Ishockey under Vinter-OL 1992 – Finale

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ishockeyfinalen under Vinter-OL 1992
1 2 3 Total
Canada  0 0 0 1
Det forente laget OLs flagg 1 3 0 3
Dato 23. februar 1992
Arena Patinoire Olympique
By Méribel
Tilskuere 6 100
1994 →
Ishockey under
Vinter-OL 1992
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn
Tropper
Menn
Finale
Menn
Kvalifisering
Menn
Forrige 1988 1994 Forrige

Ishockeyfinalen under Vinter-OL 1992 var en ishockeykamp som fant sted den 23. februar 1992 i Patinoire Olympique i Méribel for å avgjøre vinneren av ishockeyturneringen under Vinter-OL 1992.

Det forente laget vant gull etter å ha slått Canada 3–1 i finalen.[1] Canada tok sølv og vant dermed sin første olympiske medalje siden 1968.[2][3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Dette var første gang i moderne tid at en gullmedaljen i en OL-turnering i ishockey skulle avgjøres i en finale. I forkant av Vinter-OL 1992 ble det innført et nytt spillformat hvor den gamle round robin-finalerunde ble erstattet med ett sluttspillsformat med utslagsspill og en avgjørende finale om gullmedalje. Dette ble formelt vedtatt på IIHFs halvårige kongress den 5.-7. september 1990 i Alghero i Italia og ville gjelde fra OL-turneringen i 1992.[3][4]

Beslutningen om å endre formatet kom i etterkant av flere turneringer med anti-klimatiske utfall, hvor kampen om gullmedaljen hadde blitt avgjort før slutten av turneringen, noe som reduserte de siste kampene til en langtrukken ventetid i stedet for et dramatisk høydepunkt på turneringen. Ved ishockey-VM 1987 i Wien tapte Sovjetunionen ikke en eneste kamp men tok kun sølvmedalje ettersom at Sverige vant gullet på grunn av bedre målforskjell. Ett år senere, ved OL i Calgary, var turneringen allerede avgjort to dagen innen turneringens slutt ettersom at Sovjetunionen hadde sikret gullet. Ishockey-VM 1989 i Stockholm var en gjentakelse av scenarioet fra OL, hvor russerne hadde vunnet VM-gull to dager før turneringens siste dag.[3]

Veien til finalen[rediger | rediger kilde]

Det forente laget[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionen var det mest dominerende landslaget i ishockeyens historie. Fra 1956 til 1988 vant det sovjetiske landslaget OL-gull i alle OL-turneringer bortsett fra 1960 og 1980 (begge ganger tapte de til USA). Sovjetunionens oppløsning i 1991 betød at det tidligere sovjetiske landslaget måtte delta i turneringen under navnet «Det forente laget» (EUN), som måtte fjerne bokstavene «CCCP» fra draktene og bruke det olympiske flagget og Olympiahymnen som nasjonalssang.

Viktor Tikhonov, som hadde vært landslagstrener i 14 år og ledet Sovjetunionen til både VM- og OL-gull gjennom sin autoritære trenerstil, var nå i en uvant situasjon. Den gamle kjernen — bestående av KLM-rekka Aleksej Kasatonov, Vjatsjeslav Fetisov, Vladimir Krutov, Igor Larionov og Sergej Makarov — hadde fått lov til å reise til Nord-Amerika for å spille i National Hockey League (NHL) og var uaktuelle for landslaget. De hadde også gjort opprør mot Tikhonovs trenerstil på slutten av 1980-tallet. Det var meningen av et generasjonsskifte ville frembringe en ny garde bestående av spillere som Sergej Fjodorov, Aleksandr Mogilnyj, Pavel Bure, Valerij Kamenskij, Aleksandr Semak, Mikhail Tatarinov og Vladimir Konstantinov, men disse hadde enten hoppet av til Vesten (Mogilnyj og Fjodorov) eller signert kontrakter med NHL-klubber.[1][5][6]

Dermed ble Tikhonov tvunget til å bruke spillere fra den tidligere sovjetiske ligaen og europeiske ligaer. Han måtte også endre strategien sin, siden han ikke hadde samme makt over spillerne som før. Tikhonov klarte imidlertid å overtale landslagsveteranene Vjatsjeslav Bykov og Andrej Khomutov, som begge spilte i sveitisk ishockey, til å delta i OL.[1]

