Jegerens natt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jegerens natt
orig. The Night of the Hunter
Jegerens natt
Regissøren Charles Laughton
Generell informasjon
TypeLangfilm
SjangerFilm noir
Psykologisk thriller
Sørstatsgotikk
Utgivelsesår26. august 1955
(USA)
Prod.landAmerikansk
Lengde1 t. 32 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørCharles Laughton
ProdusentPaul Gregory
ManusforfatterJames Agee
Basert påDavis Grubbs roman The Night of the Hunter
MusikkWalter Schumann
SjeffotografStanley Cortez
KlippRobert Golden
Foran kamera
MedvirkendeRobert Mitchum
Shelley Winters
Lillian Gish
Billy Chapin
Sarah Jane Bruce
Annen informasjon
FilmformatSvart-hvitt
Budsjett$795.000
Prod.selskapPaul Gregory Productions
(produksjon)
–––
United Artists
(distribusjon)
Premiere26. juli 1955
(Des Moines, Iowa, USA)
Eksterne lenker

Jegerens natt (amerikansk tittel: The Night of the Hunter) er en amerikansk psykologisk thriller fra 1955 regissert av engelske Charles Laughton.[1] Robert Mitchum, Shelley Winters og Lillian Gish spiller de voksne hovedrollene. Manuset ble skrevet av James Agee. Det er basert på Davis Grubbs roman The Night of the Hunter (norsk: Jegerens natt) fra 1953. Handlingen fokuserer på en moralsk fordervet predikant/seriemorder som forsøker å sjarmere en godtroende enke og stjele $10.000, som hennes avdøde ektemann har skjult.

Romanen og filmen er inspirert av den sanne historien om Harry Powers, som i 1932 ble hengt for drapene på to enker og tre barn i Clarksburg i Vest-Virginia. Filmens lyriske og ekspresjonistiske stil, med sitt snev av stumfilmestetikk, skiller den fra andre Hollywood-filmer fra 1940- og 1950-årene. Den har influert senere regissører som David Lynch, Martin Scorsese, Terrence Malick, Jim Jarmusch, Spike Lee og Brødrene Coen.

In 1992 ble Jegerens natt vurdert som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull» av Library of Congress og valgt ut til konservering i National Film Registry. Det innflytelsesrike filmmagasinet Cahiers du cinéma kåret i 2008 Jegerens natt som den nest beste filmen gjennom tidene, bak Citizen Kane.[2]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Teater- og TV-produsenten Paul Gregory ble så fascinert av romanen at han kjøpte filmrettighetene av Grubb.[3] Det vesle Paul Gregory Productions valgte filmselskapet United Artists som forretningspartner. UA var kjent for å gi sine filmskapere utstrakt kunstnerisk frihet.[trenger referanse] Deretter engasjerte Gregory sin gode venn Charles Laughton som regissør. De hadde sammen satt opp to stykker på Broadway som henholdsvis produsent og regissør.[4] Gregory ønsket å produsere en film som Laughton skulle regissere.[3] Jegerens natt ble hans første og siste film som regissør. At Laughton fram til sin død i 1962 ikke påtok seg flere regioppdrag berodde nok på filmens manglende suksess i samtiden.

Manus[rediger | rediger kilde]

Den anerkjente forfatteren James Agee ble engasjert til å skrive manuset. Han var kjent med filmens tema: Den store depresjonen. I 1941 hadde han nemlig utgitt billedboken Let Us Now Praise Famous Men, som dokumenterte fattige landarbeideres kår under Den store depresjonen. Ifølge Agees biograf Lawrence Bergman fortsatte Laughton imidlertid å korrespondere hyppig med Grubb, som sendte ham mer enn 100 skisser angående rollefigurene og plot points (Et plot point er en betydningsfull hendelse innenfor en intrige som spinner handlingen rundt i en annen retning). Bergman hevdet også at den alkoholiserte Agee leverte fra seg et meget stort manus som Laughton måtte forkorte til en akseptabel lengde. Videre bemerket Bergman at det ferdige manuset nesten utelukkende var Laughtons verk, selv om han avstod fra å bli kreditert for det i rulleteksten. Agee døde 16. mai 1955, før filmen ble utgitt, og ble kreditert som eneste manusforfatter.[5] Gjenoppdagelsen av Agees første utkast i 2004 beviste imidlertid at det samsvarte med den ferdige filmen, scene for scene, og at Laughton således ikke hadde omskrevet det.[6]

