Ishockey under Vinter-OL 2018

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
De olympiske ringer
Ishockey under
Vinter-OL 2018
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn   Kvinner
Tropper
Menn   Kvinner
Kvalifisering
Menn   Kvinner
« 2014   2022 »

Ishockeyturneringene under Vinter-OL 2018 ble arrangert på to arenaer i Pyeongchang. Hovedarenaen var Gangneung Hockey Centre med en kapasitet på 10 000 tilskuere, mens Kwandong Hockey Centre har en kapasitet på 6 000.[1][2] Begge arenaene hadde internasjonal størrelse (60 × 30 meter), i motsetning til den nordamerikanske størrelsen som ble brukt under OL i Vancouver. Tolv lag konkurrerte i mennenes turnering, åtte i kvinnenes. Kvinneturneringen begynte den 10. februar og ble avsluttet den 22. februar, mens mennenes turnering begynte den 13. februar og ble avsluttet den 25. februar.

Canada var regjerende olympiske mestre i både herre- og dameklassen.

Medaljer[rediger | rediger kilde]

De olympiske ringer Ishockey under Vinter-OL 2018 – Pyeongchang Ishockey
 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1 Olympic flag.svg Olympiske utøvere fra Russland (OAR) 1 0 0 1
Flag of the United States.svg USA (USA) 1 0 0 1
3 Flag of Canada.svg Canada (CAN) 0 1 1 2
4 Flag of Germany.svg Tyskland (GER) 0 1 0 1
5 Flag of Finland.svg Finland (FIN) 0 0 1 1
Totalt 2 2 2 6

Medaljevinnere[rediger | rediger kilde]

Turnering Gull Sølv Bronse
Menn
detaljer
Olympic flag.svg Olympiske utøvere fra Russland (OAR)
Sergei Andronov – A
Alexander Barabanov
Pavel Datsjuk – C
Vladislav Gavrikov
Mikhail Grigorenko
Nikita Gusev
Egor Yakovlev
Ilya Kablukov
Sergey Kalinin
Kirill Kaprizov
Bogdan Kiselevich
Vasily Koshechkin
Ilja Kovaltsjuk – A
Alexey Marchenko
Sergei Mozyakin
Nikita Nesterov
Nikolai Prokhorkin
Igor Shestyorkin
Vadim Shipachyov
Sergei Shirokov
Ilya Sorokin
Ivan Telegin
Vjatsjeslav Vojnov
Artyom Zub
Andrei Zubarev
Flag of Germany.svg Tyskland (GER)
Sinan Akdag
Danny aus den Birken
Daryl Boyle
Yasin Ehliz
Christian Ehrhoff – A
Dennis Endras
Gerrit Fauser
Marcel Goc – C
Patrick Hager – A
Frank Hördler
Dominik Kahun
Marcus Kink
Björn Krupp
Brooks Macek
Frank Mauer
Jonas Müller
Moritz Müller
Marcel Noebels
Leonhard Pföderl
Timo Pielmeier
Matthias Plachta
Patrick Reimer
Felix Schütz
Yannic Seidenberg
David Wolf
Flag of Canada.svg Canada (CAN)
René Bourque – A
Gilbert Brulé
Andrew Ebbett – A
Stefan Elliott
Chay Genoway
Cody Goloubef
Marc-André Gragnani
Quinton Howden
Chris Kelly – C
Rob Klinkhammer
Brandon Kozun
Maxim Lapierre
Chris Lee – A
Maxim Noreau – A
Eric O'Dell
Justin Peters
Kevin Poulin
Mason Raymond
Mat Robinson
Derek Roy – A
Ben Scrivens
Karl Stollery
Christian Thomas
Linden Vey
Wojtek Wolski
Kvinner
detaljer
Flag of the United States.svg USA (USA)
Cayla Barnes
Kacey Bellamy – A
Hannah Brandt
Dani Cameranesi
Kendall Coyne
Brianna Decker – A
Meghan Duggan – C
Kali Flanagan
Nicole Hensley
Megan Keller
Amanda Kessel
Hilary Knight
Jocelyne Lamoureux-Davidson
Monique Lamoureux-Morando
Gigi Marvin
Sidney Morin
Kelly Pannek
Amanda Pelkey
Emily Pfalzer
Alex Rigsby
Maddie Rooney
Haley Skarupa
Lee Stecklein
Flag of Canada.svg Canada (CAN)
Meghan Agosta
Bailey Bram
Emily Clark
Mélodie Daoust
Ann-Renée Desbiens
Renata Fast
Laura Fortino
Haley Irwin
Brianne Jenner – A
Rebecca Johnston
Geneviève Lacasse
Brigette Lacquette
Jocelyne Larocque – A
Meaghan Mikkelson
Sarah Nurse
Marie-Philip Poulin – C
Lauriane Rougeau
Jillian Saulnier
Natalie Spooner
Laura Stacey
Shannon Szabados
Blayre Turnbull
Jenn Wakefield
Flag of Finland.svg Finland (FIN)
Sanni Hakala
Jenni Hiirikoski – C
Venla Hovi
Mira Jalosuo
Michelle Karvinen – A
Rosa Lindstedt
Petra Nieminen
Tanja Niskanen
Emma Nuutinen
Isa Rahunen
Annina Rajahuhta
Meeri Räisänen
Noora Räty
Saila Saari
Ronja Savolainen
Eveliina Suonpää
Sara Säkkinen
Susanna Tapani
Noora Tulus
Minnamari Tuominen
Ella Viitasuo
Riikka Välilä – A
Linda Välimäki

