Martin V

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Martin V
Martinus V
Pisanello, copia da Ritratto di Martino V (Galleria Colonna).jpg
Født Ottone Colonna
1368
Genazzano
Død 20. februar 1431
Roma
Yrke Geistelig, katolsk prest
Religion kristendom
Dåpsnavn Oddone Colonna
Valgt 11. november 1417
Innsatt November 1417
Saligkåret -
Helligkåret -
Festdag -
Forgjenger Gregor XII
Etterfølger Eugenius IV

Martin V (latin: Martinus V, opprinnelig Oddone Colonna (født januar/februar 1368 i Genazzano, død 20. februar 1431 i Roma) var pave fra 11. november 1417 til sin død i 1431.[1] Hans valg som pave avsluttet det vestlige skisma (1378–1417).

Han tilhørte den innflytelsesrike Colonnaslekten, som allerede hadde gitt 27 kardinaler til den katolske kirke, men Martin V var den første som ble pave.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Oddone Colonna ble født i Genazzano som sønn av Agapito Colonna og Caterina Conti; på både fedrene og mødrene side tilhørte han et par av samtidens mektigste slekter i den del av verden.

Han studerte ved universitetet i Perugia, og ble satt til å utføre diplomatiske oppgaver av pave Urban VI og dennes etterfølger, med tiden med rang av apostolisk nuntius.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble den 12. juni 1405 utsett til kardinaldiakon med San Giorgio in Velabro som tittelkirke. Kardinal Colonna deltok i konsilet i Pisa (1409) og ble en fast tilhenger av Johannes XXIII (regnes i ettertid som motpave).

Pave[rediger | rediger kilde]

Konstanzkonsilet var han lite fremtredende, og dette bidro til hans valg til pave av 23 kardinaler og 30 andre konsilsdelegater den 11. november 1417. Han var da 48 år gammel. Valget fant sted på den kirkelige minnedag for Martin av Tours.

Habemus papam; Marin Vs valg i 14215

Da han ble valgt til pave og antok navnet Martin V, var han ennå ikke presteviet. Han ble derfor presteviet den 13. november, bispeviet den 14. november og kronet til pave den 21. november i bispepalasset i Konstanz. Ettersom konsilet fortsatt var i gang, var det en stor forsamling som deltok i hendelsen.

Heller ikke etter at konsilet var blitt flyttet til byen Pavia og senere til Siena (1423-1424), gav det noe resultat, og det av Martin V sammenkalte kirkemøte i Basel, opplevde han ikke. Gallikanismen bekjempet han i Frankrike, og den konsiliarisme som ble besluttet ved Konstanz ble Martin en heftig motstander av, og dette med hell.

Den katolske kirkens spenning under husittbevegelsen gjorde jødene nervøse og via den tysk-romerske keiser Sigismund oppnådde de ulike buller fra paven (1418 og 1422) som bekreftet deres tidligere privilegier og hvor paven formanet munkene til benytte moderat språk, det vil si dempe det mest ytterliggående jødehatet. I de siste årene av sitt pontifikat (regjeringstid som pave) opphevet han imidlertid flere av sine beordringer. En samling, kalt sammen av jøder i Forlì, sendte en deputasjon som anmodet pave Martin V til forby de undertrykkende lovene som var kunngjort av motpave Benedikt XIII. Deputasjonen lyktes med dette.[3]

Pave Martin V gjenopprettet pavens maktstilling i byen Roma og i Kirkestaten, etter at han i lang tid hadde residert i Konstanz, Bern, Genève, Mantua og Firenze. Dette oppnådde han ved å love Johanna av Napoli å anerkjenne henne som regjerende dronning, mot at han fikk styre Roma, som hun var den egentlige hersker over. Med løfte om å bli kronet lot hun Roma evakuere i 1419, og Martin kunne så ankomme med sitt apostoliske hoff den 28. september 1420. I 1424 tilsluttet Perugia, Assisi, Todi og Jesi seg frivillig Kirkestaten.

Under sitt pontifikat inngikk han flere konkordater med andre stater.

Med fast hånd oppretholdt han lov og orden der han befant seg, og våket over Romas og dens kirkers forskjønnelse ved å ansætte toscanske kunstnere; derved ble han den som bragte renessansen til Roma.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Birgit Studt: Papst Martin V. (1417–1431) und die Kirchenreform in Deutschland (= Forschungen zur Kaiser- und Papstgeschichte des Mittelalters. Band 23). Böhlau, Köln u. a. 2004, ISBN 3-412-17003-8 (Zugleich: Münster, Universität, Habilitations-Schrift, 2000) (PDF, 3,4 MB).
  • Birgit Studt: Martin V. Überwindung des Schismas und Kirchenreform. In: Karl-Heinz Braun, Mathias Herweg, Hans W. Hubert, Joachim Schneider, Thomas Zotz (Hgg.): Das Konstanzer Konzil. Essays. 1414–1418. Weltereignis des Mittelalters. Theiss, Darmstadt 2013, ISBN 978-3-8062-2849-6, S. 126–131.
  • Ansgar Frenken: «Martin V» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 912–915.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kelly, J.N.D. (1996): The Oxford Dictionary of Popes. Oxford.
  2. ^ «Pope Martin V», Catholic Online
  3. ^ «Popes, The», Jewish Encyclopedia, 1906

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Gregor XII
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Eugenius IV