Enda et problem for manuset var at man måtte gjøre det meget klart at Harry Powell ikke var en ekte predikant, da det ble forlangt av filmsensorene i henhold til reglene i Hays-koden.[5]

I første del av filmen er manuset utformet slik at tilskuerne under konfrontasjonen mellom Harry Powell og stesønnen John vet litt mer enn det disse figurene gjør, noe som skaper ekstra spenning. John vet ikke at Powell er kvinnemorder, men det får tilskuerne vite allerede i én av de første scenene. Powell kjenner ikke til hemmeligheten om at pengene har blitt gjemt inne i dukken, men det gjør tilskuerne.[7]

Mens den ondsinnede Powell dominerer første halvdel av filmen, tilhører andre halvdel den godhjertede Mrs. Cooper. Den drømmeaktige elvescenen fungerer som et bindeledd mellom de to halvdelene.[trenger referanse]

Rollebesetting[rediger | rediger kilde]

Laughton vurderte Gary Cooper i rollen som Harry Powell, men han kunne ikke akseptere en rolle som kanskje kunne bli skadelig for hans karriere. [8] Laurence Olivier og John Carradine uttrykte også interesse for rollen som predikanten. Robert Mitchum ble valgt.[5]

Shelley Winters, som i 1950-årene egentlig bare spilte hovedroller, sa ja til den forholdsvis beskjedne rollen som Willa Harper, kvinnen som blir drept av Powell. Hun sa at dette var «den mest ettertenksomme og beherskede rolleprestasjonen som hun noensinne hadde utført».[9] Betty Grable og Teresa Wright var også blitt vurdert til å spille den ulykksalige kvinnen.[5]

Jane Darwell, Helen Hayes, Agnes Moorehead, Louise Fazenda og Laughtons hustru Elsa Lanchester ble alle vurdert til å spille rollen som Rachel Cooper. Før produksjonen startet kikket Laughton på flere av filmene til D.W. Griffith, som han ønsket å etterlikne. Da han så disse ble han interessert i å engasjere stumfilmstjernen Lillian Gish, som hadde arbeidet med Griffith ved en rekke anledninger, men som ikke hadde spilt i en film siden Portrett av Jennie i 1949.[5] Laughton sa til henne: «Da jeg gikk på kino for første gang satt [tilskuerne] oppreist på sine seter og lente seg forover. Nå synker de ned, med hodene bakover, og spiser godteri og popcorn. Jeg vil at de skal sitte oppreist igjen». [10]

Emmett Lynn var opprinnelig utpekt til å spille rollen som «Birdie» Steptoe. Flere scener med Lynn ble spilt inn, men Laughton var ikke fornøyd med hans rolleprestasjoner og erstattet ham med den mer kjente James Gleason.[5]

Filming[rediger | rediger kilde]

Innspillingen av Jegerens natt begynte 18. august og ble avsluttet 7. oktober 1954.[5] Budsjettet ble anslått til $ 795.000,[11] en gjennomsnittssum på den tiden. Mitchum foreslo opprinnelig at Laughton burde spille inn filmen i autentiske omgivelser i Appalachene, men budsjettet var for knapt til at regissøren kunne spille inn filmen på location. Dessuten ønsket han å skape filmens unike utseende i Hollywoods filmstudioer og fant det han søkte hos RKO Pictures, Republic Studios og Rowland V. Lees ranch i San Fernado Valley.[12] Undervannsscenen med den drepte moren ble spilt inn i en vanntank i Republic Studios. Shelley Winters spilte ikke i denne scenen selv. En modell ble utstyrt med en gummimaske av hennes ansikt.[5] Et par mindre scener ble ikke spilt inn i filmstudioer i California, men i forfatteren Davis Grubbs fødeby Moundsville i Vest-Virginia.[13] Det ble, blant annet i Ohio, brukt helikopter til flyfotograferingen istedenfor fly, som var det vanlige den gang.[14] Helikopteropptakene ble for en stor del foretatt under ledelse av second unit-regissøren Terry Sanders.[5]