På tross av dette spilte Det forente laget overbevisende og startet turneringen med tre seiere over Sveits (8–1), Norge (8–1) og Frankrike (8–0), før de gikk på deres eneste tap i turneringen, et 3–4-nederlag til Tsjekkoslovakia. I gruppespillets siste kamp beseiret de Canada 5–4. EUN, Canada og Tsjekkoslovakia endte alle med åtte poeng, og på grunn av den interne tabellen endte EUN som nummer to gruppen bak Canada, som hadde en bedre målforskjell.[1]

Det forente laget var ikke truet i kvartfinaleoppgjøret mot Finland (6–1), men møtte hardere motstand semifinalen mot USA. Halvveis inn i tredje periode sto det 2–2 mellom lagene, men den svenske dommeren Sven-Erik Sold ga USA fem utvisninger på rad, og russerne scoret mål på to av dem. Kampen endte til slutt 5–2 i EUN, til amerikanske protester over den svenske dommeren.[7]

På tross av en urolig politisk situasjon i hjemlandet og en usikker økonomisk fremtid for russisk ishockey ble EUN ansett som favoritten til å ta gull.[7]

Canada[rediger | rediger kilde]

Det canadiske landslagsprogrammet fortsatte med det samme konseptet som ble brukt 1984 og 1988. I 1983 startet Hockey Canada det såkalte «Program of Excellence», hvis formål var å forberede et landslag til vinter-OL hvert fjerde år. Dette landslaget spilte en hel sesong sammen over hele verden mot både landslag og klubblag, og tiltrakk seg ofte de største fremtidige NHL-talentene. Da Den internasjonale olympiske komité (IOK) i 1986 stemte for å tillate profesjonelle idrettsutøvere å konkurrere i OL, kunne det canadiske laget fra 1988 forsterke troppen med veteraner med NHL-erfaring og, i noen få tilfeller, aktive NHL-spillere som var i kontrakttvister med klubbene sine.

Dave King hadde vært hovedtrener for Canada siden 1983 og takket ja til en ny periode etter Vinter-OL 1988 i Calgary. Kaptein Brad Schlegel ble den første spilleren til å bli med i OL-troppen da han sluttet seg til landslagsprogrammet høsten 1988. Todd Brost sluttet seg til høsten 1989, og Gord Hynes, Dave Archibald, Chris Lindberg og Randy Smith fulgte etter i 1990.[8] I løpet av 1991/92-sesongen ble laget forsterket av flere NHL-spillere i kontraktdisputser. Da New Jersey Devils' general manager Lou Lamoriello nektet å trade målvakt Sean Burke til en annen klubb, valgte Burke å signere for landslaget. Toronto Maple Leafs ville trade Dave Hannan men fant ingen kjøpere. I stedet foreslå Torontos general manager Cliff Fletcher at Hannan skulle spille på OL-landslaget. Joé Juneau, som hadde blitt draftet i NHL Entry Draft 1988 som nummer 81 av Boston Bruins, ville ha en énveiskontrakt med klubben, noe general manager Harry Sinden ikke ville akseptere. Mens Juneau ventet på et kontrakttilbud valgte han også å spille på landslaget for sesongen. Den største spilleren til å slutte seg til OL-laget var derimot stortalentet Eric Lindros, som hadde blitt draftet som nummer en av Quebec Nordiques i NHL Entry Draft 1991. Lindros pådro seg byens og fransk-canadiernes vrede da han nektet å spille for klubben. Mens kontroversen mellom Lindros og Nordiques raste valgte Lindros å slutte seg til OL-troppen.[9]

Canada startet gruppespillet trøblete med en 3–2 seier i en jevn kamp mot et hardtarbeidende og fysisk spillende fransk lag.[10] To seiere over Sveits (6–1) og Norge (10–0) ble etterfulgt av en imponerende 5–1 seier over Tsjekkoslovakia.[11] Den siste gruppeespillskampen mot EUN var en jevn batalje hvor canadierne nesten lyktes med et comeback fra 2–4 til 4–4, før Igor Kravtsjuk ga Det forente laget ledelsen ved tiden 52:44. Tross et 4–5 tap endte Canada, EUN og Tsjekkoslovakia alle med åtte poeng, og Canada vant gruppen da de hadde en bedre målforskjell. De skulle dermed spille mot fjerdeseedede Tyskland, og ville ikke møtte russerne igjen før en eventuell finale.[12][13]

