Konsilet i Konstanz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Konstanzkonsilet»)
Pave Johannes XXIII debatterer med biskoper ved konsilet i Konstanz.
Historisk kart av det vestlige skisma.
Bygningen som konsilet ble avholdt i benyttes i dag som restaurant og konferanselokaler.

Konsilet i Konstanz, som var det andre i rekken og det mest bemerkelsesverdige av de såkalte tre reformatoriske kirkemøtene i siste del av middelalderen, trådte sammen i Konstanz den 5. november 1414 og ble avsluttet den 22. april 1418.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Konsilets hovedmål var å få avsluttet det paveskisma (splittelse) som hadde ført til så mye forvirring etter Avignon-tiden. Pave Gregor XIs tilbakevendelse til Roma i 1377, etterfulgt etter hans død med det kontroversielle valg av pave Urban VI som hans etterfølger, resulterte i at en rekke misfornøyde kardinaler brøt ut og valgte en rivaliserende pave i 1378, som ble basert i Avignon.

Etter et tretti år langt skisma forsøkte man med konsilet i Pisa å løse problemet, ved å avsette begge de to paver og velge en ny, Alexander V.[1] Konsilet hevdet at det i en slik situasjon måtte gjelde at et bispekonsil hadde større myndighet en én enkeltbiskop, selv om det dreide deg om selve biskopen av Roma. Selv om pave Aleksander og hans etterfølger, (mot)paven Johannes XXIII (ikke å forveksle med 1900-tallspaven Johannes XXIII), nøt utbredt tilslutning, særlig på bekostning av avignonpaven, fortsatte skismaet. Men nå var det tre, ikke bare to, som hevdet seg å være rettmessig pave: Gregor XII i Roma, Benedikt XIII i Avignon, og Johannes XXIII. Det gikk med andre ord fra en foraktelig tohet til en av alle forbannet trehet (trinitas non benedicta, sed maledicta).[2]

Det var derfor mange, blant annet den kong Sigismund (senere keiser), som ivret for et nytt konsil for å få løst problemet. Hans sterke stilling skyldtes at det ikke var noen «ledende» pavemakt - og dermed ble Sigismunds rolle som advocatus et defensor ecclesiae (Kirkens talsmann og forsvarer) særlig gjennomslagskraftig. Som møtested foreslå pave Johannes XXIII sitt refugium Bologna. Men etter lange forhandlinger og under påtrykk fra Sigismund ble til slutt kongen og Johannes XXIII enige om det nøytrale Konstanz.

Under drøftelsene var også Strassburg, Basel og Kempten (i Allgäu) blitt vurdert. Konstanz hadde en særlig god infrastruktur og kommunikasjoner på grunn av vannveiene den lå ved, og kunne dermed utmerket motta de forsyninger av næringsmidler og varer som et storinnrykk av tilreisende ville kreve. Dessuten var Konstanz ikke bare riksstad (likesom de øvrige), men den var også et bispesete.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Konsilets sammensetning og forretningsorden[rediger | rediger kilde]

Konstanz i bokstikk fra 1493

Avignonpaven pave Johannes XXIII så seg da nødt til - mot sin vilje - å sammenkalle dette kirkemøte, for å oppheve det da fortsatt pågående store skisma. Paven innfant seg med et stort følge. Til å begynne med var det bare oppmøtt slike biskoper som stod på Johannes XXIIIs side.

Mot slutten av 1414 kom kong Sigismund til konsilet. Han påla - etter koordinering med enkelte innflytelsesrike teologer - konsilet det forretningsordning at det skulle avstemmes etter nasjoner (nationes), og ikke slik som tidligere det vanligste etter hoder (per capita). Målt var å forhindre at den italienske gruppe av biskoper skulle ende opp med rent flertall. (Pave Johannes hadde medført seg en mengde italienske prelater og prester, for han håpet på deres stemmer for sin egen regning.)

