Japanserov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Japanserov
Bukk
Bukk
Vitenskapelig(e)
navn
:
Capricornis crispus
(Swinhoe, 1870)
C. swinhoei crispus
Norsk(e) navn: japanserov
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: pattedyr
Orden: klovdyr
Familie: kvegfamilien
Slekt: serovgeiter
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig
Tokida (2020)[1]

Habitat: terrestrisk, tett bevokste ås- og fjellsider og barskog
Utbredelse: Japan
Utbredelseskart for japanserov
Honshu, Shikoku og Kyushu i Japan

Japanserov (Capricornis crispus) er en småvokst monotypisk geiteantilope i slekten serovgeiter (Capricornis) som inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er livskraftig,[1] men endemisk for øyene Honshu, Shikoku og Kyushu i Japan.[2][1]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Geit med ungdyr
De preorbitale kjertlene er godt synlige

Japanserov inkluderer også de tidligere beskrevne formene pryerianus, pryeri og saxicola.[2] Arten ble tidligere regnet som en underart av taiwanserov (C. swinhoei).[2] En ganske nylig publisert studie av Mori, Nerva & Lovari (2019) bekrefter at japanserov er en selvstendig art og hevder videre at arten er søster til alle andre serovgeiter.[3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Arten utviser lite kjønnspreg, så det kan være vanskelig å se forskjell på kjønnene. Japanserov er nesten minst av serovgeitene og har en kroppslengde på cirka 95–102 cm og en skulderhøyde rundt 67–74 cm. Halen er kort og måler kun 6–7,5 cm. Horna vokser i ei bakovervendt svak bue og er relativt korte, typisk kun 8–15 cm lange. Arten veier cirka 31–48 kg.[2]

Pelsen er lite unison i fargen og består av lange flerfargede dekkhår som varierer fra nest hvite til purpuraktig sorte på en brunaktig til gråbrun bakgrunnsfarge. Buksiden og innsiden av lårene er lys. Hodet (kinn og strupe er dekket av lyst skjegg) er lysere og ekstremitetene enten mørke eller nærmest sorte. Arten har også velutviklede preorbitale kjertler.[2]

Japanserov er utbredt på øyene Honshu, Shikoku og Kyushu i Japan. På Honshu er den bredt distribuert i passende habitat, men fraværende i kultiverte områder i lavlandet og nær menneskelige bosettinger. På Shikoku og Kyushu er distribusjonen mye mer begrenset. Habitatet består av bratte fjell- og åssider med tettvokst vegetasjon og barskog.[2]

Begge kjønn er territoriale og forsvarer et revir mot artsfrender av samme kjønn. Reviret markeres med duftsekret fra preorbitale kjertlene. Japanserover lever enten solitært, parvis eller i små familiegrupper, og de eter løv, blader fra eviggrønn, skudd og eikenøtter. Voksne dyr er for en stor del monogame og lever i par, men omkring 20 % av de territoriale bukkene er polygyniske og kan pare seg med to dertil territoriale geiter. Paringstiden varer fra september til januar, men den når en topp rundt månedsskiftet oktobernovember.[2]

Geita går drektig i cirka 215 dager og føder normalt kun ett kje, og bare sjelden to. Avkommet er klar til å følge mora i løpet av kort tid, men det har blitt observert at killinger kan gjemme seg i begynnelsen. De begynner å få horn cirka 4 måneder gamle og avvennes normalt rundt 5–6 måneders alder. Mora blir lettere utålmodig med åringer, men ungdyr tar gjerne tilhold på kryss av foreldrenes territorier. Kjønnsmoden alder nås når de blir cirka 2,5 (geiter) eller 2,5–3 år (bukker) gamle. Forventet levetid er cirka 20 år.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Mori, Nerva & Lovari (2019),[3] men det knytter usikkerhet til noen varianter.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Tokida, K. 2020. Capricornis crispus. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T3811A22151909. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T3811A22151909.en. Downloaded on 21 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g h Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 428–441. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ a b Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12154

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]