Selv om Canada var førsteseedet etter gruppespillet hadde de en tøffere vei til finalen. I kvartfinalen møtte de et hardarbeidende og defensivt sterkt tysk lag, ledet av den tsjekkoslovakiske treneren Luděk Bukač, som ga få målsjanser. På tross av at Canada fikk tre mål annullert av den finske dommeren Seppo Mäkelä ledet de med 3–2 med 3 minutter igjen av kampen. Tyskerne tok ut målvakten, og ved tiden utlignet Ernst Köpf for tyskerne. Etter 10 minutters målløs spilleforlengelse skulle kampen avgjøres med straffeslagskonkurranse. I sjette runde satte Lindros inn den avgjørende straffen, og Canada vant dermed 4–3.[14][15] I semifinalen var det Canadas mindre kjente spillere, som Dave Hannan, Curt Giles, Dave Archibald og Fabian Joseph som styrte showet og beseiret et hardarbeidende tsjekkoslovakisk lag 4–2.[16]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

 Canada Runde OLs flagg Det forente laget
Motstander Resultat Gruppespill Motstander Resultat
 Frankrike 3–2 Kamp 1  Sveits 8–1
 Sveits 6–1 Kamp 2  Norge 8–1
 Norge 10–0 Kamp 3  Tsjekkoslovakia 3–4
 Tsjekkoslovakia 5–1 Kamp 4  Frankrike 8–0
OLs flagg Det forente laget 4–5 Kamp 5  Canada 5–4
Pl Lag K P
1  Canada 5 8
2 OLs flagg Det forente laget 5 8
3  Tsjekkoslovakia 5 8
4  Frankrike (H) 5 4
5  Sveits 5 2
6  Norge 5 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 171.
(H) Vert
 Gruppespill
Pl Lag K P
1  Canada 5 8
2 OLs flagg Det forente laget 5 8
3  Tsjekkoslovakia 5 8
4  Frankrike (H) 5 4
5  Sveits 5 2
6  Norge 5 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 171.
(H) Vert
Motstander Resultat Sluttspill Motstander Resultat
 Tyskland 4–3 e.str. Kvartfinaler  Finland 6–1
 Tsjekkoslovakia 4–2 Semifinaler  USA 5–2

Kampen[rediger | rediger kilde]

Kampreferat[rediger | rediger kilde]

Finalen var preget av kjapp ishockey med raske forflytninger og tøffe taklinger. Canada hadde de beste målsjansene i første del av kampen, men lyktes ikke med å sette pucken bak Mikhai l Sjtalenkov i EUNs mål. Etter 11 minutter satte Jurij Khmyljov pucken i det canadiske målet, men den svenske dommeren Sven-Erik Sold mente at buret var ute av stilling før pucken passerte mållinjen og annullerte scoringen.[5]

I midtperioden tok EUN over og pepret den canadiske målvakten Sean Burke, som avverget flere gode målsjanser. Eric Lindros presentere seg med noen taklinger som fikk EUN-trener Tikhonov til å fare opp i sinne, men ellers viste Canada lite. Etter to perioder var stillingen 0–0 på tross av at EUN ledet skuddstatistikken 25–16.[5][6]

I begynnelen av tredje periode tok EUN ledelsen etter 61 sekunder. Burke blokkerte først et slagskudd fra Jevgenij Davydov, fikk ikke kontroll på returen. Sekunder senere skøt Vjatsjeslav Butsajev et slagskudd som lurte Burke og ga EUN ledelsen til 1–0. Canada forsøkte å utligne men var ineffektive foran EUNs mål. To ganger hadde de to mann i overtall uten at de klarte å score. Kort etter det andre canadiske 5–mot–3-spill avsluttet Igor Boldin en fin kombinasjonsrekke og økte til 2–0 ved tiden 55:54 med et lavt skudd fra venstresiden og avgjorde i realiteten kampen.[5][6]

I et desperat forsøk på å komme inn i kampen økte canadierne presset, og halvannet minutt senere tente Chris Lindberg nytt håp med sin redusering. Men da SUS-kaptein Vjatsjeslav Bykov satte inn 3–1 målet like etter var løpet kjørt. Med ett minutt igjen av kampen forlot Burke isen i et desperat siste forsøk på å utligne med en ekstra utespiller, men russerne kontrollerte sluttsekundene av kampen, og Tikhonov sikret dermed sitt tredje OL-gull.[5][6]