Lenge gikk det rykter om at det var Mitchum og ikke Laughton som instruerte barna. Flere bøker hevder dette, deriblant Mitchums selvbiografi. Man har funnet opptak av Laughton hvor han regisserer barna, som tilbakeviser disse påstandene.[15]

Et problem i en sen fase av filmingen var at Mitchum allerede var i gang med å spille inn en ny film, Ikke som en fremmed, og til tider bare var tilgjengelig på søndagene. Mitchum skapte ytterligere problemer gjennom sin uprofesjonelle oppførsel og stadige berusede tilstand på settet, noe produsent Paul Gregory senere mintes.[3]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Filmens musikk, komponert og arrangert av Walter Schumann i nært samarbeid med Laughton, inneholder en kombinasjon av nostalgiske og ekspresjonistiske orkesterpassasjer.

Schumann skrev to originale sanger til filmen: «Lullaby» (sunget av Kitty White, som han oppdaget i en nattklubb) og «Pretty Fly» (opprinnelig sunget av Sally Jane Bruce i rollen som Pearl, men senere dubbet av skuespilleren Betty Benson).

Et tilbakevendende musikalsk virkemiddel er når predikanten gjør sitt nærvær kjent ved å synge den tradisjonelle salmen «Leaning on the Everlasting Arms».

Handling[rediger | rediger kilde]

I Vest-Virginia i 1930-årene flykter seriemorderen Harry Powell fra åstedet for sitt seneste mord. Han er en selvbestaltet predikant med en forkjærlighet for springkniver, en kvinnehater som både blir tiltrukket og frastøtt av dem. Powell ferdes på landeveiene, holder prekener i mindre byer og later til å tro at han gjør Guds jobb. Bokstavene «L-O-V-E» er tatovert på fingrene på hans høyre hånd og bokstavene «H-A-T-E» er tatovert på fingrene på hans venstre hånd. Powell bruker dem som symboler under improviserte seremonier. I en liten by blir Powell arrestert av politiet for å ha kjørt en stjålet bil og blir dømt til fengsel. 

I mellomtiden har en lokal familiefar med navn Ben Harper drept to mennesker under et bankran. Han kommer hjem og gjemmer pengene han har stjålet inne i datterens filledukke. Han overtaler sine to små barn, John og Pearl, til å holde gjemmestedet hemmelig. Politiet kommer og arresterer Ben, mens John blir sjokkert av hvor røft politiet overbemanner hans far.

Harper og Powell deler celle. Powell, som snart skal settes fri, prøver forgjeves å få vite hvor han har gjemt de stjålne pengene. Harper avslører likevel såpass at Powell får forståelsen av at Harpers barn må vite hvor pengene befinner seg. Harper blir henrettet for sine forbrytelser, mens Powell blir løslatt fra fengselet. Deretter frir han til Harpers enke Willa og gifter seg med henne.

Powell sjarmerer mesteparten av folkene i byen, men John forblir mistroisk. Gutten vil ikke fortelle Powell hvor pengene er gjemt og må hele tiden påminne sin yngre og mer tillitsfulle søster Pearl om å bevare hemmeligheten. Willa oppdager omsider at Powell leter etter pengene, selv om han tidligere har benektet dette. Likevel tror den fromme kvinnen at det var for å vise henne Guds lys at han giftet seg med henne og ikke for å få tilgang til pengene. Powell dreper sin hustru, dumper hennes lik i elva og forklarer hennes forsvinning ved å hevde at hun forlot ham og barna for et liv i synd.

