Jacob Christian Bie
| Jacob Christian Bie | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. juli 1738 | ||
| Død | 1804 | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, lyriker, prest | ||
| Far | Otto Larsen Bie | ||
| Mor | Gertrud Larsdatter Ross | ||
| Søsken | Ole Bie | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Jacob Christian Bie (født 11. juli 1738 i Trondhjem, død 1804 i Bengal), også kjent under psevdonymet Philopatreias, var en norsk-dansk forfatter og boktrykker. Han er mest kjent for verseboken Originale danske moralske fabler og sine sammenstøt med den danske sensuren.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jacob Christian Bie var bror av embedsmannen og koloniherren Ole Bie. Han ble student fra hjembyens latinskole i 1755. Uten midler forlot han sitt fødeland («Gid jeg aldrig var kommet udenfor Norges Grænser», sukket han senere) for å bosette seg i København, hvor han begynte å skrive for å tjene til føden.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han debuterte i bokform i 1760 med Synge-stykker i anledning af kronprints Gustav af Sverrig og Sophie Magdalena af Dannemark, deres høie formæhling. I 1765 utga han Originale danske moralske fabler i bunden stiil. Ordet «moralsk» i tittelen var sannsynligvis ironisk ment, fablene ble omtalt som «frække». For å innynde seg hos professor Christian Gottlieb Kratzenstein dedikerte han skriftet til fru Kratzenstein, som han slett ikke kjente. Men boken ble omgående konfiskert, fordi Bie i den sjette fabelen «om beveren» kritiserte en sak som var avgjort ved kongelig resolusjon. Bie ble samtidig dømt til fengsel i Christiansø festning ved Flekkerøy, men unnslapp ved å rømme fra landet.
Han ble benådet i 1766. Hans økonomi var nå gått fra galt til verre, så han var nødt til å skrive for å leve. Han kunne rime i alle sjangere, fra det komiske diktet Jacobi Ilias, en Beskrivelse af den store Drikkehelt Biberius i alexandrinske Vers[1] til Tanker over Juleevangelierne og Lidelseshistorien, i Sange udførte samt nye Moralske Tanker i bunden Stil. Han var nå gift med Mette Margrethe Bie, og fikk en hjelpende hånd i form av stillingen som prokurator (1768). Denne stillingen skjøttet han imidlertid slik at han fikk ord på seg for å være brysk og uforskammet, så han etter kongelig ordre fikk en alvorlig irettesettelse og advarsel.[2]
Da Struensee ved reskript av 14. september 1770 opphevet sensuren og innførte trykkefrihet, ble trykkefrihetslitteraturen innledet med et flyveblad forfattet av Bie: Philopatreias’ trende Anmærkninger, 1. om de dyre Tider og Handelens Svaghed, 2. om Rettergang, 3. om Gejstlighedens Indkomster, en kritikk av de bestående forhold med forslag om reformer. Særlig rettet han søkelyset mot prestenes, klokkernes og gravernes inntekter. Han beskrev landsbyprestene med et sitat: «Deres øyne forsvinner i ansiktets fedme.» Skriftet vakte voldsomt oppsikt og utløste en hel litteratur både for og imot, også fra Ove Høegh-Guldberg under pseudonymet «Philodanus», og fra økonomen Christian Martfelt[3] under pseudonymet «Philocosmus».[4]
I juli 1769 holdt han en preken i Hvidovre kirke og valgte som tekst høysangen 3,1: «Jeg ledte om Nætterne i min Seng efter den, min Sjæl elskede».[5] Selv om han fremla vitnesbyrd om at prekenen ble lyttet til i stillhet og andakt uten latter, kom det for en dag at han hadde avsluttet med en forbønn for flere kjente prostituerte fra Københavns sidegater. I 1771 ble han derfor av Højesteret dømt til seks års straffarbeid på rasphuset.[6] Dette var i 1742 kommet som et tilbygg til Tugt- og Børnehuset i Christianshavn. De verste mannlige forbryterne - gjerne drapsmenn fra hele landet - ble satt til å raspe (file) det giftige fargetreet campeche (Haematoxylum campechianum)[7] fra koloniene til Københavns fargerier og til bruk i maling. Tukthuset hadde enerett på utvinning av dette fargestoffet, som var så brannfarlig at oppvarming og belysning i verkstedet var forbudt, og fangene ble ødelagt av det giftige støvet fra raspingen, som satte seg i lungene og fremkalte utslett.[8]
Året etter ble Bie dømt til å miste «hånd, ære og boslod[9]», for å ha forfalsket kongens underskrift. Han blev imidlertid benådet med livsvarig rasphusstraff, og fra sitt «kummerfulde Fængsel» sendte han ut en strøm av klagesanger, også som bønnskrift til presidenten for Danske Kancelli, Joachim Schack-Rathlou, «for å få lirket ut noen dukater til reisepenger», og «den edelmodigste prins Frederik fra den ulykksalige B.» Med høyre hånd hugget av kunne han ikke engang utføre raspingen han var idømt, så i 1772 fikk han ettergitt dommen om å få hånden hugget av.[10]
I stedet ble tukthusdommen forlenget til livstid, og ved kongelig reskript av 13. oktober 1775 ble han til sist løslatt og benådet fra straffarbeid og tukthus, men samtidig dømt til forvisning til Guinea på livstid.
Forvisningen ble ikke iverksatt før i desember 1777. På tross av reiseforbudet bosatte Bie seg senere med hustru og datter i Ostindia, der han hadde slekt. Ved sin død i 1804 var han løytnant i engelsk tjeneste i Bengal. En datter av ham ble som enke gift med den tidligere presten ved Frederiks Hospital og senere biskop i Viborg,[11] Nicolaj Esmark Øllgaard.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://danskforfatterleksikon.dk/1850tit/0073/sknr73352.htm
- ^ Runeberg.org: Dansk biografisk leksikon – J.C. Bie
- ^ https://biografiskleksikon.lex.dk/Christian_Martfelt
- ^ Jfr Bibliotheca danica, II, 908f. I Bolle Willum Luxdorphs samling av trykkefrihetsskrifter fyller Philopatreias-litteraturen 4 tykke bind av ialt 46
- ^ Thottske Samlinger, 4to. 410
- ^ https://naob.no/ordbok/rasphus
- ^ https://www2.palomar.edu/users/warmstrong/ecoph4.htm Arkivert 6. desember 2017 hos Wayback Machine. Logwood and Brazilwood
- ^ Rasphuset i Christianshavn
- ^ https://grunnloven.lovdata.no/fakta/boslod
- ^ Verdibørsen, NRK: J-C. Bie
- ^ Runeberg.org: Dansk biografisk leksikon – J.C. Bie
- ^ N.E. Øllgaard