Jean-Guenolé-Marie Daniélou

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean-Guenolé-Marie Daniélou
Giorgio La Pira and Jean Daniélou.jpg
Født 14. mai 1905
Frankrike
Død 20. mai 1974 (69 år)
17. arrondissement
Gravlagt Cimetière de Vaugirard
Mor Madeleine Daniélou
Utdannet ved Institution Notre-Dame de Sainte-Croix, Faculté des lettres de Paris (–1944), Université catholique de Lyon
Yrke
6 oppføringer
Teolog, skribent, katolsk prest, universitetslærer, lærer, Sjelesørger
Nasjonalitet Frankrike
Livssyn Den romersk-katolske kirke
Medlem av Académie française, Accademia Nazionale dei Lincei
Utmerkelser Ridder av Æreslegionen

Jean-Guenolé-Marie Danielou (født 14. mai 1905 i Neuilly-sur-Seine i Frankrike, død 20. mai 1974 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var jesuittprest og teolog.

Teologisk plattform[rediger | rediger kilde]

Daniélou anses sammen med dominikanerpateren Yves Congar og jesuittpateren Henri de Lubac som forkjempere av den såkalte Nouvelle théologie, som særlig mellom 1940 og 1950 gjorde seg gjeldende ved å applisere moderne filosofi innen teologien.[trenger referanse] Blant de emner han beskjeftiget seg med som teolog, var problemet i spenningsfeltet mellom sannhetens uforanderlighet og dens historisitet, forholdet mellom natur og nåde, temaer aktualisert av marxismen, de ikke-kristne religioner og gudserkjennelse. Mange av disse problemstillingene skulle også tematiseres under Annet Vatikankonsil 19631965, der Daniélou deltok som en av de teologiske eksperter.[trenger referanse]

Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI, og bispeviet noen dager tidligere i den forbindelse.

I 1972 ble han innvalgt i Det franske akademi.

Dødsfall under uoppklarte omstendigheter[rediger | rediger kilde]

Daniélou døde av hjerteinfarkt i 1974 i Paris i hjemmet til en prostituert. Den katolske kirke hevdet i forbindelse med dødsfallet at han var på vei for å bidra med løsepenger til den prostituertes elsker. Fransk presse og befolkningen i sin alminnelighet var - og er - mer kyniske i vurdering av kardinalens uegennyttighet.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erik von Kuehnelt-Leddihn: Weltweite Kirche, Christiania-Verlag, Stein am Rhein, 2000.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]