Med denne dekkhistorien beholder Powell tilliten og sympatien hos byfolkene. Hans posisjon i byen blir enda tryggere. Willas døde kropp blir oppdaget av «Birdie» Steptoe, en eldre mann og venn av John som tilbringer dagene med å drikke sprit ombord i sin elvebåt.

Barna blir henlatt til Powell. Han truer dem på livet og får vite hvor pengene er gjemt. Barna flykter ned langs elva med dukken og søker dekning hos Rachel Cooper, en tøff gammel dame som tar seg av foreldreløse barn. Powell sporer dem opp, men Rachel gjennomskuer ham og jager ham vekk fra sin eiendom. Powell vender tilbake etter at det har blitt mørkt, som han truet med, og blir skadet av et skudd under det påfølgende dødleiet som varte hele natten. Politiet, som nå har oppdaget Willas lik, kommer for å arrestere ham. John bryter sammen, fordi han ser på arrestasjonen av Powell som en parallell til arrestasjonen av hans far. John tar dukken og slår den mot Powell, som er iført håndjern. Når pengene faller ut sier han at Powell kan få dem om han ønsker det.

Powell blir stilt for retten, dømt og straffet for sine forbrytelser. Flere av byfolkene, som tidligere hadde framstått som hans mest lojale forsvarere, sitter på publikumsgalleriet, drikker og roper ukvemsord til ham. En lynsjmobb forsøker å hente Powell ut fra fengselet. Politiet evakuerer ham fra bygningens bakside, mens den offentlige bøddelen lover å se ham igjen snart. Til slutt feirer John og Pearl sin første jul sammen med Rachel og deres nye familie.

Stil[rediger | rediger kilde]

Ekspresjonisme[rediger | rediger kilde]

Filmen ble spilt inn i svart-hvitt med stil og motiver fra tysk ekspresjonisme for å skape en forenklet og skremmende atmosfære som gjenspeiler Powells onde natur, barnas marerittaktige frykt og Rachels godhet. Den minner spesielt om Lotte Reinigers silhouettefilmer.[16]

Surrealisme[rediger | rediger kilde]

Filmens eventyr- eller drømmeaktige atmosfære blir forsterket av surrealistisk billedbruk, som sjøgraset som flagrer i håret til den døde Willa eller i de enorme nærbildene av dyr som barna passerer under sin nattlige flukt i elva. Gjennom kameraperspektivet ser det også ut som om båten med de flyktende barna blir fanget i et edderkoppnett.[17]

Film noir[rediger | rediger kilde]

Med sin truende-foruroligende grunnstemning blir Jegerens natt ofte betegnet som en film noir. De aller fleste film noirs hadde et typisk pessimistisk verdenssyn. Å betegne Jegerens natt som en film noir er omstridt, framfor alt fordi dens surrealistiske og eventyraktige tendenser er forholdsvis utypisk for slike filmer. Den uvanlige positive og forsonlige avslutningen skiller den også ut fra de fleste film noirs. Handlingen er heller ikke lagt til samtiden, noe som var vanlig for film noirs, men til Den store depresjonen. De typiske ingrediensene (en privatdetektiv, en femme fatale og en urban setting) er også fraværende i Jegerens natt.[18]

Stumfilmestetikk[rediger | rediger kilde]

Man kjenner igjen lånet av D.W. Griffiths stumfilmpoesi i Jegerens natt.[19] Barnas gjemmested i kjelleren blir vist gjennom en irisblender, som forminsker det synlige bildeutstnittet. Irisblending var en teknikk som særskilt ble anvendt i stumfilmer og som ble etablert av Griffith. I lydfilmer var derimot irisblending uvanlig.[18] Nikket til stumfilmæraen blir tydeliggjort ikke minst ved at stumfilmlegenden Lillian Gish ble engasjert til rollen som Rachel. Hennes navn blir fremdeles forbundet med Hollywoods stumfilmer og Griffiths verker.

