Magnus Lagabøtes landslov

Magnus Lagabøtes landslov
Virkeområde		Norge
Målform		norrønt

Utsnitt av miniatyrmaleri fra lovskriftet Codex Hardenbergianus, et illuminert håndskrift fra 1300-tallet, som viser kong Magnus Lagabøte som gir fra seg Landsloven 1274–1276. Byloven som ble vedtatt for Bergen i 1276, tok utgangspunkt i denne og Bjarkøyretten, Trondheims gamle bylov.

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven». Det var på den tiden den eneste lovsamlingen som regulerte hele samfunnet og skapte rettsenhet i Norge.

I Europa var det på den tiden vanlig at rikene ble regulert av enkeltstående lover, sedvane og vedtak i domstolene. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde var det først med Code Civile i Frankrike i 1804 at det kom en landsdekkende lov med like stor betydning for folks liv. Landslova bygget på eksisterende landsdelslover utviklet i hundreårene før. Det gikk med 42 kalveskinn til å lage en kopi av landslova og en tredjedel av bevarte manuskript fra før 1350 inneholder landslova. Det fantes anslagsvis en kopi av landslova for hver 1200 innbyggere. En landsdekkende lov var et viktig utgangspunkt for å iverksette en ensartet politikk i hele landet. Landslova gjaldt til 1600-tallet og ble avløst av Christian Vs Norske Lov i 1687. På 1600-tallet gjaldt landslova i form av Christian IVs Norske Lov fra 1604.

Virkeområde

Selv om lovverket gjaldt for hele landet, besto det formelt av fire ulike lovbøker, ett for hver av de fire lagtingene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Innholdet i de fire lovbøkene var imidlertid for det meste likt og bygde i hovedsak på de tidligere gjeldende lagtingslovene som ble utviklet i hundreårene før. Det ble i tillegg utarbeidet en egen bylov for byene. Landsloven ble lagt frem på Frostatinget i 1274, på Gulatinget i 1275 og på Eidsivating/Borgarting i 1276. Lovarbeidet begynte trolig 10 år før den ble lagt frem på Frostatinget. De eldre lagtingslovene, blant annet Gulatingslova, bygget på sedvane, rettspraksis og lovgivning. I tillegg til de fire lagtingene i Sør-Norge fantes det trolig et for Hålogaland og et for Færøyene, og det fantes trolig lover for byene.

Magnus Lagabøte fulgte med vilje lovgivningstradisjonen fra det romerske keiserriket. Han delte lovboken inn i ni bolker etter mønster av den keiserlige Codex og Magnus fremholdt i lovboken at «princeps legibus solutes est» (kongen står over lov, det vil si at kongen gir lovene). Lovboken ble lagt frem på lagtingene til orientering. Landslova inneholdt omtrent halvparten ny rett som raskt ble tatt i bruk. Anvendelsen av landslova ble i hovedsak overlatt til lagmenn og innbyggerne på tingene. Jónsbók på Island ble vedtatt i 1281 og den norske Byloven fra 1276 har landslova som grunnlag og inkluderer en stor del av de samme reglene. Jónsbók inngår fortsatt i islandsk rett. Landslova gjaldt til 1600-tallet.

Lovsamlingen er inndelt i ni områder (bolker) inkludert:

• rettsvesenet
• kongemakten
• forsvaret
• vern av eiendom og liv
• ekteskap og arv
• odelsjord, rettsforhold til jordeiendom
• lov og gjeld
• pant og handel
• tyveri og edsavleggelse

Landsloven bestemte blant annet at det var generell almisseplikt: Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han pryles og deretter settes i arbeid. Landsloven gjenspeiler en spekter av interesser i samfunnet samtidig tok den hensyn til de mindre mektige gruppene i samfunnet gjennom system for fattigomsorg (et system som i prinsippet eksisterte til 1900). Loven utvidet ordninger for handel, kreditt og sjøfart med vern og retter for aktørene slik at de norske byene ble attraktive handelssteder. Ekteskapet ble styrket, noe som svekket stillingen til kvinner som fikk barn utenfor ekteskap. Kvinners eiendomsrett ble styrket.

Tinget ble videreført som dømmende makt, mens kongen ble lovegiver. Landsloven sa samtidig at dersom reglene var urimelige hadde dommerne rett til å sette reglene til side: 12 dommere skulle formulere en rimelig løsning som tinget derettet kunne vedta. Denne ordningen åpnet for at tinget i sin dømmende funksjon samtidig drev politikk og lovutvikling.

