Juliette Récamier
| Juliette Récamier | |||
|---|---|---|---|
_-_mus%C3%A9e_Carnavalet.jpg) «Portrett av en sittende Juliette Récamier» (1802), maleri av François Gérard | |||
| Født | Jeanne-Françoise Julie Adélaïde Bernard 4. desember 1777 Lyon | ||
| Død | 11. mai 1849 (71 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Salonnière, ikke egentlig et yrke, men det å være vertinne ved mindre kulturelle og politiske samlinger, begrepet sikter særlig på Frankrike og perioden fra 1700-tallet | ||
| Ektefelle | Jacques-Rose Récamier | ||
| Foreldre | Jean Bernard og Marie Julie Matton | ||
| Barn | Adopterte Marie Joséphine og Amélie Cyvoct | ||
| Nasjonalitet | Fransk | ||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre | ||
| Signatur | |||
_signature_1830.jpg) | |||
Juliette Récamier (1777–1849) var en fransk salongvert (fransk: salonnière) kjent for sin nyklassisistiske stil. Hun inspirerte samtidig fransk kunst, kultur og politikk, og er avbildet i flere kjente kunstverk.
Liv[rediger | rediger kilde]
Hun ble født i Lyon som Jeanne Françoise Julie Adélaïde Bernard. Hun var det eneste barnet til Jean Bernard, en kongelig notarius publicus og embetsmann, og hustruen Marie Julie Bernard, født Matton, som holdt litterære salonger slik også datteren kom til å gjøre. Som femtenåring giftet Juliette seg med den rundt tretti år eldre, rike bankmannen Jacques-Rose Récamier (1751–1830). De tok til seg to foreldreløse grandnieser av Jacques, Marie Joséphine og Amélie Cyvoct.
I de første tretti årene av 1800-tallet, fra direktoriets styre til julimonarkiet, holdt Récamier en av de mest kjente franske litterære salongene i Rue de Mont Blanc og senere i et leid rom i Abbaye-aux-Bois i Paris. Hun hadde kontakt med blant andre Jean Baptiste Bernadotte (senere konge av Sverige og Norge), general Jean Victor Marie Moreau og Germaine de Staël. Salongen henne samlet mye av opposisjonen mot keiser Napoleon, og dette, og at hun avslo tilbudet om å bli hoffdame for keiserinne Joséphine de Beauharnais, førte først til at salongene hennes ble forbudt og til slutt til at hun ble forvist fra Paris i 1811. Récamier bodde i eksil i Roma og Napoli i tre år. Etter at Napoleon ble avsatt vendte hun tilbake til Paris.
Récamier gjenopptok salongene sine, men etter Napoleons fall la hun vekt på politisk nøytralitet, og samlingene ble mer kulturelt preget. Det ble holdt konserter og forelesninger som stadig trakk til seg folk.[1] François-René de Chateaubriand var en flittig gjest og vert. I de neste tiårene samlet de rundt seg store samtidige navn som Victor Cousin, Saint-Marc Girardin, Edgar Quinet, Alexis de Tocqueville, unge forfattere som Lamartine, Sainte-Beuve, Balzac, kunstnere som François Gérard, Joseph Chinard, Antonio Canova og skuespillere som François-Joseph Talma og Rachel Félix.
Under et opphold i Roma fra 1823 til 1824 sammen med adoptivdatteren Amélie Cyvoct og vennene Pierre-Simon Ballanche og Jean-Jacques Ampère skapte Récamier nok en kunstnerisk salong. Hun tok imot folk frem til sine siste år, og organiserte blant annet en innsamling for flomoffer i fødebyen Lyon. De siste årene av livet levde Récamier likevel mer tilbaketrekt, sterkt synshemma av grå stær. I 1849 døde hun under en koleraepidemi.[2]
Privatliv[rediger | rediger kilde]
Kjærlighetslivet til Récamier er myteomspunnet. Et ubekreftet rykte sa at Jacques Récamier var hennes egentlige far, som hadde giftet seg med henne for å gjøre henne til arving. Dette var under skrekkveldet etter den franske revolusjonen, då medlemmer av overklassen lett kunne hamna i giljotinen.[3] Ekteskapet ble uansett ikke fullbyrdet, og de to bodde ofte ulike steder, men holdt sammen til Jacques Récamier døde i 1830.
