downloaded on 20 October 2020.
  2. ^ a b Ross, S., Al-Rawahi, H., Al-Jahdhami, M.H., Spalton, J.A., Mallon, D., Al-Shukali, A.S., Al-Rasbi, A., Al-Fazari, W. & Chreiki, M.K. 2019. Arabitragus jayakari (errata version published in 2019). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T9918A156925170. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-1.RLTS.T9918A156925170.en. Downloaded on 20 October 2020.
  3. ^ a b c d e f g Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 302–309. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  4. ^ Wacher, T., El Din, S. B., Mikhail, G., & El Din, M. B. (2002). New observations of the ‘extinct’ Barbary sheep Ammotragus lervia ornata in Egypt. Oryx, 36(3), 301-304. DOI: https://doi.org/10.1017/S0030605302000534
  5. ^ Manlius, N., Menardi-Noguera, A. and Zboray, A. 2003. Decline of the Barbary sheep (Ammotragus lervia) in Egypt during the 20th century: literature review and recent observations. Journal of Zoology (London) 259: 403-409. DOI: https://doi.org/10.1017/S0952836902003394
  6. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]