Utarbeidelsen av en felles lov styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at kongen også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom kongen på den ene side og kirken på den andre siden, som endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Loven beskriver ikke kun hva som ikke var lov men også straffen, som ofte var hvor mye som skulle betales til kongen.

Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 400 år, den ble revidert og oversatt til dansk i 1604 og fikk navnet Christian IVs Norske Lov, oppkalt etter kong Christian IV. I 1687 ble lovverket opphevet og erstattet av Christian Vs Norske Lov. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde var landsloven en viktig premissleverandør for Christian Vs norske lov, som i sin tur var grunnlag for Gronnloven av 1814.

Landsloven er kjent fra åtti bevarte avskrifter. De norrøne betegnelsene falt vanskelige for utlendinger, og bøndenes klager gjaldt nettopp innholdet, slik som delingen av tiendens bondelut, eller adelens forslag om å oppheve odelsretten. Stattholderen skrev i 1590 som begrunnelse for å få i stand en oversettelse av Landsloven: «...saa kunne òg de danske og tyske Lensmænd, Fogder og Præster ikke vel læse og forstaa dette Norske, besynderlig hvad dennem er imod [spesielt det de er imot]». Lovtolkninger var basert på hevd, tradisjon og nye kongebrev. Gamle skinnbrev med avsagte dommer lå rundt om på gårdene og kunne konsulteres. Stod lagretten likevel fast, henvendte den seg til den lovkyndige lagmannen og ba om orskurd («utskjæring») tilsvarende våre dagers rettsbelæring.

Landsloven var det mest utbredte ikke-religiøse bokverket i middelalderen i Norge. Det var store og små forskjeller i ordlyden mellom manuskriptene, og denne variasjonen var kjent av de som brukte manuskriptene slik det fremkommer av notater i margen. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde ble ikke ordlyden fulgt slavisk, i stedet ble den fraveket om den ble ansett som for streng eller for mild. I tillegg ble lovtomme rom utfylt av dommerne. Ifølge Sunde utgjorde loven langt på vei et rammeverk som deretter ble tilpasset hver enkelt sak.

• 
  Fra åpningen av landevernsbolken i Magnus Lagabøtes landslov, fra håndskriftet AM 305 fol, bl. 10v ført i pennen av Torgeir Håkonsson rundt år 1300.
• 
  Side fra Landsloven i en avskrift fra ca. 1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.

Loven

Magnus, med Guds miskunn Norges konge, sønn av kong Håkon, sønnesønn av kong Sverre, sender Guds og sin hilsen til alle Guds og sine venner i Gulatings lovområde.

Dere vet at de forstandigste menn i Gulatings lovområde jevnlig har nevnt for oss​ at dere har fått vite at vi har vært med på å forbedre de fleste lovbøkene i landet i samråd med de beste menn, og bedt oss om at deres bok ikke blir holdt utenfor denne forbedringen. Dere skal vite at det har vært viktig for oss å trekke fra og legge til det som vi mener passer best, i samråd med de beste menn, og særlig viktig nå når dere har betrodd oss å utforme hele lovboka. Derfor har vi nå en stund gransket lovboka nøye, og det synes for oss som om det mange steder kunne uttrykkes like presist med færre ord der lovboka før har vært svært omstendelig. Noen steder trengs sannelig nærmere forklaring, der den før ikke har vært tydelig nok for mange fåkunnige.

Selv om vi kjenner oss svært ukyndige til slike storverk, så har vi likevel latt skrive denne boka, som vi sender dere på en slik måte som den selv sier, i tillit til vår herre Jesu Kristi miskunn og den hellige kong Olavs forbønn, og den bistand fra de skjønnsomste​ menn som var hos oss. For at dere skal forstå hvorfor vi har ordnet bolkene i boka slik de nå står, blir denne ordningen forklart for dere i det følgende.

Tingfarebolken er nå, som tidligere, skrevet først i lovboka, for først blir tinget ordnet og oppnevnelsene gransket, lagrettemenn valgt og eder avlagt, grid​ satt og sømmelig oppførsel gjort rede for, fordi jo bedre tinget er ordnet og skikket, jo bedre blir lovboka og dommene lyttet til.

Første del av lovboka er Kristendoms-bolken, for at folk skal forstå at den kristne tro er grunnvoll og opphav til alle gode ting, og lydighet til den hellige kirke og dens ledere er lys og veiviser til all lovlig rettferdighet og barmhjertig oppførsel.

