Alphonse de Lamartine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lamartine, fotografert av Nadar i 1856

Alphonse Marie Louise Prat de Lamartine (født 21. oktober 1790, død 28. februar 1869) var en fransk dikter og politiker. Lamartine regnes som den viktigste lyrikeren på fransk i den romantiske epoken. Hans poesi har også inspirert Paul Verlaine og andre symbolister som seinere på 1800-tallet brakte en fornyelse i fransk og europeisk lyrikk.

Som politiker spilte han en framtredende rolle under februarrevolusjonen i 1848 og opprettelsen av den andre franske republikk, da han en periode også var Frankrikes utenriksminister.

Liv[rediger | rediger kilde]

Alphonse de Lamartine, ca.1865

Lamartine var født i Mâcon i Bourgogne; familien tilhørte den franske landadelen. Etter fullført utdanning ved et jesuittisk collège oppholdt han seg mange år i utlandet, framfor alt i Italia. Han tilslutta seg tidlig tankene fra den franske revolusjon, og i 1814 gikk han i tjeneste hos Napoleon. Under restaurasjonen trakk han seg tilbake fra offentlig tjeneste og konsentrerte seg om diktning. Hans første diktsamling Méditations poétiques kom i 1820, og ble en umiddelbar suksess. Samme år gifta han seg med den unge engelske kvinnen Mary-Anne-Elisa Birch.

Suksessen med Méditations poétiques innleda en produktiv dikterisk periode. I 1829 ble han innvalgt i Académie française.

Utover på 1830-tallet engasjerte han seg i økende grad i politisk virksomhet, fra 1833 som medlem av nasjonalforsamlinga. Her utfoldet han seg med stor veltalenhet, og fremma flere radikale forslag som han fikk flertall for – blant annet avskaffelsen av dødsstraff og mot slaveriet i koloniene.

Etter hvert ble han en av de ledende skikkelsene i motstanden mot Louis Philippes regime, og spilte en hovedrolle under de revolusjonære tilstandene i februar 1848. Etter revolusjonen ble han utenriksminister i den provisoriske regjeringa. Statskuppet i desember 1851 og gjenopprettelsen av keiserdømmet året etter satte en stopper for Lamartines politiske karriere. Han trakk seg tilbake til skrivende virksomhet. I sin alderdom publiserte han et stort antall historieverk, foruten sosiale romaner, sjølbiografiske verk og dikt. Sine siste år levde han likevel i fattigdom, og døde i Passy, i et lite hus som myndighetene hadde stilt til hans rådighet.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Mye av Lamartines diktning kretser om temaer som betraktes som typiske for romantikkens livsholdning. Særlig i hans meditasjoner – i samlingene Méditations poétiques fra 1820 og Nouvelles Méditations fra 1823 – finner en et dikter-jeg som isolert fra samfunnet finner inspirasjon i naturen og som dyrker erindringen som en veg til en tapt fortid.

Hans kjente dikt «Le Lac» skildrer et kjærlighetsforhold, sett i tilbakeblikk av den forlatte mannlige part.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Saül (1818)
  • Méditations poétiques (1820)
  • La Mort de Socrate (1823)
  • Nouvelles Méditations poétiques (1823)
  • Le dernier chant du pèlerinage d'Harold (1825)
  • Le Retour (1826)
  • Harmonies poétiques et religieuses (1830)
  • Sur la politique rationnelle (1831)
  • Vers écrits sur un album (1832)
  • Voyage en Orient (1835)
  • Jocelyn (1836)
  • La chute d'un ange (1838)
  • Recueillements poétiques (1839)
  • Histoire des Girondins (1847)
  • Raphaël (1849)
  • Confidences (1849)
  • L'Histoire de la révolution de 1848 (1849)
  • Toussaint Louverture (1850)
  • Le tailleur de pierre de Saint-Point (1851)
  • Geneviève, histoire d'une servante (1851)
  • Histoire de la Restauration (1851)
  • Graziella (1852)
  • Les visions (1853)
  • Histoire des Constituants (1853)
  • Histoire de la Turquie (1853–1854)
  • Histoire de la Russie (1855)
  • La vie de Mahommet(1854)
  • Cours familier de littérature (1856)
  • La Vigne et la Maison (1857)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]