Ekteparet Récamier var lenge svært rike, og Juliette utsmykket huset i nyklassisistisk stil. Ved hjelp av arkitekten Louis-Martin Berthault fikk hun laget et elegant interiør der møbler, panel og veggteppe var samstemt. Designet ble kjent og kopiert. Stilen var gjennomført også i soverommet til Juliette, og i de mindre rommene hun leide seinere i livet.[1] Récamier skapte også sin egen klesstil som går igjen i de mange maleriene av henne: Lette hvite kjoler dandert med kasjmirsjal eller musselinslør. Denne stilen, en enkel versjon av moten fra hennes ungdomstid, holdt hun fast ved hele livet.[1]
Jacques Récamier var med på etableringen og styringen av den franske sentralbanken, Banque de France i 1800. I 1805 ble hans egen virksomhet, Banque Récamier, slått konkurs, og ekteparet mistet mye av sin rikdom. Jacques Récamier ble slått konkurs for andre gang i 1819, og de levde begge resten av livet i sterkt reduserte forhold.[1]
Récamier hadde en rekke beundrere gjennom livet, som Chateaubriand, Mathieu de Montmorency, Lucien Bonaparte, Benjamin Constant, prins August av Preussen, Pierre-Simon Ballanche og Jean-Jacques Ampère. De fleste holdt hun på en armlengdes avstand og dyrket isteden sterke vennskapsbånd med.
I 1807 døde Récamiers mor. Dette tapet og de økonomiske problemene tæret på hennes helse, og etter legeråd reiste hun på et hvileopphold hos venninnen Germaine de Staël i den sveitsiske byen Coppet. Her møtte hun prins August av Preussen. De to utviklet et forhold og utvekslet løfte om å gifte seg. Det ble lagt planer om en skilsmisse, men planene ble forkastet og forlovelsen ble brutt året etter. Juliette og August holdt likevel kontakten gjennom brev og utvekslinger av portrett av seg selv utført av ulike kunstnere. Etter å ha mottatt Gérards berømte maleri av en sittende Récamier, lot prins August seg male stående foran bildet.
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Récamier var en kunstmesen som ble avbildet av en rekke fremstående kunstnere, både i maleri og skulptur. Hennes vinnende vesen og kjendisstatusen gjorde henne til et yndet objekt som ofte ble avbildet på en idealisert måte. Ofte skal hun ikke ha kjent seg selv igjen i bildene.
Kunstnere som laget bilder av henne var malere som Jacques-Louis David og eleven hans, François Gérard, som ble berømt gjennom dette, billedhuggere som Joseph Chinard og Antonio Canova. Canova omformet en byste som opprinnelig var av henne til Dantes muse Beatrice. I 1951 malte René Magritte, en belgisk modernist, bildet «Perspective, Madam Récamier de David», et bilde av en kiste for en sittende person oppå en sofa i samme stil som David.[1]
Récamier har gitt navn til flere steder og ting. Den best kjente er muligens sjeselongen av den typen hun ble avbildet på, som ganske enkelt blir kalt récamier på fransk og engelsk. Skolen Lycée Juliette-Récamier i Lyon og gaten rue Récamier i 7. arrondissement i Paris har fått navn etter henne. Théâtre Récamier, et forhenværende teater i rue Récamier 3 der klosteret hun bodde i flere år av livet sitt og Square Récamier, en liten plass ved gaten som nå heter Square Roger-Stéphane, ble også gitt navn til minne om Juliette Récamier.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e «Parcours dans l'exposition» Arkivert 25. desember 2014 hos Wayback Machine., fra nettstedet mba-lyon.fr (fransk)
- ^ «11 mai 1849 : Mort de Juliette Récamier, salonnière, muse et égérie». Revue Des Deux Mondes (fransk). 11. mai 2017. Besøkt 9. april 2020.
- ^ «Juliette Récamier, the darling of Europe», theguardian.com 18. mai 2009
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Edouard Herriot, Madame Récamier, William Heinemann, London (1906)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Juliette Récamier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jeanne Françoise Julie Adélaïde Récamier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «Juliette Récamier, the darling of Europe», artikkel fra avisen The Guardian, 18. mai 2009 (engelsk)
- Madame Récamier, fra Musée du Louvre (fransk)
- Madame Récamier, fra nettstedet L'Histoire par l'image (fransk)