Det var i Koblenz fem slike «nasjoner»: Italica, Gallicana (fransk), Germanica – sistnevnte medregnet skandinaverne, polakkene, litauerne, kroatene, ungarerne og bøhmerne – Anglica og Hispanica.

Representantene for kirken var, foruten tre patriarker, omkring (opplysningene spriker) 30 kardinaler, 40 erkebiskoper, 150 biskoper, 120 abbeder, 2 000 prester, 6 000 munker fra forskjellige ordener (blant andre Vadstenamunken Jöns Håkansson, som 1421 ble erkebiskop i Uppsala) og hundretalls teologidoktorer og professorer ved universitetene. Keiser Sigismund, fire kurfyrster, 24 andre fyrster og hertuger, en stor mengde adelsmenn, alle med tjenerskap, representerte det verdslige element. Dessuten hadde det innfunnet seg i byen en mengde mennesker av de mest ymse slag, som gjerne ville dra private fordeler av møtet, som handelsmenn og småkremmere, falne kvinner og skuespillere og gjøglere, slik at man regnet over 50 000 fremmede i byen. Blant de virkelige reformvennene kan i første rekke regnes de begge franskmenn kardinal Pierre d'Ailly og kansleren for universitetet i Paris Jean Charlier de Gerson.

Hovedoppgaver[rediger | rediger kilde]

Møtet satte seg fore å løse tre hovedoppgaver:

  1. Opphevelse av det pavelige skisma
  2. Vurdering og bedømmelse av John Wycliffes og av Jan Hus' lærer
  3. Kirkens reformasjon «på hode og lemmer»

Behandlingen av Det store skisma[rediger | rediger kilde]

(Mot)pave Johannes XXIII.

Mange medlemmer av konsilet (relativt få biskoper, men mange doktorer innen teologi, innen kanonisk og borgerlig rett, biskopsprokuratorer, utsendinger fra universiteter, domkapitler, dekanater og annet, agenter og representanter for fyrster, med flere) trakk sterkt i retning av at alle de tre paver burde trekke seg frivillig; det samme mente kong Sigismund.[3]

Selv om de mange italienske biskoper som hadde ledsaget Johannes XXIII støttet dennes legitimitet, ble han selv mer og mer skeptisk til konsilet. Delvis som følge av et heftig og anonymt karakterangrep på ham fra en italiensk kilde, lovet han den 2. mars 1415 å abdisere. Han måtte også sverge på ikke å forlate Konstanz. Men for å kunne beholde sin pavelige makt flyktet han i stedet i hemmelighet fra byen natten 20./21. mars, forkledt som stallknekt, og tok tilflukt i Schaffhausen, et område understilt hans venn Fredrik, fyrste av Østerrike-Tirol.[3] Senere dro hav nidere til Freiburg. Hertug Fredrik støttet Johannes fordi han skyldte ham noe: Paven hadde hjulpet den alltid pengelende hertug ved i oktober 1414 utnevne ham til den romerske kirkes øverste feltkaptein, med en årsgasje på 6000 gullgylden. Kong Sigismund ble opprørt over pavens flukt. Uten en pave var konsilet ikke lenger beslutningsdyktig.

Femte sesjons beslutning noen dager etter, den 6. april 1415 (dekretet Haec sancta), er epokegjørende for tilsidesettelsen av det pavelige overordnede myndighet. Det inneholdt: hvert konsil som forsamles rettmessig i Den hellige ånd har sin makt umiddelbart fra Jesus Kristus, og enhver, selv paven, må adlyde dens beslutninger vedrørende trosspørsmål og avslutning av kirkeskisma (se konsiliarismen).[4][5]

Dette dekretet ble i ettertid imidlertid underkjent av kirkens læreembede, ettersom det aldri ble godkjent verken av pave Gregor XII eller hans etterfølgere, og var blitt vedtatt i en sesjon som lå forut for hans egen confirmatio. Den katolske kirke erklærte de første sesjoner av Konsilet i Konstanz som et ulovlig og ugyldig sammenkalt bispemøte, innkalt av Johannes XXIII, antså en motpave.

