Antonio Canova

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Antonio Canova
Antonio Canova Selfportrait 1792.jpg
Født1. november 1757[1][2][3][4]
Possagno[5]
Død13. oktober 1822[1][2][4][6] (64 år)
Venezia[7][5]
Gravlagt Venezia
Søsken Giovanni Battista Sartori
Beskjeftigelse Billedhugger, arkitekt
Nasjonalitet Republikken Venezia
Medlem av Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen, Accademia di San Luca
Utmerkelser Den gylne spores orden, Honoraray citizen of Asolo (1822)[8]

Antonio Canova - «Paolina Borghese som Venus» (1804-1808). Galleria Borghese i Roma.

Antonio Canova (født 1. november 1757 i Possagno ved Bassano i Italia, død 13. oktober 1822 i Venezia) var en italiensk billedhugger og en av hovedrepresentantene for den italienske nyklassisismen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Antonio Canovas far var steinhugger. Han døde da gutten var tre år gammel, og hvoretter Antonio ble oppdratt av en onkel. I en alder av 14 år begynte Canova i lære hos den venetianske billedhuggeren Giuseppe Bernardi, som kalte seg Torretti, etter sin egen læremester.[9] Etter læremesterns død i 1773 arbeidet Canova så med Bernardis nevø, billedhuggeren Giovanni Ferrari, også han hadde vært i lære hos Torretti[10][11]

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1775 begynte Canova sin selvstendige karriere i Venezia, der han skulpterte skikkelser som har mange likheter med figurene i Tiepolos fresker.

Antonio Canova, selvportrett

I 1779 besøkte Canova Roma, der han følgende år slo seg ned for godt. Han ble bekjent med en internasjonal, og først og fremst britisk gruppe kunstnere, arkeologer og teoretikere, og begynte å utvikle en ny, streng og kompromissløs idealistisk skulpturstil.[trenger referanse] I 1787 fullførte han monumentet over pave Clemens XIV i kirken Santi Apostoli i Roma, og dette førte til at han fikk internasjonal berømmelse og dessuten tallrike bestilninger, blant annet monumentet over pave Clemens XIII (1792) i Peterskirken.

Canova overgikk suksessivt til å skulptere frittstående skulpturer med motiv hentet fra den klassiske mytologien. Hans Amor og Psyke (1793) skildrer det øyeblikket da Amor ifølge Apuleius versjon av fortellingen vekker den døende Psyke, et komplisert bilde av kjærlighet og død.[trenger referanse]

Verket er ikke heller mindre komplisert om det utelukkende betraktes som en tredimensjonal komposisjon av sammenkoblede former i kontrapunktisk harmoni.[trenger referanse] Skikkelsene, som helt har sunket hen i hverandre og ikke gir tilskueren et eneste blikk, utgjør en selvstendig enhet.[trenger referanse] Foruten at Canova i sine samtidiges øyne gav skulpturkunsten en renessanse, befridde han den fra de arkitektoniske innrammingene som de fleste arbeider utenom portrettene var bundet til siden 1600-tallets begynnelse.[trenger referanse] Det er også et tidens tegn at en del av hans nye skulpturer var avsett for muséer – de første store kunstverk som ble laget spesielt med dette for øye.[trenger referanse] Muséer ble først på denne tiden betraktet som institusjoner som var beregnet for almenheten.[trenger referanse]

Som overoppsynsmann over Kirkestatens kunstskatter (fra 1802) var han i 1815 ansvarlig for tilbakeføringen av kunstverkene som var blitt stjålet av Napoleon. Han utløste skandale da den avsatte keisers søster, Pauline Borghese, satt modell for ham naken.[trenger referanse] Skulpturen er nå på museet Galleria Nazionale d'Arte Antica i Palazzo Barberini.

Andre verker er blant annet Ebe (1816), museet i Forlì.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Antonio Canova marchese dIschia, biography/Antonio-Canova-marchese-dIschia
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ RKDartists, http://explore.rkd.nl/en/explore/artists/15139, Antonio Canova, 15139
  4. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb122039438
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Канова Антонио, 28. sep. 2015
  6. ^ Discogs, 9. okt. 2017, Antonio Canova, 2234980
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 25. jun. 2015
  8. ^ http://cdn1.regione.veneto.it/alfstreaming-servlet/streamer/resourceId/81c5761a-2aa2-4bca-8575-e8ac8e7366a1/20081103112117_Delibera_di_Consiglio200341.pdf
  9. ^ Mothes, Oscar (1860): Geschichte der Baukunst und Bildhauerei Venedigs: Kunst der neuern Zeit, bind 2, Friedrich Vogt, Leipzig
  10. ^ Mothes, Oscar (1860): Geschichte der Baukunst und Bildhauerei Venedigs: Kunst der neuern Zeit, bind 2. Friedrich Vogt, Leipzig, s. 332, 305
  11. ^ Meyers Großes Konversations-Lexikon, bind 3, Leipzig 1905, Stichwort Canova

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]