Ferjesambandet Kinsarvik–Utne–Kvanndal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ferjesambandet Kinsarvik–Utne–Kvanndal
Ferjesambandet Kinsarvik–Utne–Kvanndal
«Utne» i rute mellom Utne og Kvanndal.

Fra:Kinsarvik, Ullensvang
Via:Utne, Ullensvang
Til:Kvanndal, Granvin
Fylke:Hordaland
Krysser:Hardangerfjorden og Sørfjorden
Strekning:13
Operatører:Norled
Lengde:13 km
Åpnet:1938
Geo. koord.:60°26′00″N 6°38′00″ØKoordinater: 60°26′00″N 6°38′00″Ø
Fergekaien i Kinsarvik. Biloppstillingsplassen ligger utenfor billedkanten til høyre.
MF «Tysnes» og MF «Hardingen» ved Utne.
MF «Folgefonn», den første fergen som gikk i ruten. Her fotografert ved Hufthamar i Austevoll i 1978.

Kinsarvik–Utne–Kvanndal er et fergesamband over Hardangerfjorden og Sørfjorden i indre Hardanger. Ruten har to stoppesteder på sydsiden av Hardangerfjorden: Kinsarvik på østsiden av Sørfjorden, og Utne på spissen av Folgefonnhalvøya, samt Kvanndal på nordsiden av Hardangerfjorden.

Strekningen betjenes av ferger som tilhører Norled med opptil 26 daglige avganger fra Kvanndal, 11 daglige avganger fra Kinsarvik og 29 daglige anløp til Utne. Overfarten fra Kinsarvik til Utne tar 25 minutter og fra Utne til Kvanndal 20 minutter. Strekningen opereres av MF «Utne» og MF «Jondal». Fergesambandet forbinder fylkesvei 7, riksvei 13 og fylkesvei 550 og kommunene Ullensvang, Granvin og Kvam.

Da fergeforbindelsen åpnet i 1938 var det et stort fremskritt for landveis samband mellom Bergen med omland og Østlandet. Det hadde blitt fraktet biler og busser over fjorden tidligere, men da på dekket på fjordabåter som DS «Tyssedal», MS «Granvin» og andre.

I januar 2020 tar Boreal over driften av sambandet, og i den anledning vil to elektriske nybygde ferger settes inn. De nye fergene får navnet «Kinsarvik» og «Utnefjord».[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1929 startet den første fergetrafikken langs Hardangerfjorden mellom Ringøy i Ullensvang og Eidfjord med innleide motorbåter. I 1930 fikk Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) levert MK «Kinsarvik», en kombinert fraktebåt og bilferge. Det var plass til noen biler på dekk, tvers over lastelukene. Da det ble etablert veiforbindelse mellom Bergen og Kvam i 1932, ble fergeruten forlenget til Norheimsund og lastebåten MS «Tyssedal» satt inn i ruten. Fra 1936 gikk den privateide kutteren MK «Jondal» i konkurransefart mellom Norheimsund og Kinsarvik, hvilket gav dårlig økonomi i fergeruten for HSD. Dette pågikk til 1937 da det ble innført konsesjonskrav for å drive passasjer- og biltransport på sjøen.

Fyksesund bru ble åpnet i 1937 med vei videre til industristedet Ålvik. Med ny fergekai ble endepunktet flyttet hit og fergeruten derved halvert fra ca 20 nm til 10 nm. 1938 var et merkeår, da fikk HSD levert MF «Folgefonn» (1938) fra BMV, den første virkelige bilfergen med på-/avkjøring forut og akter. Og med ny fergekai i Kinsarvik ble den første bilfergeforbindelsen over Hardangerfjorden etablert mellom Kinsarvik-Ålvik fra 2. juni 1938. Det var også sterke krav fra Folgefonnhalvøya om ferjestopp på Utne, men dette dette lot seg foreløpig ikke gjøre pga. kaiforholdene der.

I årene før krigen var det kun sommerdrift for «Folgefonn» i rutene på fjorden, men etter et opphold i rutefarten i forbindelse med krigsutbruddet i 1940 kom fergen i fast helårsdrift fra høsten 1940. Da var veien videre til Kvanndal ferdig og fergeforbindelsen kortet ned til Kvanndal-Kinsarvik, ca 7 nm. Fra 1941 fikk Utne rutebåtstopp, og fikk i 1945 en provisorisk fergekai hvor bilane ble kjørt ombord på «Folgefonn» gjennom sideporter. «Folgefonn» gikk i ruten Kvanndal-Utne-Kinsarvik frem til juni 1953 da den ble avløst av MF «Hardangerfjord», også den levert frå BMV.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kydland, Magne. «Oma skal byggja el-ferje». Sunnhordland. Besøkt 7. mai 2019. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]