Kjønn

Kjønn beskrives som «et sammensatt begrep som viser til ulike sosiale, biologiske og kulturelle aspekter ved menneskelivet som på ulike måter påvirker og er relatert til hverandre». Kjønn kan dermed studeres fra ulike perspektiver, avhengig av den kunnskapen som er relevant i den konkrete sammenhengen.

Biologisk kjønn

Biologisk kjønnsbestemmelse ut fra kromosomer.

Biologisk kjønn betegner komplementære paringstyper – det vil si at paring bare er mulig mellom to individer av ulikt kjønn. De fleste arter har to ulike kjønn. Vanligvis kan disse to kjønnene inndeles i hannkjønn og hunnkjønn, som hos mennesket tilsvarer mann og kvinne. Disse kalles gjerne særkjønnet. Men noen organismer blir også født tvekjønnet, også mennesker. Disse individene kalles gjerne intersex. Hos alle arter med ulike kjønn finner man større eller mindre forskjeller mellom kjønnene i både kroppsbygning (morfologi), kroppsfunksjoner (fysiologi), levevis (økologi) og adferd. Biologisk kjønn blir kalt sex på engelsk.

Hannkjønn, hunnkjønn og andre kjønn

Den biologiske definisjonen på hann- og hunnkjønn ligger utelukkende i hva slags kjønnsceller (gameter) et individ produserer: Individer som lager (få) store, nesten ubevegelige kjønnsceller – såkalte eggceller – kalles hunner. Individer som lager (mange) små, vanligvis bevegelige kjønnsceller – såkalte sædceller eller spermier – kalles hanner. Mens eggceller inneholder mye næring for det blivende fosteret, kan sædceller betegnes som en cellekjerne med «hale» (flagell).

Siden de fleste flercellede organismer (bl.a. dyr, eggsporesopper og landplanter) forekommer i hann- og i hunnkjønn, kan det være vanskelig å forestille seg at det i det hele tatt fins andre muligheter. En del arter illustrerer imidlertid at andre forhold er mulige:

• Stilksporesopper og mange encellede organismer har ikke kjønn i det hele tatt. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke har kjønnet formering. Istedenfor kan alle individer potensielt pare seg med alle andre individer av samme art (ikke bare med halvparten av arten).
• Sekksporesopper og mange alger har to kjønn, men uten at disse kan inndeles i hunn- og hannkjønn. Ofte betegnes kjønnene istedenfor som «+» og «−». Kjønnscellene er m.a.o. enten like store (alger) eller formeringen skjer helt uten kjønnsceller (sekksporesopper).
• Hos bl.a. slimsopp forekommer arter med mer enn to kjønn. Det er beskrevet tilfeller av opptil 13 kjønn.

Bildet kompliseres ytterligere av at kjønnene ikke trenger å være adskilte individer, og av såkalte inkompatibilitetstyper. Mennesker er som de fleste andre dyr særkjønnet, dvs. én person er enten mann eller kvinne. Hos planter kalles denne tilstanden særbu, tvebu eller diøcisk (f.eks. osp, selje, tempeltre). Det fins imidlertid også tvekjønnede dyr og planter. Dette fenomen heter hermafrodittisme, hos planter også sambu, enbu eller monøcisk. Eksempler er flatormer og mange leddormer, der hvert individ produserer både egg- og sædceller. I mange tilfeller må de likevel pare seg med et annet individ for å få avkom. Hos mange fisker forekommer kjønnsskifte i løpet av livet (seriell hermafrodittisme). Tvekjønnethet er regelen blant blomsterplanter.

Inkompatibilitetstyper har en lignende effekt som kjønn: To individer med samme inkompatibilitetstype kan ikke pare seg med hverandre. Inkompatibilitetstyper er imidlertid en mekanisme for å unngå innavl, og har lite med kjønn å gjøre (siden de ikke skiller seg i om de viderefører ekstranukleær DNA, se under). Inkompatibilitetstyper forekommer både hos arter uten kjønn (stilksporesopper) og med kjønn (dekkfrøede planter, kappedyr).

Kjønnenes evolusjonære opphav

Evolusjonært sett er tilstanden uten kjønn den eldste eller opprinnelige. Det har ikke vært enkelt å forklare hvorfor kjønn i det hele tatt har oppstått i evolusjonens løp, og hvorfor – når det først finnes kjønn – akkurat to kjønn er det mest vanlige. Faktisk er man fremdeles ikke helt sikker på forklaringen, siden det fins flere motstridende hypoteser. Hypotesen med bredest aksept i dag er at kjønn utviklet seg fordi paringstyper unngår genetisk konflikt mellom celler som smelter sammen: De fleste celler inneholder ekstranukleær DNA (DNA utenfor cellekjernen, f.eks. i mitokondrier eller kloroplaster) og andre elementer som kan skape inkompatibiliteter hvis disse stammer fra forskjellige foreldre. Organismer som tilintetgjorde slike elementer fra én av foreldrene, hadde derfor bedre sjanser på å overleve enn andre. Kjønnet som viderefører sin ekstracellulære DNA til avkommet, kalles «+»-type eller hunnkjønn, mens kjønnet som mister sin ekstracellulære DNA ved befruktningen er «−»-typen og tilsvarer hannkjønnet. Denne forklaringen kan ta høyde for både hvorfor kjønn oppstod, og hvorfor et system med to kjønn er mer stabilt enn med flere kjønn.