Spilleprogram[rediger | rediger kilde]

Dato
Turnering
10. 2. 11. 2. 12. 2. 13. 2. 14. 2. 15. 2. 16. 2. 17. 2. 18. 2. 19. 2. 20. 2. 21. 2. 22. 2. 23. 2. 24. 2. 25. 2.
Menn GS GS GS GS GS KVK 1/4 1/2 3 F
Kvinner GS GS GS GS GS GS 1/4 1/2 F/3
GS Gruppespill KVK Kvalifisering til kvartfinale 1/4 Kvartfinale 1/2 Semifinale 3 Bronsefinale F Finale

Menn[rediger | rediger kilde]

Format[rediger | rediger kilde]

Formatet var det samme som i 2014.[3] I gruppespillet ble 12 lag fordelt på 3 grupper (med 4 lag i hver) som spilte tre gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. Med seier i regulær spilletid fikk laget 3 poeng, med seier på overtid eller etter straffer fikk laget 2 poeng og med nederlag på enten overtid eller straffer fikk laget 1 poeng. Nederlag i regulær spilletid ga null poeng.

De fire beste lagene i gruppespillet (det beste laget i hver gruppe (1D-3D) samt det beste laget på andreplass med det beste resultat) gikk direkte til kvartfinalene, mens de resterende åtte lagene måtte spille kvalifiseringskamper for å kvalifisere seg til de siste fire kvartfinaleplassene. Taperne av disse kvalifiseringskampene ble rangert fra 9.- til 12.-plass ut fra rangeringen deres i gruppespillet.

Etter kvartfinalene spilte de siste åtte lagene en elimineringsturnering. Vinnerne av kvartfinalene gikk videre til semifinalene, hvor de ​​to vinnende lagene spilte finale for å avgjøre gull- og sølvmedaljevinnerne, mens de ​​to tapende lagene i semifinalene spilte for bronsemedalje.

NHL trekker seg fra OL[rediger | rediger kilde]

Det var lenge usikkert om National Hockey League (NHL) ville frigi spillerne så de kunne delta i OL. Grunnen til dette var uenigheter om hvem som økonomisk skulle sikre spillernes transport og forsikring.[4][5] Ved de siste fem vinterlekene (siden Nagano 1998) hadde Den internasjonale olympiske komité (IOK) og Det internasjonale hockeyforbundet (IIHF) bidratt økonomisk overfor NHL for å få verdens beste hockeyspillere til å delta i OL: ved Vinter-OL 2014 i Sotsji bidro IIHF med 18 millioner USD og IOK med 14 millioner USD for å sikre NHL-spillernes deltagelse.[6]

Den 3. april 2017 offentliggjorde NHL sin avgjørelse om ikke å la ligaen ha en OL-pause i februar og dermed å ikke frigi spillerne til OL-turneringen. Blant argumentene imot å sette ligaen på pause og la NHL-spillerne få delta var at den 17 dager lange pausen i ligaen ligger i en økonomisk viktig periode etter at National Football Leagues (NFL) sesong var ferdigspilt og innen Major League Baseballs (MLB) sesongstart. Ifølge uttalelsen var de fleste klubbene i mot en pause, og i tillegg har undersøkelser hos fansen avslørt at flertallet av dem (73% i USA og 53% i Canada) også var mot en OL-pause. De nevnte også at en mere kompakt spilleplan som følge av OL-pausen kunne gjøre spillerne mer slitne, mer utsatt for slitasje og sjansen for skade ville bli større. Påvirkningen OL-pausen har på de ulike lagene alt etter hvor mange spillere som blir sendt ble også nevnt. Økonomiske årsaker omfattet også at NHLs ikke har tjent på deres spilleres deltagelse i turneringen, og at NHL-spillernes deltagelse i OL-turneringene siden 1998 ikke har bidratt nevneverdig til sportens markedsføring og utbredelse.[7][8]