Temaer[rediger | rediger kilde]

Jegerens natt, med barn som hovedpersoner, har også eventyraktige og bibliske elementer. I sistnevnte punkt har den flere referanser til Moses og Jesus, to barn som også unnslapp sine fiender. Flukten og barnas situasjon minner om brødrene Grimms eventyr Hans og Grete eller Rødhette. Laughton selv betegnet den som en «marerittaktig form for Mother Goose-eventyr». [20] Den moderlige Rachel minner om eventyrfiguren Mother Goose, som er høyt elsket i det engelske språkområdet. Filmen knyttes både formelt og innholdsmessig til den litterære sjangeren sørstatsgotikk, som Grubbs roman også tilhører.[21]

Et sentralt tema i filmen er motsetninger, for eksempel mellom barn og voksne, men framfor alt den evige kampen mellom godt og ondt. Mens Rachel står for en god og positiv religiøsitet, personifiserer Powell en straffende, ond og forvillet tro. [22] Denne kampen representeres billedlig i Harry Powells tatoverte fingre hvor LOVE og HATE er skrevet. I en scene demonstrerer han på en imponerende måte kampen mellom godt (høyre hånd=LOVE) og ondt (venstre hånd=HATE). «På samme måte som kjærlighet og hat begge bor i menneskesjelen, så tjener tro og religion både et destruktivt og edelt formål. Hvis predikanten (og i mindre grad de skinnhellige småbyfolkene som ikke oppdager urettferdigheten når den stirrer dem i ansiktet) representerer trangsynt fanatisme og skråsikkerhet, så forløser Mrs. Cooper troens formål og representerer kristen medfølelse og styrke», skriver Elbert Ventura i onelinemagasinet Slate.[23]

Ved å gjøre en prest til seriemorder ville forfatter Davis Grubb kritisere folks naivitet og religiøse fanatisme under Den store depresjonen. I sin tilsynelatende håpløse nød søkte de fotfeste i religiøse fanatikeres hatefulle ytringer. Én av de mest berømte var predikanten Charles Coughlin, som i 1930-årene vant flere tilhengere blant den nødlidende befolkningen.[24] I filmen blir spesielt den kvinnelige befolkningen på landsbygda, personifisert av den fromme Mrs. Spoon, imponert av Powells visuelle og fengende prekener. Det er hun som presser Wilda inn i et dødelig ekteskap. Senere blir Mrs. Spoon én av de hylende anførerne for mobben som vil lynsje Powell. Filmen skildrer også Den store depresjonen i 1930-årene, som ble skapt av den hensynsløse kapitalismen og som rammet bøndene spesielt hardt. Den viser et bilde av en maktesløs stat, som verken kan forsørge barn eller fange Powell. Far Harper forsøker å forsørge sine barn gjennom et bankran, som han senere blir henrettet for av staten. Sigurd Enge hevder at far Harper ble drept av staten og at mor Harper ble drept av religionen.[18]

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Mottakelse i samtiden[rediger | rediger kilde]

Jegerens natt hadde premiere 26. juli 1955 i Paul Gregorys hjemby Des Moines i Iowa. I USA ble den utgitt en måned senere, 26. august 1955.[25] Kommersielt sett ble filmen den gang en fiasko. Under tallrike kinoforestillinger skal den sågar ha blitt buet ut. Flere tilskuere skal ha forlatt kinosalen før tiden. Grunnene til det, ifølge filmhistorikere, var diverse brudd på tabuer samt filmens stilistiske elementer, som var uvanlige for datidens kinopublikum. Kritikken var mest fra blandet til negativ. I tillegg syntes til og med én av sjefene for filmselskapet United Artists at filmen var for spesiell, slik at den stort sett ble vist på kinoene uten forhåndsreklame.[26]