Etter Kristendomsbolken følger Landevernsbolken, fordi hele folket skal vite at den samme Gud har satt kongen til verdslig makt som biskopen til åndelig makt.

Etter Landevernsbolken følger Mannhelgebolken, fordi etter dette passer det seg for høvdinger og alle andre under dem i rang å overholde og la overholde Guds fred og gode menns frihet blant kristne, og straffe dem med lovene, men likevel med måtehold dersom de blir overbevist om annet.

Etter Mannhelgebolken følger Arvetallet med mer som hører til, og det starter med kvinners giftermål, fordi det er av stor betydning for dem som gjør krav på arv, at de er født i lovlig ekteskap.

Etter Arvetallet kommer Odelsbolken, for når noen arver jord, passer det for ham å granske om sin og andres odel​, så han ikke tilegner seg andres lovlige odel, og selv skal kunne innløse sin odel i samsvar med loven.

Etter Odelsbolken følger Landsleiebolken, fordi det passer seg for dem som lovlig har skaffet seg sine jordeiendommer, å leie dem bort etter loven.

Etter Landsleiebolken følger Kjøpebolken, fordi man skal reise sak om løsøre etter lovlige søksmål, slik man reiser sak om land og jordegods etter Odelsbolken.

Etter Kjøpebolken følger Tjuvebolken, fordi det passer seg ikke for noen å ødelegge det som andre lovlig har skaffet seg. Og den som gjør noe annet, vil svare for det med straff etter loven.

Sist i boka kommer kongens retterbøter, fordi den kongen som er satt til å ha tilsyn med lovene, er ikke mindre forpliktet til å gjøre det bedre for sine lovlydige undersåtter med mildhet og retterbøter, enn å tvinge ukloke mennesker til respekt og lydighet med tukt og lovlige straffer.

Alle saker om tilfalt arv, om innløsning av odelsjord, om drap og alle andre lovsaker skal gå for seg etter loven slik den var i landet da saken startet, hvis det ikke har falt lovlig dom i den tidligere.

Vi ber dere også om at dere bærer over med oss i det som mangler, fordi det har mer årsak i vår vankunne eller vanvare enn i vår uvilje, som man kan tenke seg, selv om vi hadde tatt på oss mindre ansvar, og vi hadde vært mindre opptatt av dette gjøremålet enn vi er. Finnes det også noe nyttig i det, takker vi alle Jesus Kristus for det, måtte hans navn være velsignet til evig tid. Amen.

I. Tingfarebolken

1. Lagtinget skal holdes en gang hvert år
2. Om hvor mange som skal oppnevnes til lagtinget
3. Om hvor lenge tinget skal vare, og om lagrettemenn
   • Frostating
   • Eidsivating
   • Borgarting
   • Færøyene
4. Det skal være vitnesbyrd til hver sak
5. Om grid og tingfred
6. Ingen utenom kongen må bryte lagmannsdommer
7. Sysselmenn skal kunngje det som skjedde på tinget
8. Om dommer i drapssaker og leiermål med kvinner
9. Om lovlige stevninger og tidsfrister
10. Når det skal stevnes til lagmannen

II. Kristendomsbolken

1. Om kristen tro
2. Om den kristne tro
3. Hvilke onder som kommer av falske konger
4. Det skal være én konge
   • Den andre kongearv
   • Den tredje kongearv
   • Den fjerde kongearv
   • Den femte kongearv
   • Den sjette kongearv
   • Den sjuende kongearv
   • Den åttende kongearv
   • Den niende kongearv
   • Den tiende kongearv
   • Den ellevte kongearv
   • Den tolvte kongearv
   • Den trettende kongearv
5. Om kongevalg og stevning av hertuger og jarler og biskoper
6. Om annen arv etter kongen
7. Om kongens løfte
8. Om hertuged og jarleed
9. Om baroned og hirdstjoreed
10. Om lagmannsed
11. Om bondeed

III. Landevernsbolken

1. Hvordan kongen skal bestemme påbud og forbud
2. Når et skip blir for gammelt
3. Hvis hedensk eller kristen hær kommer i landet vårt
4. Om vetevakt
5. Om krigsbud
6. Om utredelse av leidang
7. Hvor leidangen skal utredes
8. Om oppnevning til skip
9. Om sjetting av skip og om mannskapsstevne
10. Om buer og hvis noen drar på et annet skip
11. Hva enhver skal eie av våpen
12. Om våpenting og hvordan man skal vise fram våpnene sine
13. Om å forlate skip på leidangsferd og om slakting av buskap
14. Om opptrekking av skip og bevaring av seil og redskap
15. Om hesteskyssbud
16. Om ransmenn
17. Hvis noen handler med ransmenn
18. Om landssvik og om langskips-bygging

