Nerva-antoninske dynasti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
She-wolf suckles Romulus and Remus.jpg
Keiserdynasti
etter perioder

Nerva-antoninske dynasti var et dynasti på sju romerske keisere som over Romerriket fra 96 e.Kr. og fram til 192 e.Kr. Disse keiserne var Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius, Lucius Verus, Marcus Aurelius, og Commodus.

De første fem av de seks etterfølgerne innenfor dette dynastiet var bemerkelsesverdig ved at den herskende keiseren adopterte kandidater etter eget valg til å bli sin etterfølger. Under romersk lov etablerte en adopsjon et bånd som juridisk like sterkt som slektsbånd. Grunnet dette var alle unntatt første og siste av det nerva-antoninske dynastiet også kalt for «adoptivkeiserne».[1]

Viktigheten av offisiell adopsjon i det romerske samfunn har ofte blitt betraktet[2] som en bevisst tilbakevisning av prinsippet med dynastisk arv og har vært bedømt som en av faktorene for periodens framgang.[3] Det var imidlertid ingen ny praksis. Det var vanlig for patrisierfamilier å adoptere, og romerske keisere hadde adoptert arvinger også tidligere. Augustus hadde adoptert Tiberius, og keiser Claudius hadde adoptert Nero. Julius Cæsar, dictator perpetuo og instrumental for overgangen fra republikk til keiserrike, adopterte Gaius Octavius, som da ble hetende Octavianus, og tok senere navnet Augustus, og ble da i praksis Romas første keiser (men benyttet selv tittelen «førsteborger»). Det var en familieforbindelse da Trajan adopterte sin fetter Hadrian, og Hadrian selv gjorde sin halvnevø ved ekteskap Antoninus Pius til adoptivsønn og arving. Antoninus Pius adopterte Lucius Verus og Marcus Aurelius. Framfor å velge en adoptivsønn, ble Marcus Aurelius etterfulgt av sin biologiske sønn Commodus, noe som ble betraktet som et ulykkelig valg og begynnelsen på Romerrikets tilbakegang.[4]

Da Commodus ble myrdet i 192 kom det nerva-antoninske dynastiet til sin avslutning, og ble etterfulgt av en periode med uro og forvirring, en periode som ble kjent som året med de fem keisere.[5]

Nerva–trajanske dynasti[rediger | rediger kilde]

Nerva var den første i dynastiet. Selv om hans styre var kort, var det en delvis forsoning mellom hæren, senatet og folket. Nerva adopterte som sin sønn den populære militære lederen Trajan. Deretter Hadrian etterfulgt av Trajan; han hadde vært Trajans antatte arving og fikk forsikret at han hadde blitt adoptert på Trajans dødsleie.

Antoninske dynasti[rediger | rediger kilde]

Antoninske dynasti er fire keisere som styrte i tiden mellom 138 og 192: Antoninus Pius, Marcus Aurelius, Lucius Verus og Commodus.

I 138 etter et langt styre dedikert til kulturell forening og forsoning av riket, ble Antoninus Pius navngitt av keiser Hadrian som sin sønn og arving, under den betingelse at han adopterte både Marcus Aurelius og Lucius Verus. Hadrian døde det samme året, og Antoninus begynte et fredfylt og vennligsinnet styre. Han holdt fast på de gamle romerske tradisjoner og institusjoner, og delte sin makt med det romerske senatet.

Marcus Aurelius og Lucius Verus etterfulgte Antoninus Pius i 161 ved keiserens død, og styrte sammen fram til Verus’ død i 169. Marcus fortsatte Antoninus’ arv etter Verus’ død som en lite pretensiøs og dyktig administrator. Filosofkeiseren, som han ble kalt, døde i 180. Han ble etterfulgt av sin biologiske sønn Commodus.

De fem gode keiserne[rediger | rediger kilde]

De herskerne som vanligvis ble kjent som «de fem gode keiserne» var Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius og Marcus Aurelius.[6] Betegnelsen ble gitt av den politiske filosofen Niccolò Machiavelli i 1503:

SitatFra studiet av denne historien kan vi også lære hvordan en god regjering er blitt etablert; for en tid var alle de keiserne som kom på tronen ved fødselsrett, unntatt Titus, var alle dårlige, men alle som etterfulgte ved adopsjon var gode keisere, som i tilfellet med de fem fra Nerva til Marcus. Men så snart som riket atter en gang falt til arvinger av fødselsrett, begynte dens elendighet.[7]Sitat

Machiavelli argumenterte at disse adopterte keiserne, ved godt styre, fikk respekten til de rundt dem:

Sitat Titus, Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus, og Marcus hadde ikke behov for pretorianergarden, eller tallrike legioner for å beskytte dem, men ble forsvart av deres egne gode liv, godviljen til deres undersåtter, og tilknytningen til senatet.[7]Sitat

Den innflytelsesrike engelske historikeren Edward Gibbon på 1700-tallet mente i sitt verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire at deres styre var på en tid da «Romerriket var styrt av enevelde, rettledet av visdom og dyd.»[8] Gibbon mente at disse vennligsinnede diktatorene og deres moderate politikk var uvanlige og sto i kontrast til deres mer tyranniske og undertrykkende etterfølgere.

Hypotesen om en etterfølgelse som keiser av en adoptert sønn er antatt å ha oppstått på grunn av mangelen på biologiske arvinger. Alle bortsett fra den siste av de adopterte keiserne hadde ingen lovlige biologiske sønner som kunne etterfølge dem. De ble således nødt til å håndplukke en etterfølger et annet sted; så snart som keiseren kunne se mot en biologisk sønn som kunne etterfølge, ble den adopterte etterfølgelsen lagt til side.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Adoptive emperors», BrillOnline Reference Works
  2. ^ Som Niccolò Machiavelli og Edward Gibbon
  3. ^ «Adoptive Succession», UNREV History
  4. ^ «Decline of the Roman Empire», UNRV History
  5. ^ «The Year of the Five Emperors», The Ancient Standard, 23. november 2010
  6. ^ McKay, John P.; Hill, Bennett D.; Buckler, John; Ebrey, Patricia B.; & Beck, Roger B. (2007): A History of World Societies, 7. utg., Boston: Houghton Mifflin Company, v-vi. ISBN 978-0-618-61093-8.
  7. ^ a b Machiavelli, Discourses on Livy, Book I, Chapter 10. Oversatt fra engelsk for anledning.
  8. ^ Gibbon, Edward: The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, I.78.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Giacosa, Giorgio (1977): Women of the Caesars: Their Lives and Portraits on Coins. Overs. til engelsk av R. Ross Holloway. Milano: Edizioni Arte e Moneta. ISBN 0-8390-0193-2.
  • Lambert, Royston (1984): Beloved and God: The Story of Hadrian and Antinous. New York: Viking. ISBN 0-670-15708-2.
  • Levick, Barbara (2014): Faustina I and II: Imperial Women of the Golden Age. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-537941-9.
  • William Smith, red. (1870): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.