I sin forhåndsanmeldelse 31. desember 1954 skrev bransjetidsskriftet Variety at den nådeløse terroren i Davis Grubbs roman forsvant i Paul Gregorys og Charles Laughtons filmatisering av Jegerens natt, at denne starten for Gregory som filmprodusent og Laughton som filmregissør var løfterik, men at det ferdige produktet, til tider trollbindende, tapte framdrift på grunn av mange digresjoner som tilslørte handlingsforløpet. Variety mente også at dersom mannens djevelske forsett var blitt fortalt rett fram uten utbroderinger, kunne filmen kanskje ha gjort et langt mer skremmende inntrykk.[27]

Bosley Crowther var mer velvillig stemt i sin anmeldelse i New York Times 30. september 1955. Han skrev: «Stedene er knugende landlige, utkant-atmosfæren er intens og Robert Mitchum spiller den morderiske presten med en iskald glatthet som gir deg frysninger. Det er mer enn ondskap og fare i hans rollefigur. Den har et sterkt anstrøk av freudianske avvik, fanatisme og skyld». Crowther syntes at Laughton hadde gjort en intelligent og eksepsjonelt effektiv jobb med å fange opp vondskapen og terroren til visse uopplyste mennesker i småbyen. Han mente at Evelyn Vardens og Don Beddoes rolletolkninger, henholdsvis som landsbyens sladrekjerring og som nabolagets viktigper, ble skjerpet ved at en forslagen og lumsk grusomhet skinte gjennom det som ellers fortonet seg som en trivelig farse. Han roste bryllupsnattscenen mellom Mitchum og Winters som én av de «mest dødbringende scenene av sitt slag» siden Erich von Stroheims stumfilmklassiker Greed (1924). Crowther roste også Laughton, som hadde brukt «sterke og rigide visuelle uttrykk» i sitt regiarbeid.[28]

Han mente imidlertid at Laughtons regidebut også viste noen svakheter. Crowther kritiserte spesielt filmens siste del. Han mente at filmen, etter den delen hvor de truede og skremte barna hadde flyktet hjem, bevegde seg i retning av en allegorisk kontrast mellom ondt og godt. Crowther hevdet at tåkefulle scener, komponert av skygger og urealistiske silhuetter, antydet overgangen til det abstrakte. Han tilføyde at filmen ble for pretensiøs mot slutten og at den tidligere så tøffe historien ble myk og porøs.[28]

Senere mottakelser[rediger | rediger kilde]

I løpet av de neste tiårene forandret mottakelsen av filmen seg fundamentalt. Flere filmkritikere begynte under tiden å se på den som én av de beste filmene gjennom tidene. I Rotten Tomatoes har Jegerens natt, basert på 61 anmeldelser, fått en positiv vurdering på 98%. Den eneste negative anmeldelsen stammer fra filmens tilblivelsesår.[29]

SitatInfluert av tysk ekspresjonisme arbeider filmen med suggestive lys- og lydeffekter og frambringer så en uvirkelig, beklemmende, iblant sjokkerende atmosfære. Laughton betegnet sitt eneste regiarbeid som et «marerittaktig eventyr». Filmen fikk i begynnelsen liten respons, men ble senere gjenoppdaget som et verk med et originalt filmspråk.Sitat
Lexikon des internationalen Films[30]
Sitat[…] en egensindig, iblant monstruøs, men alltid fascinerende film. Laughton betjente seg av mange stilmidler fra stumfilmtiden, satset mindre på overfladisk handling, men kostet på følelser og stemninger. Takket være det lykkes han i å skape scener med naiv skjønnhet og mørk energi.Sitat
– Reclams Filmführer[31]
SitatCharles Laughtons Jegerens natt er én av de største amerikanske filmene, men har aldri fått den oppmerksomheten som den fortjener [...] Folk vet ikke hvordan de skal kategorisere den, derfor utelater de den fra sin lister. Likevel: For en fengslende, skremmende og vakker film dette er! Og så vel som den har overlevd sin tid [...] Med sin første film gjorde Laughton en film, som ingen har gjort før eller siden, og med en sådan selvtillitt at det virket det som om han hadde en livserfaring med slikt arbeid. (Karakter: 4 av 4 stjerner) Sitat
Roger Ebert, 1996[32]
SitatDet eneste regiarbeidet til den store skuespilleren Charles Laughton viser seg å være et unikt ekspresjonistisk mesterverk med en beklemmende, sågar delvis sjokkerende atmosfære og en bemerkelsesverdig psykopatisk skuespillende Mitchum, som minner sterkt om hans rolleprestasjon i Cape Fear. En film, som i atmosfære og tema, var forut for sin tid. Dystrere blir det neppe! (Karakter: Fem stjerner)Sitat
Prisma[33]