IV. Mannhelgebolken

1. Hvis noen dreper
2. Om en drapsmanns gods
3. Ingen kan forbryte jord eiendommen sin
4. Om ubotamål
5. Hvis noen ligger med en annens kone
6. Hvis noen gjør nidingsverk
7. Hvis noen selger frie personer ut av landet
8. Hvis noen huser en fredløs
9. Hvis noen blir hogd ned på tinget
10. Om gale personers gjerninger
11. Hvem som skal være drapsmann
12. Om drapskunngjøring og hvis noen gir råd om å drepe
13. Om kong Magnus’ retterber
14. Om vådeverk
15. Det er forbudt å bære dolker
16. Hvis noen biter
17. Om arrest og transport av ugjerningsmenn
18. Om dem som har gjort seg skyldig til straff
19. Om de som slåss i leidangsferd
20. Hvis noen uten grunn binder et fritt menneske
21. Hvis en gjerningsmann ikke vil bøte
22. Om slag og lugging
23. Hvis folks dyr skader noen
24. Om skammelige påstander
25. Om baktalere
26. Om nidviser og æresskjendere
27. Hvis noen ligger med en annens kone
28. Om å gå ubedt i gjestebud
29. Om tiggere
30. Om rettsbot og redusert ekteskapsverdi for kvinner

V. Arvetallet

1. Om kvinners giftermål
2. Hvis en kvinne gifter seg uten samtykke
3. Ingen skal føre sin kones gods ut av landet
4. Om ektefeller som dør fra hverandre, og hvis to fattige kommer sammen
5. Hvis en kvinne ligger med en annen enn ektemannen sin eller skilles fra ham
6. Om oppløsning av ekteskap
7. Om arvetallet xxxxx
   • Andre arv
   • Tredje arv
   • Fjerde arv
   • Femte arv
   • Sjette arv
   • Sjuende arv
   • Åttende arv
   • Niende arv
   • Tiende arv
   • Ellevte arv
   • Tolvte arv
   • Trettende arv
8. Hvordan man kan ættlede noen
9. Hvordan arv kan forspilles
10. Hvis noen faller i slag
11. Hvis arvinger er utenlands
12. Om lovlige gaver
13. Om umyndiges midler og kones rettskrav
14. Om skifte av umyndige
15. Om skifte av umyndige
16. Hvor det skal reises sak om arv
17. Når noen sitter med en arv uten å eie den
18. Når arv skal skiftes
19. Hvordan det skal reises sak om arv
20. Om skifte av godsløse umyndige
21. Om gaveløfter
22. Når umyndige skal overta godset sitt
23. Om arv faller på en umyndig
24. Hvor lenge bryllup skal vare
25. Om arveøl

VI. Odelsbolken

1. Om frenders odelsskifte
2. Om jordeiendommer som er odelsjorder
3. Hvordan odelsjord skal skiftes
4. Om salg av odelsjord
5. Om den som var stevnet til innløsning
6. Kongen skal tilbys sine odelsjorder
7. Kvinner skal tilby menn å innløse odelsjorder
8. Hvordan odelsjord skal innløses
9. Tilsvar kan hindre odels innløsninger
10. Om tilsvar for odelsjorder
11. Om pantsetting og gjeninnløsning
12. Når jordeiendom ligger til full pris
13. Om innløsning av jordeiendom fra en kvinne
14. Om å innløse stevnejord og målejord
15. Om funn av nedgravd gods
16. Hvordan en ombudsmann skal utføre ombudet

