Lucien Bonaparte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lucien Bonaparte
Fabre - Lucien Bonaparte.jpg
Født21. mai 1775
Ajaccio
Død29. juni 1840 (65 år)
Viterbo
Ektefelle Alexandrine de Bleschamp, Christine Boyer
Far Carlo Buonaparte
Mor Letizia Ramolino
Søsken
Barn
10 oppføringer
Charlotte Bonaparte Gabrielli, Pierre Napoléon Bonaparte, Lætitia Bonaparte, Charles Lucien Bonaparte, Louis-Lucien Bonaparte, Paul Marie Bonaparte, Antoine Bonaparte, Joseph Lucien Bonaparte, Maria Alessandrina Bonaparte, Princess Christine Charlotte Alexandrina Égypte Bonaparte
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, skribent
NasjonalitetFrankrike
Språkfransk
LivssynDen romersk-katolske kirke
Medlem avFemhundrerådet, Académie française, Deutsches Archäologisches Institut
Utmerkelser Storoffiser av Æreslegionen

Lucien Bonaparte (født 21. mai 1775 i AjaccioKorsika, død 29. juni 1840 i Viterbo) var bror av Napoléon Bonaparte og prins av Canino og Musignano. Han ble utnevnt til prins av Canino av pave Pius VII den 18. august 1814 og prins av Musignano pave Leo XII den 21. mars 1824.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter sin utdannelse i Frankrike ble Lucien 1789 i Ajaccio en av de mest radikale talsmenn for jakobinerne. Da Velferdskomiteen innledet avkristningskampalnjen, la han av seg sitt fornavn og kalte seg en kortere periode Brutus Buonaparte.

Som tilhenger av Maximilien de Robespierre ble han den 27. juli 1794 (9. Thermidor) arrestert i Aix en Provence etter at Robespierre var blitt styrtet. Takket vøre sin storebror Napoléons inngripen kunne han med nød og neppe reddes fra giljotinen.

Politiker[rediger | rediger kilde]

I 1795 ble han ved Napoleons innflytelse utnevnt til krigskommissær. I 1798 ble han innvalgt i de femhundres råd (underhuset), hvor han ble ordfører og president. Det var i denne stilling at han skaffete Napoleon diktatorisk makt i staten. Dette skedde ved statskuppet 18. brumaire (9. november 1799), som innførte Konsulatet.

Heretter var Lucien innenriksminister fra 25. desember 1799 til 7. november 1800. Hans tilbaketreden skyldtes uenighet med broren.

Han var ambassadør i Madrid i 1800-1801. I 1802 ble han medlem av underhuset (tribunatet) og deretter av overhuset (senatet) i 1804.

I Roma[rediger | rediger kilde]

I 1803 giftet Lucien med sin smukke men beryktede elskerinne Alexandrine de Bleschamp. Napoleon kunne ikke akseptere dette egteskap. Som straff ble Lucien utvist til Roma, der han knyttet nære forbindelser til paven.

Internert i England[rediger | rediger kilde]

I 1810 forsøkte Lucien å utvandre til USA, men som «fiendtlig utlending» havnet han i engelsk fangenskap frem til 1814. Han vendte tilbake til Roma, og paven utnevnte ham til fyrste av Canino.

Siste år i Italia[rediger | rediger kilde]

Fra 1815 levde Lucien Bonaparte, titulærfyrste av Canino og Musignano, i Italia. Men han bodde i England årene 1832-1837.

Første ekteskap[rediger | rediger kilde]

Den 4. mai 1794 giftet han seg med Anne Christine Boyer (6. juli 1773 - 14. mai 1801). Hun døde av tuberkulose, og hun var datter av en vertshusholder.

Barn med Anne Christine Boyer[rediger | rediger kilde]

  1. Charlotte Marie (1795-1865)
  2. barn (født og død 1796)
  3. Victoire Gertrude (født og død 1797)
  4. Christine (1798-1847), gift i 1818-1824 med den svenske greve Arvid Posse (1782–1826) og fra 1824 med den liberale britiske politiker Lord Dudley Stuart (1803–1854)

Annet ekteskap[rediger | rediger kilde]

I 1803 giftet han seg med Alexandrine de Bleschamp (18. februar 1778 - 12. juli 1855).

Barn med Alexandrine de Bleschamp[rediger | rediger kilde]

  1. Charles Lucien Bonaparte (1803-1857), gift med sin kusine Zénaide, datter av Joseph Bonaparte
  2. Letizia (1804-1871)
  3. Joseph (1806-1807)
  4. Jeanne (1807-1828)
  5. Paul Marie (1806-1827)
  6. Louis Lucien Bonaparte (1813-1891)
  7. Pierre Bonaparte (1815-1881)
  8. Antoine Bonaparte (1816-1877)
  9. Alexandrine Marie (1818-1874)
  10. Constance (1823-1876)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Felix Grayeff: Lucien Bonaparte - Bruder des Kaisers, Gegner des Kaiserreichs, Hamburg 1966