Rangeringer[rediger | rediger kilde]

Navn Utkårer Resultat
De 100 mest skremmende filmøyeblikkene Bravo Nr. 90[34]
De 100 vakreste filmene Cahiers du cinéma Nr. 2[35]
50 filmer du bør se i en alder av 14 British Film Institute Topp 10
De 500 største filmene gjennom alle tider Empire Nr. 71[36]

Plasseringer på det amerikanske filminstituttets filmkåringer[rediger | rediger kilde]

Kategori Til / for Plassering
Beste spillefilmer (alle sjangre) Nominert
Beste spenningsfilmer Nr. 34[37]
Beste helter og skurker Reverend Harry Powell – skurk Nr. 29[38]
Beste filmsitater «Would you like me to tell you the little story of right hand, left hand? H-A-T-E.
It was with this left hand that old brother Cain struck the blow that laid his brother low. L-O-V-E.
You see these fingers, dear hearts?
These fingers has veins that run straight to the soul of man -- the right hand, friends, the hand of love».

(Harry Powell)
Nominert
Beste spillefilmer (10-årsjubileum) Nominert

Nyinnspilling[rediger | rediger kilde]

Jegerens natt ble nyinnspilt som TV-film i 1991 med Richard Chamberlain i hovedrollen.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burgess Meredith er kreditert som regissør av filmen Mannen på Eiffeltårnet. Laughton og Irving Allen regisserte også, men er ikke kreditert «The Man on the Eiffel Tower - Directors». IMDb.com. Besøkt 14. juli 2016. 
  2. ^ «Cahiers du Cinema 100 Films». The Moving Arts Film Journal. Arkivert fra originalen 26. juli 2016. Besøkt 14. juli 2016. 
  3. ^ a b c «Paul Gregory: Charles Laughton and the Night of the Hunter». American Legends Interviews. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 14. juli 2016. 
  4. ^ «Charles Laughton». IBDB. Besøkt 15. juli 2016. 
  5. ^ a b c d e f g h i «The Night of the Hunter». AFI Catalog of Feature Films. American Film Institute. Besøkt 19. juli 2016. 
  6. ^ «The Night of the Hunter - Notes». TCM.com. Besøkt 14. juli 2016. 
  7. ^ «The Night of the Hunter». Maximum Cinema. Besøkt 17. juli 2016. 
  8. ^ Callow, Simon (1999). The Night of the Hunter. McFarland. ISBN 9780851708225. 
  9. ^ «The Night of the Hunter - Trivia». IMDb.com. Besøkt 15. juli 2016. 
  10. ^ Oderman, Stuart (2000). Lillian Gish: A Life on Stage and Screen. McFarland. ISBN 0-7864-0644-5. 
  11. ^ «The Night of the Hunter - Box office / business». IMDb.com. Besøkt 15. juli 2016. 
  12. ^ Nixon, Rob; Stafford, Jeff. «Behind the Camera of the Night of the Hunter». TCM. Besøkt 16. juli 2016. 
  13. ^ «Filming of Night of the Hunter». West Virginia Archives & History. Besøkt 15. juli 2016. 
  14. ^ «The Night of the Hunter - Filming Locations». IMDb.com. Besøkt 15. juli 2016. 
  15. ^ Charles Laughton directs The Night of the Hunter på YouTube
  16. ^ «Expressionismus aus Hollywood». Deutsche Welle. Besøkt 17. juli 2016. 
  17. ^ «Die Nacht des Jägers». Kultur Online. Arkivert fra originalen 7. april 2016. Besøkt 17. juli 2016. 