Hvor de sovjetiske landslagene oppførte seg kontrollerte og tilbakeholdne og viste lite følelser når de vant gullmedaljer, var det annnerledes med Det forente laget. Ved sluttsignalet hoppet spillerne av spontant glede. Jublende spillere kysset og omfavnet hverandre mens kapteinen Bykov ble båret på gullstol av lagkammeratene. De kastet køller og annet utstyr over vantet til publikum, og kastet trener Tikhonov i luften. Tikhonov, som tidligere hadde et rykte for å ha en diktatorisk og kald trenerstil, virket oppriktig glad for seieren.[1][17][18][19]

Etter kampen ønsket ikke Tikhonov å forlate pressekonferansen. Han ble igjen etter at den offisielle spørrerunden var over, ivrig etter å fortelle alle gjennom en tolk at han verdsatte denne OL-gullmedaljen mer enn alle de andre seirene i sine 14 år bak landslagsbenken.[1]

De canadiske spillerne tok tapet tungt og flere spillere var oppløst i tårer etter kampen, blant andre det unge stortalentet Eric Lindros. Men Canada hadde kapret sin første OL-medalje siden 1968 og noterte sin beste OL-plassering på 40 år.[20]

Detaljer[rediger | rediger kilde]

23. februar 1992
14:15		Sølvmedalje Canada 1–3
(0–0, 0–0, 1–3)		OLs flagg Det forente laget GullmedaljePatinoire Olympique, Méribel
Tilskuere: 6 100


Løperrekker:
10 Dave Hannan
15 Dave Tippett
19 Todd Brost
18 Kent Manderville
9 Joé Juneau
20 Patrick Lebeau
12 Dave Archibald
8 Fabian Joseph
16 Wally Schreiber
22 Randy Smith
88 Eric Lindros
11 Chris Lindberg
Backpar:
28 Brad Schlegel − C
5 Jason Woolley
7 Adrian Plavcik
4 Gord Hines
2 Dan Ratushny
44 Curt Giles
6 Kevin Dahl
3 Brian Tutt
Målvakter
1 Sean Burke (førstemålvakt)
37 Trevor Kidd (reserve)
Trener:
Flagget til Canada Dave King
Startoppstilling
Løperrekker:
13 Jurij Khmyljov
27 Vjatsjeslav Bykov − C
15 Andrej Khomutov
29 Andrej Kovalenko
22 Vjatsjeslav Butsajev
11 Jevgenij Davydov
12 Nikolaj Borstsjevskij
8 Igor Boldin
24 Vitalij Prokhorov
14 Aleksej Kovaljov
26 Aleksej Zjamnov
10 Sergej Petrenko
Backpar:
6 Darius Kasparaitis
5 Dmitrij Mironov
3 Igor Kravtsjuk
7 Sergej Bautin
4 Vladimir Malakhov
16 Sergej Zubov
23 Oleksij Zjytnyk
2 Dmitrij Jusjkevitsj
Målvakter
20 Mikhail Sjtalenkov (førstemålvakt)
1 Andrej Trefilov (reserve)
Trener:
Russlands flagg Viktor Tikhonov
Scoringer
Periode Tid Lag Handling Stilling
1. 07:41 OLs flagg Utvisning for EUN
Dmitrij Mironov
2 minutters utvisning for interference. 		CAN 0–0 EUN
10:45 Canadas flagg Utvisning for CAN
Joé Juneau
2 minutters utvisning for høy kølle (high-sticking). 		CAN 0–0 EUN
12:33 Canadas flagg Utvisning for CAN
Fabian Joseph
2 minutters utvisning for slashing. 		CAN 0–0 EUN
16:01 Canadas flagg Utvisning for CAN
Curt Giles
2 minutters utvisning for tripping. 		CAN 0–0 EUN
2. 30:32 OLs flagg Utvisning for EUN
Aleksej Kovaljov
2 minutters utvisning for slashing. 		CAN 0–0 EUN
30:32 Canadas flagg Utvisning for CAN
Sean Burke
2 minutters utvisning for slashing. 		CAN 0–0 EUN
36:56 Canadas flagg Utvisning for CAN
Eric Lindros
2 minutters utvisning for holding. 		CAN 0–0 EUN
3. 41:01 OLs flagg Mål Mål
CAN 0–1 EUN
Vjatsjeslav Butsajev (assistert av Davydov). 		CAN 0–1 EUN
42:14 Canadas flagg Utvisning for CAN
Jason Woolley
2 minutters utvisning for høy kølle (high-sticking). 		CAN 0–1 EUN
48:33 OLs flagg Utvisning for EUN
Aleksej Zjamnov
2 minutters utvisning for høy kølle (high-sticking). 		CAN 0–1 EUN
50:08 OLs flagg Utvisning for EUN
Sergej Bautin
2 minutters utvisning for holding. 		CAN 0–1 EUN
50:45 Canadas flagg Utvisning for CAN
Dave Archibald
2 minutters utvisning for hooking. 		CAN 0–1 EUN
52:05 OLs flagg Utvisning for EUN
Vitalij Prokhorov
2 minutters utvisning for holding. 		CAN 0–1 EUN
53:06 OLs flagg Utvisning for EUN
Mikhail Sjtalenkov
2 minutters utvisning for å forsinke spillet (delaying the game). 		CAN 0–1 EUN
55:54 OLs flagg Mål Mål
CAN 0–2 EUN
Igor Boldin (assistert av Nikolaj Borstsjevskij og Vitalij Prokhorov). 		CAN 0–2 EUN
57:20 Canadas flagg Mål Mål
CAN 1–2 EUN
Chris Lindberg (assistert av Joé Juneau og Jason Woolley). 		CAN 1–2 EUN
58:51 OLs flagg Mål Mål
CAN 1–3 EUN
Vjatsjeslav Bykov (assistert av Andrej Khomutov). 		CAN 1–3 EUN