Anklaget for skjendige forbrytelser ble pave Johannes deretter dømt til avsettelse, det vil si etter at han allerede hadde flyktet av frykt for sin personlige sikkerhet, skjønt keiseren hadde gitt ham leidebrev. Den fremtredende franske lærde Jean Gerson var blant dem på konsilet som inntok og opprettholdt den mest energiske holdning mot den flyktede pave Johannes, og som dessuten ivret særlig mot usedelighet innen kleresiet (noe som gav ham tilnavnet Doctor christianissimus).

De begge andre pavene som var blitt avsatt allerede på konsilet i Pisa i 1409, Benedikt XIII i Avignon og Gregor XII i Roma, ble endelig satt til side. Skismaet var således i prinsipp opphevet.

Benedikt XIII var blitt avsatt ufrivillig. Han befant seg i Spania og hadde bare ganske få tilhengere, men aksepterte aldri avsettelsen. Etter sin noe mer frivillige fratreden som pave ble Gregor XII utnevnt til biskop av Macerata og til kardinalbiskop av Frascati og Porto. Han var den siste pave som gikk av, inntil pave Benedikt XVI også gjorde så den 28. februar 2013, nesten 598 år etter.[6] Benedikt XVIs fratreden var imidlertid helt entydig en frivillig og selvvalgt handling.

Maleri av Václav Brožík som forestiller Jan Hus på konsilet i Konstanz

Wycliffes lære, og Hus' lære og liv[rediger | rediger kilde]

En 1800-tallets skildring: Johann Hus auf dem Konstanzer Konzil, maleri av Carl Friedrich Lessing, 1842

Konsilets hadde også satt seg som mål å fortsette reformene innledet ved Konsilet i Pisa. Disse reformer var hovedsakelig rettet mot John Wycliffe (1330-1384). Anliggendet ble nevnt allerede i første konsilssesjon, og under den åttende sesjon, 4. mai 1415, ble han, Jan Hus, og deres tilhengere, fordømt for sine lærer. Wycliffe var for lengst død. Men Jan Hus, som var blitt innkalt til Konstanz og hadde fått brev som garanterte ham fritt leide, hadde til tross for at han ble advart av sine venner, reist til Konstanz. Hus stolte på sine agitatoriske evner, og mente at hans tanker skulle vinne oppslutning på konsilet.

Hus var blitt arrestert da han kom til Konstanz. Sigismund gjorde en del forsøk på å få satt Hus fri; han fikk blant annet igjennom at Hus skulle få forsvare seg offentlig for konsilet i tre dager, men Sigismund fant fort ut at Hus var en hindring for arbeidet som skulle gjøres på konsilet. Sigismund bad derfor om at Hus ikke skulle bli satt fri før han hadde trukket tilbake alle sine lærdommer.

Noe slikt ville ikke Jan Hus gjøre. Han ble funnet skyldig i heresi (vranglære) av konsilet. Deretter ble han overført til den verdslige rett; dette ble forsvart ved dekret i sesjon 15, den 6. juli 1415.

Den verdslige domstol dømte ham så til å bli brent på bålet. Sviket mot det løfte om fritt leide som han var blitt gitt, kan forstås ut fra at hans sak ikke bare ble forstått som en religiøs disputt, men fordi det hele fikk en nasjonal-tsjekkisk politisk vending.

Den 6, juni ble han ført til retterstedet der han skulle brennes. En keiserlig delegat bad igjen Hus om å angre. Hus nektet, delegaten klappet hans hånd, og veden ble påtent. Hus begynte å synge høyt, men da flammene blåste inn i ansiktet på ham, bad han stille i stedet inntil han døde. Bødlene knuste knoklene hans og skallen med klubber, fikk sin betaling fra delegaten for den dødes klær og sko (som de normalt fikk selge, men disse skulle brennes for at de ikke skulle bli relikvier for hans tilhengere), og lette deretter frem hjertet hans fra bålet. Hus' hjerte ble spiddet og stekt i flammene som var igjen. Endelig ble asken etter ham kostet opp og slengt i den nærliggende Rhinen.[7]

Hieronymus av Praha, en viktig støtte av Jan Hus, hadde imens hastet av sted til Konstanz for å yte Hus sin assistanse. Men han ble også arrestert, stilt for retten, funnet skyldig i heresi og overlevert til den samme verdslige domstol, med det samme resultat den 30. mai 1416 som med Hus. Jean Gerson engasjerte seg sterkt for fordømmelsene og henrettelsene av både Jan Hus og Hieronymus av Praha.

