Prinsipatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Principatet)
Hopp til: navigasjon, søk
Vanlige uttrykk under Romerriket
Rmn-military-header.png Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–510 f.Kr.)
Romerske republikk
(510 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Prinsipatet (latin: principatus; av latin princeps, flertall: principes; «første», «fornemste», «fyrste», «høvding»[1] «første i rekken»,[2] eller «den eminente»[3]) var den betegnelse som tidvis ble benyttet på det romerske keiserdømme fra begynnelsen av styret til Augustus i 27 f.Kr. og fram til Diokletian som innledet krisen i det tredje århundret i 284 f.Kr. Deretter utviklet det seg til en eneveldige periode som kalles dominatet.

Prinsipatet er karakterisert av styret til en enkelt keiser (princeps) og ved en anstrengelse fra særlig Augustus å bevare illusjonen om en formell fortsettelse av den romerske republikken.[4]

Etablering av keisersystemet[rediger | rediger kilde]

Princeps civitatis («førsteborger») var den offisielle tittelen til den romerske keiser, og førte til prinsipatet som det keiserlige system. [5] Bruken av «princeps» er avledet fra posisjonen til Princeps Senator, den «første blant like», primus inter pares, i det romerske senatet. Tittelen ble først gitt særskilt til Augustus i 27 f.Kr., [4] som innså at titler som rex («konge») eller diktator ville skape en harme blant senatorene og andre innflytelsesrike menn og som tidligere hadde vist deres misnøye ved å støtte mordet på Julius Cæsar. Mens Augustus hadde politisk og militær overherredømme, trengte han støtten til sin medborgere for å administrere riket. I hans inskripsjon Res Gestae hevdet Augustus autoritet for princeps (ham selv). [5]

Andre offisiell titler benyttet for Romerrikets hersker var blant annet imperator, augustus, cæsar, og senere dominus, samt greske basileus («regjerende»). Det norske ordet «keiser» (og på en rekke andre språk) er avledet fra caesar,[6] mens det engelske ordet for samme stilling, emperor, er avledet fra imperator, som betegnet en meget høytstående, men ikke eksklusiv, militærtittel fram til Augustus begynte å bruke det som sitt praenomen («personnavn»).[7]

Redefinering[rediger | rediger kilde]

Da det julo-claudiske dynasti døde ut med Nero i 68, ble prinsipatet redefinert i dets formelle betingelser under keiser Vespasian. Posisjonen som princeps ble en særskilt enhet innenfor en bredere – formelt fortsatt republikansk – romersk konstitusjon. Mens mange av de kulturelle og politiske forventningene forble, var princeps ikke lenger en posisjon basert på fortjeneste, eller auctoritas («autoritet»), men isteden en fastlåst posisjon som gjorde at Vespasian og framtidige keisere kunne utpeke sine egen arvinger uten at disse arvingene trengte å fortjene stillingen gjennom år med suksessfulle prestasjoner og offentlig godvilje.[8][9]

Keiser Diokletian (285-305), som innførte tetrarkiet, var den første som sluttet å referere til seg selv som princeps. Isteden kalt ham seg selv for dominus («herre»), således sluttet å late som om posisjonen ikke var en opphøyd posisjon. Perioden da keiserne kalte seg selv for princeps, fra Augustus til Diokletian, er således kollektivt kalt for prinsipat, mens med Diokletians endring begynte dominatet. Princeps gikk ut av bruk, men ga opprinnelsen til det moderne begrepet prins.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andersen, Øivind. (2016, 16. oktober). Princeps. I Store norske leksikon. Hentet 21. januar 2017 fra https://snl.no/princeps.
  2. ^ Simpson, D.P. (1968): Cassell's Latin Dictionary, Latin-English, English-Latin. London: Cassell Publishers Limited. ISBN 9780826453785, s. 713
  3. ^ Charlton T. Lewis, Charles Short (1897): «princeps, cĭpis, adj.», A Latin Dictionary.
  4. ^ a b Africa, Thomas (1991): The Immense Majesty: A History of Rome and the Roman Empire. Harlan Davidson, Inc. s. 219.
  5. ^ a b Grant, Michael (1975): The Twelve Caesars, s. 62
  6. ^ «Keiser» hos Bokmålsordboka. UiB. Besøkt 21. februar 2017.
  7. ^ «emperor (n.)», hos Online Etymology Dictionary.
  8. ^ «Vespasian - 69-79 AD», Armstrong Economics
  9. ^ «Succession», Ancient History & Civilisation
  10. ^ «prins», Bokmålsordboka

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alston, Richard (1998): Aspects of Roman History. AD 14–117. London / New York.
  • Börm, Henning; Havener, Wolfgang (2012): «Octavians Rechtsstellung im Januar 27 v. Chr. und das Problem der „Übertragung“ der res publica» i: Historia 61, s. 202–220.
  • Bleicken, Jochen (1978): Prinzipat und Dominat. Gedanken zur Periodisierung der römischen Kaiserzeit. Wiesbaden.
  • Grant, Michael (1975): The Twelve Caesars, Michael Grant Publications, ISBN 0-684-14402-6
  • Raaflaub, Kurt A.; Toher, Mark, red. (1990): Between Republic and Empire: Interpretations of Augustus and his Principate. Berkeley / Los Angeles / Oxford.