  18. ^ a b c Enge, Sigurd. «The Night of the Hunter Noirish or film noir» (PDF). s. 11. Besøkt 17. juli 2016. 
  19. ^ Lim, Dennis (14. november 2010). «A Second Look: 'The Night of the Hunter'». The Los Angeles Times. Besøkt 17. juli 2016. 
  20. ^ Callow, Simon. Charles Laughton: A Difficult Actor. s. 238. 
  21. ^ «10 Reasons Why “The Night of the Hunter” is a Classic of American Cinema». Tastes of Cinema. Besøkt 17. juli 2016. 
  22. ^ Reinhartz, Adele. Bible and Cinema: Fifty Key Films. s. 193. 
  23. ^ Ventura, Elbert. «The Greatest One-Off in Movie History». Slate. Besøkt 18. juli 2016. 
  24. ^ Ivic, Valentina (27. juni 2015). ««The Night of the Hunter» – ein Pastor als Serienkiller». SRF. Besøkt 17. juli 2016. 
  25. ^ «The Night of the Hunter - Release info». IMDb.com. Besøkt 18. juli 2016. 
  26. ^ Gasperi, Walter (13. juni 2012). «Die Nacht des Jägers - The Night of the Hunter». kultur-online. Arkivert fra originalen 7. april 2016. Besøkt 18. juli 2016. 
  27. ^ «The Night of the Hunter». Variety. 31. desember 1954. Besøkt 18. juli 2016. 
  28. ^ a b Crowther, Bosley (30. september 1955). «Movie Review – – Bogeyman Plus». New York Times. Besøkt 18. juli 2016. 
  29. ^ «The Night of the Hunter». Rotten Tomatoes. Besøkt 19. juli 2016. 
  30. ^ «The Night of the Hunter». Lexikon des internationalen Films. Besøkt 19. juli 2016. 
  31. ^ Reclams Filmführer, 2.A. 1973. ISBN 3-15-010205-7. 
  32. ^ Ebert, Roger (24. november 1995). «Roger Ebert: Great Movie – The Night of the Hunter». Roger Ebert.com. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 19. juli 2016. 
  33. ^ «Die Nacht des Jägers». Prisma. Besøkt 19. juli 2016. 
  34. ^ «The 100 Scariest Movie Moments». Bravo. Arkivert fra originalen 30. oktober 2007. Besøkt 19. juli 2016. 
  35. ^ «Cahiers du cinema: 100 most beautiful films in the world». cinemarealm.com. Besøkt 17. juli 2016. 
  36. ^ «The 500 Greatest Films Of All Time – The Night of the Hunter». Empire. Besøkt 17. juli 2016. 
  37. ^ «AFI's 100 Years ... 100 Thrills». American Film Institute . Besøkt 19. juli 2016. 
  38. ^ «AFI's 100 Years ... Heroes & Villains». American Film Institute. Besøkt 19. juli 2016. 
  39. ^ «Night of the Hunter (TV Movie 1991)». IMDb.com. Besøkt 17. juli 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Callow, Simon: The Night of the Hunter, BFI Film Classics, BFI (British Film Institute) Publishing, 2000. 96 sider.
  • Couchman, Jeffrey: The Night of the Hunter: A Biography of a Film, Northwestern University Press, 2009. 264 sider.
  • Jones, Preston Neal: Heaven and Hell to Play With: The Filming of The Night of the Hunter, Limelight Editions, 2004. 400 sider.
  • Ziegler, Damien: La Nuit du chasseur, une esthétique cinématographique, Bazaar and co, 2008. 160 sider.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Jegerens natt – sitater