Poggio Bracciolini deltok på konsilet og omtalte senere det urettferdige i prosessen mot Hieronymus.[8]

Den bevoktede konklavebygningen, illustrasjon fra 1420.

Reformbeslutninger eller pavevalg først?[rediger | rediger kilde]

En del av medlemmene fikk inn for at konsilet, innen at en ny pave ble valgt, skulle fatte beslutning angående kirkereformasjonen.

Den 9. oktober 1417 gav konsilet ediktet Frequens, der det ble foreskrevet at det for fremtiden skulle innkalles til konsiler minst hvert tiende år. Dette ble imidlertid ikke virkeliggjort - i løpet av de påfølgende 600 år skulle det ikke bli gjennomført mer enn fem økumeniske konsiler i den katolske kirke.

Ved pavepartiets manøvreringer ble det imidlertid gjort i stand til pavevalg før noen ytterligere reformer ble vedtatt. Den italienske kardinalen Odo Colonna ble valgt til pave allerede den 11. november 1417, og han tok seg navnet Martin V; deretter inngikk han en samforståelse med konsilets nasjoner og oppløste konsilet.

Viktige personer[rediger | rediger kilde]

Pave Martin V

De forskjellige overleverte utførlige lister over konsilsmedlemmene i årene 1414–1418 spriker til dels.[9] De her nevnte personer[10] spilte viktige roller under konsilet av Konstanz:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frenken, Ansgar. «Vom Schisma zur 'verfluchten Dreiheit'» [From the Schism to the 'Accursed Trinity']. Damals: 16–21. 
  2. ^ Klaus Schatz: Allgemeine Konzilien – Brennpunkte der Kirchengeschichte. Paderborn 1997, S. 133.
  3. ^ a b Shahan, Thomas. "Council of Constance." The Catholic Encyclopedia Vol. 4. New York: Robert Appleton Company, 1908. 30 December 2015
  4. ^ For good brief discussions of the politics of conciliarism at and after Constance, see Black, Anthony. 1998. "Popes and Councils." In The New Cambridge Medieval History: Volume VII c. 11415–c. 1500, edited by Christopher Allmand. Cambridge: Cambridge University Press, pp. 67-76 and Watts, John. 2009. The Making of Polities: Europe 1300-1500. Cambridge: Cambridge University Press., pp. 291-301
  5. ^ Councils, Hungary: Piar, arkivert fra originalen on 2008-01-01, https://web.archive.org/web/20080101090223/http://www.piar.hu/councils/ecum16.htm  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. januar 2008. Besøkt 7. juli 2017. .
  6. ^ «Pope Benedict XVI to resign citing poor health». BBC News. Besøkt 11. februar 2013. 
  7. ^ Peter Demetz: Prague in black and gold (s. 144-45), Penguin press 1997
  8. ^ William Shepherd, The Life of Poggio Bracciolini, 1837, Ch. II, p. 68-81. Google Play Book
  9. ^ Joseph Riegel, Die Teilnehmerlisten des Konstanzer Konzils, Zeitschrift der Gesellschaft für Beförderung der Geschichts-, Altertums- und Volkskunde 31, 193, 1915
  10. ^ Konklaveteilnehmer, vaticanhistory.de, lest 4. januar 2014