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Skudd på mål
Lag 1. 2. 3. I alt
 Canada 10 6 6 22
OLs flagg Det forente laget 10 15 12 37

Utvisningsminutter
Lag 1. 2. 3. I alt
 Canada 6 4 4 14
OLs flagg Det forente laget 2 2 8 12

Overtallsmuligheter
Lag Mål/Forsøk
 Canada 0/6
OLs flagg Det forente laget 0/7

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Story #59: Team with no name wins Olympic gold» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. februar 2024. 
  2. ^ Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, Ontario: Doubleday Canada. s. 173–177. 
  3. ^ a b c «Story #89: Finally, there's a real final game, the IIHF adopts a playoff system» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. februar 2024. 
  4. ^ Eric Duhatschek (30. april 1990). «World tourney borrows NHL playoff idea». Calgary Herald: D2. 
  5. ^ a b c d e Robert Gjerde (24. februar 1992). «Tikhonovs tredje OL-gull». Glåmdalen: s. 14. 
  6. ^ a b c d Dave Perkins (24. februar 1992). «Russians heap praise on goalie». The Toronto Star: s. C2. 
  7. ^ a b Allan Maki (22. februar 1992). «Americans blame Swedish ref for loss – but Unified Team displays few weaknesses in one-sided win». The Gazette: s. D3. 
  8. ^ Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, Ontario: Doubleday Canada. s. 176–177. 
  9. ^ Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, Ontario: Doubleday Canada. s. 174–176. 
  10. ^ Allan Maki (9. februar 1992). «Lindros absorbs a pounding. Games debut a rough one in narrow victory». The Gazette: s. D2. 
  11. ^ Jim Proudfoot (15. februar 1992). «Canada passes first big test». The Toronto Star: s. B2. 
  12. ^ Jim Proudfoot (17. februar 1992). «Canada sees loss as win in disguise Jim Proudfoot». The Toronto Star: s. D1. 
  13. ^ Michael Farber (17. februar 1992). «Canadians can celebrate a loss». The Gazette: s. C1. 
  14. ^ Cam Cole (19. februar 1992). «Canada takes shootout thriller: Streetwise Germans nearly end Olympic journey». The Gazette: s. C1. 
  15. ^ Jim Proudfoot (20. februar 1992). «German challenge shot down». The Toronto Star: s. B1. 
  16. ^ Michael Farber (22. februar 1992). «The consummate pro: Giles paves Canada's way to gold-medal showdown». The Gazette: s. D1. 
  17. ^ Øystein Jarlsbo (24. februar 1992). «Tikhonovs største triumf». Dagbladet: s. 4–5. 
  18. ^ «Da sprakk stenansiktet». Aftenposten: s. 20. 24. februar 1992. 
  19. ^ Cam Cole (24. februar 1992). «Delighted Tikhonov lifts veil of stone». The Gazette: s. 17. 
  20. ^ Michael Farber (24. februar 1992). «Canadians deserve a toast: Hockey team doesn't lose gold it wins silver». The Gazette: s. C1. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (engelsk). Moydart Press. 
  • Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, Ontario: Doubleday Canada. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ishockey_under_Vinter-OL_1992_–_Finale&oldid=24287914»