Fra isogami til oogami

Kjønnene produserte opprinnelige kjønnsceller som var like store. Denne tilstanden betegnes som isogami (av gresk isos = «lik[edan]», gamet = «kjønnscelle»). En slik tilstand utgjør en labil likevekt, dvs. når ett kjønn produserer mindre kjønnsceller, er det best for avkommet hvis det andre kjønnet produserer større kjønnsceller. Når denne prosessen først har kommet i gang, kan den bli selvforsterkende. På denne måten kan ett kjønn «snylte» på det andre, noe som over tid kan føre til betydelige forskjeller i kjønnscellenes størrelser og bevegeligheter. Slike prosesser har funnet sted flere ganger uavhengig i ulike «grener» av livets tre.

Resultatet, dvs. en tilstand med ulike kjønnsceller, kalles anisogami (gresk an- = «u-, ikke»). Den mest ekstreme formen for anisogami, der den store cellen er ubevegelig (eggcelle), mens den lille knapt inneholder mer enn cellekjernen (sædcelle), betegnes som oogami (gresk ōón = «egg»). Det er denne som er mest utbredt blant flercellede organismer.

Kjønnsbestemmelse

Kjønnsbestemmelse betegner prosessen som avgjør om et gitt individ blir hann eller hunn. Hos mennesker (og pattedyr forøvrig) bestemmes kjønnet til et foster av kjønnskromosomene (gonosomene): Et barn som får X-kromosomer fra begge foreldre (homogametisk), blir som oftest en jente. Et barn som får et X-kromosom fra moren sin og et Y-kromosom fra faren sin (heterogametisk), blir som oftest en gutt.

Andre måter av kromosomal kjønnsbestemmelse fins hos fugler, sommerfugler og vårfluer, der kjønnskromosomene fungerer «motsatt» fra hos oss: Avkom med to like kjønnskromosomer (zz, homogametisk) blir hanner, avkom med ulike kjønnskromosomer (zw, heterogametisk) blir hunner.

Hos veps og enkelte biller bestemmes kjønnet av antall kromosomsett: diploide individer, dvs. slike med det vanlige dobbelte kromosomsettet, blir hunner. Haploide individer, de med bare et enkelt sett av alle kromosomer, blir til hanner. De sistnevnte får alle sine kromosomer fra mora, de har altså ingen far. Denne formen for kjønnsbestemmelse kalles haplo-diploid kjønnsbestemmelse.

Kjønnsbestemmelse trenger imidlertid ikke å ha noe med kromosomer å gjøre i det hele tatt. Hos mange dyr bestemmes kjønnet av miljøet. Eksempler er krokodiller og skilpadder, der kjønnet bestemmes av temperaturen som eggene utsettes for etter leggingen. Hos noen leddormer bestemmes kjønnet av om den unge ormen treffer en hunn (og så blir hann) eller ikke (for så å selv bli hunn). Mange fisker skifter kjønn i løpet av livet, avhengig av alder, størrelse og antall hanner og hunner som er til stede i populasjonen.

Genetisk bakgrunn for kjønnsbestemmelse

Fram til et visst tidspunkt i utviklingen er det ingen forskjell mellom hannindivid og hunnindivid. På dette tidspunktet, som varierer fra art til art, vil den tidlige gonaden begynne å utvikles som enten testikler eller som eggstokker. Og disse vil begynne å produsere kjønnshormoner som blir ansvarlige for forskjellene mellom kjønnene i de andre delene av kroppen.

Evolusjonen går fortere for gener som er innblandet i kjønnsbestemmelse. Selve genene endres hurtigere enn andre gjennom mutasjoner, og måten de virker inn på kjønnsbestemmelsen endres. Derfor er det mye man ikke vet om denne prosessen i mange arter. Hovedprinsippet er at det finnes to veier gonaden kan gå, da det finnes to forskjellige sett gener som kan skrues på og gjøre ferdig utviklingen til enten testikler eller eggstokker. Noe må skyve balansen over i den ene retningen. Dette kan være tilstedeværelsen av et spesielt kjønnsbestemmende gen, eller genaktiviteten kan påvirkes av andre ting som for eksempel temperatur.

Det er bare to gen som er kjent fra ulike arter som man vet direkte bestemmer kjønnet. Det ene er DMY hos den japanske risfisken, Medaka (Oryzias Latipes). Dersom fisken har dette genet blir det til en hann, men det er kjent at selv nært beslektede arter av denne fisken ikke har dette genet. Det andre genet finner vi hos de fleste pattedyr, som mennesket, og her er det en del som er kjent. Her vil genet SRY, en transkripsjonsfaktor som ligger på Y-kromosomet, føre til at gonaden utvikles som testikler, og at individet derfor blir til en hann.

Kjønnsidentitet

Se egen artikkel om Kjønnsidentitet

Sosialt kjønn

Se egen artikkel om Sosialt kjønn

Grammatikalsk kjønn

Se egen artikkel om Kjønn (grammatikk)

Se også

• Forplantningssystem
• Mann
• Kvinne
• Kjønnsmodenhet
• Kjønnsrolle,
• Kjønnsdiskriminering
• kjønnsforskning
• Kjønnsnøytralt pronomen
• Juridisk kjønn

Referanser

Autoritetsdata