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Andreas von Regensburg: Concilium Constanciense. 1422.
  • Hieronymus von Croaria (utg.): Acta scitu dignissima docteque concinnata Constantiensis concilii celebratissimi. Hagenau 1500. (Erste Druckausgabe von Konstanzer Konzilsakten mit Widmungsschreiben von Konrad Summenhart vom 11. April 1499 auf der Rückseite des Titelblatts.)
  • Giovanni Dominicus Mansi: Sacrorum Conciliorum Nova et amplissima collectio. Editio novissima. Teil 1–31. Florenz, Venedig 1759–1798.
  • Heinrich Finke (utg.): Acta Concilii Constanciensis. Teil 1–4. Münster i. W. 1896–1928, 2. Aufl. 1976.
  • Ulrich von Richental: Chronik des Konstanzer Konzils 1414–1418. Eingeleitet und herausgegeben von Thomas Martin Buck. Ostfildern 2010, ISBN 978-3-7995-6841-8.
  • Konzilstadt Konstanz (utg.): Ulrich Richental: Chronik des Konzils zu Konstanz, 1414–1418. Faksimile der Konstanzer Abschrift mit einem Kommentar von Jürgen Klöckler. Theiss, Darmstadt 2013, ISBN 978-3-8062-2782-6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Silvia Volkart (utg.): Rom am Bodensee. Die Zeit des Konstanzer Konzils. NZZ Libro, Zürich 2014, ISBN 978-3-03823-887-4.
  • Badisches Landesmuseum Karlsruhe (utg.): Das Konstanzer Konzil. Katalog. 1414–1418. Weltereignis des Mittelalters. Theiss, Darmstadt 2014, ISBN 978-3-8062-0001-0.
  • Karl-Heinz Braun, Mathias Herweg, Hans W. Hubert, Joachim Schneider, Thomas Zotz (Hrsg.): Das Konstanzer Konzil. Essays. 1414–1418. Weltereignis des Mittelalters. Theiss, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-8062-2849-6.
  • Thomas Martin Buck und Herbert Kraume: Das Konstanzer Konzil. Kirchenpolitik – Weltgeschehen – Alltagsleben. Thorbecke, Ostfildern 2013, ISBN 978-3-7995-0502-4.
  • Jan Keupp und Jörg Schwarz: Konstanz 1414–1418. Eine Stadt und ihr Konzil. Primus, Darmstadt 2013, ISBN 978-3-86312-038-2.
  • Klaus Schelle: Das Konstanzer Konzil. 2. Auflage, Stadler, Konstanz 2010, ISBN 978-3-7977-0557-0.
  • Walter Brandmüller: Das Konzil von Konstanz 1414–1418. Band 1: Bis zur Abreise Sigismunds nach Narbonne. Schönigh, Paderborn 1991, ISBN 3-506-74690-1. Band 2: Bis zum Konzilende. Schöningh, Paderborn 1998, ISBN 3-506-74691-X.
  • Klaus Schatz: Allgemeine Konzilien – Brennpunkte der Kirchengeschichte. 2. Auflage, UTB / Schöningh, Paderborn 2008, ISBN 3-8252-1976-3 (UTB) / ISBN 3-506-99492-1 (Schöningh).
  • Ansgar Frenken: Die Erforschung des Konstanzer Konzils (1414–1418) in den letzten 100 Jahren (= Annuarium historiae conciliorum. Band 25,1/2). Schöningh, Paderborn 1993, ISBN 3-506-59462-1 (Zugleich Dissertation an der Universität Köln 1994).
  • Hubert Jedin (utg.): Handbuch der Kirchengeschichte: vom kirchlichen Hochmittelalter bis zum Vorabend der Reformation. Sieben Bände, Band 3, Halbband 2. Sonderausgabe, Herder, Freiburg im Breisgau 1985, ISBN 3-451-27100-1.
  • Karl August Fink: Die weltgeschichtliche Bedeutung des Konstanzer Konzils. In: Zeitschrift der Savigny-Stiftung für Rechtsgeschichte. Kanonistische Abteilung, Bd. 51 (1965), S. 1–23.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource (en) Konstanz#Konstanzer Konzil – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konsilet_i_Konstanz&oldid=23846601»