VII. Landsleiebolken

1. Om hvordan folk skal få seg bosted
2. Om vedlikehold av hus
3. Om gamle hus på gården
4. Hvis noen leier bort gården sin
5. Hvis noen bygsler bort én gård til to personer
6. Om kongens ombudsmann
7. Om første flyttedag
8. Om brakklegging av jord
9. Hvis noen drar fra en gård
10. Hvis noen sitter på jord de ikke har leid
11. Om salg og skifte av høy eller korn
12. Om handel med korn i bygdene
13. Om gjerdebrudd
14. Om gjødsling og leilendingsdeling
15. Om å bo på odelsjord
16. Hvis noen dreper trekkdyr eller ødelegger plog og ard
17. Om skifte av eng eller åker
18. Om fredlysninger
19. Om bot til kongen for eiendomsovergrep
20. Om å motta bot for eiendomsovergrep
21. Om hogst i skog som folk eier sammen
22. Om trekking og berging av skip
23. Om arbeid på noens jord
24. Om femtedagsstevne
25. Når jordeiere skal skaffe seg ombudsmann
26. Det er tre ildsteder
27. Om brennevarger
28. Gjerder er naboforlikere
29. Om hvordan allfarveier og grinder skal være
30. Om inngjerding
31. Om skade gjort av buskap
32. Om gjerdebrytere
33. Om veier
34. Om hester som biter hverandre
35. Hvis noen egger hingster
36. Om skamfaring av hester eller bufe
37. Om bing og gjeter
38. Om lånte gjenstander
39. Om setre
40. Om setermerker
41. Om gressbeite
42. Om allfarveier
43. Om lovlige stevninger til veiarbeid
44. Om vedlikehold av veier
45. Om veiarbeid og ringritt
46. Om hovedelver
47. Om fiskesteder
48. Om sildefiske
49. Om fred under sildefisket
50. Om sild fra garn
51. Om notkast
52. Om hønsehauker og falker
53. Om rydningsplasser
54. Om budstikkebæring mellom gårdene
55. Om budstikkebæring og flytting av fattigfolk
56. Det er fire ting som alle bønder skal oppse
57. Om flytting av fattigfolk
58. Om bjøn, ulv og fellefangst
59. Om dyrejakt
60. Om elgjakt
61. Om allmenninger
62. Om rydningsplass i allmenning
63. Om dyregraver og dyregjerder
64. Om hauld og hvalfunn
65. Om selfangst

VIII. Kjøpebolken

1. Hva den er skyldig i, som tar fra andre
2. Om krav på gods
3. Om krav på gods
4. Om lånegods og tildømt gods
5. Om eiendomsløses gjeld
6. Om gjeldsinnkreving fra døde
7. Om hjemstevning
8. Ingen skal anlegge søksmål mens leidangen er ute
9. Om kongens forkjøpsrett
10. Avtaler gjort med håndslag skal holdes
11. Om avtaler og kvinners giftermål
12. Om saker som er bevitnet
13. Om riktige avtaler inngått ved håndslag
14. Om leiekyr
15. Om fôringsdyr
16. Om løfte på kyr som betaling for gjeld
17. Om å kjøpe noe usett
18. Om skifte av ting
19. Om hvem som er ansvarlig for lån
20. Om pantsetting
21. Om overføring av gjeldskrav og om kvinners avtaler
22. Om arbeidsfolk
23. Om å skaffe arbeidsfolk
24. Om lasting av skip i herredet
25. Om reiseforbud
26. Om påseiling og drivgods
27. Om lån av og skade på andres gods
28. Om terningspill og veddemål
29. Om mål og vekt

IX. Tjuvebolken

1. Om folk som stjeler
2. Om hvordan en tjuv skal bindes
3. Hvis noen tar en tjuv fra en annen
4. Om stjålet gods
5. Om anklager for tjuveri
6. Om ransaking
7. Om stjålet gods
8. Om tjuveri av hauk og nedslått gress
9. Om ulovlig salg av kongsjord og flytting av merkesteiner
10. Om kudrikkere og tjuveri fra frukt- og grønnsakshager
11. Om tjuveri av hunder og katter
12. Om å ta høy til hesten sin
13. Om funn av gods
14. Om tolvmannsed
15. Om seksmannsed
16. Om tremannsed
17. Om folk som sverger falske eder

X. Retterbøter

1. Disse retterbøtene gav kong Håkon, far til kong Magnus
2. Disse retterbøtene gav kong Magnus

Kilder

• «Magnus Lagabøtes landslov», fra Store norske leksikon
• «Magnus Lagabøtes landslov», artikkel hos Norgeshistorie.no
• «Forbrytelse og straff», om Magnus Lagabøtes landslov, artikkel hos Norgeshistorie.no

Eksterne lenker

• Landsloven fyller 750 år, kronikk av Aslak Sira Myhre, Aftenposten 19. august 2023
• Magnus Lagabøters landslov. Kristiania: Cammermeyers boghandel. 1915. 
• Norges gamle Love indtil 1387. Andet Bind : Lovgivningen under Kong Magnus Haakonssøns Regjeringstid fra 1263 til 1280, tilligemed et Supplement til første Bind. Christiania: Trykt hos Chr. Grøndahl. 1848. 
• Ms.4° 1 Magnus Lagabøters landslov, Gulatingsversjonen..