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

De åtte beste landene ifølge IIHFs verdensranking 2015 (etter ishockey-VM 2015) var direkte kvalifisert til turneringen, samt vertsnasjonen Sør-Korea (23 på verdensrankingen, seedet som nummer 12 i turneringen). Kvalifiseringsturneringer ville deretter avgjøre de siste tre plassene. Kvalifiseringsturneringene var organisert således at 12 lag møttes i 3 forskjellige turneringer med 4 lag i hver, hvorav vinneren av hver turnering kvalifiserte seg til OL.[3]

Kvalifiserte nasjoner[rediger | rediger kilde]

Gruppe A Gruppe B Gruppe C
Canada Canada OL OAR Sverige Sverige
Tsjekkia Tsjekkia USA USA Finland Finland
Sveits Sveits Slovakia Slovakia Norge Norge
Sør-Korea Sør-Korea Slovenia Slovenia Tyskland Tyskland

Sluttplassering[rediger | rediger kilde]

Plass Lag
Gullmedalje OL OAR
Sølvmedalje Tyskland Tyskland
Bronsemedalje Canada Canada
4. Tsjekkia Tsjekkia
5. Sverige Sverige
6. Finland Finland
7. USA USA
8. Norge Norge
9. Slovenia Slovenia
10. Sveits Sveits
11. Slovakia Slovakia
12. Sør-Korea Sør-Korea

 


Gullmedaljevinner i ishockey for menn
under de 23. olympiske vinterleker
Olympic rings without rims.svg
OL
Olympiske utøvere fra Russland (OAR)
1./9. tittel[N 1]

Kvinner[rediger | rediger kilde]

Format[rediger | rediger kilde]

Formatet var det samme som i 2014. I gruppespillet ble åtte nasjoner fordelt på to grupper (med fire lag i hver) som spilte tre gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. Lagene rankert 1-4 spilte i gruppe A mens lagene rankert 5-8 spilte i gruppe B. Med seier i regulær spilletid fikk laget 3 poeng, med seier på overtid eller etter straffer fikk laget 2 poeng og med nederlag på enten overtid eller straffer fikk laget 1 poeng. Nederlag i regulær spilletid ga null poeng.

De to best plasserte landene i gruppe A (1A og 2A) kvalifiserte seg direkte til semifinalene, mens de to lavest plasserte lagene i gruppe A (3A og 4A) spilte kvartfinalekamper mot de to beste lagene i gruppe B (3A mot 2B og 4A mot 1B). Vinneren av 4A mot 1B spilte semifinale mot 1A mens vinneren av 3A mot 2B spilte mot 2A; taperne av kvartfinalene spilte en plasseringsrunde om 5.- og 7.-plassen. De ​​to vinnende lagene spilte finale for å avgjøre gull- og sølvmedaljevinnerne, mens de ​​to tapende lagene i semifinalene spilte for bronsemedalje.

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

De fem beste lagene ifølge IIHFs verdensranking for kvinner 2016 (etter ishockey-VM for kvinner 2016) var direkte kvalifisert til turneringen. Vertsnasjonen Sør-Korea (nr. 23 på verdensrankingen) var direkte kvalifisert til turneringen. Kvalifiseringsturneringer ville deretter avgjøre de siste to plassene. Kvalifiseringsturneringene var organisert således at 12 lag møttes i 2 forskjellige turneringer med 4 lag i hver, hvorav vinneren av hver turnering kvalifiserte seg til OL.

Gruppe A Gruppe B
USA USA (1) Sverige Sverige (5)
Canada Canada (2) Sveits Sveits (6)
Finland Finland (3) Japan Japan (7)
OL OAR (4) Korea Korea (23)

Sluttplassering[rediger | rediger kilde]

Plass Lag
Gullmedalje USA USA
Sølvmedalje Canada Canada
Bronsemedalje Finland Finland
4. OL OAR
5. Sveits Sveits
6. Japan Japan
7. Sverige Sverige
8. Korea Korea

 


Gullmedaljevinner i ishockey for kvinner
under de 23. olympiske vinterleker
Olympic rings without rims.svg
USA
USA
2. tittel

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hvis man inkluderer Sovjetunionens syv OL-gull (1956, 1964, 1968, 1972, 1976, 1984 og 1988) og OL-gullet til Samveldet av uavhengige stater (1992) er dette Russlands niende OL-gull.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Gangneung Hockey Centre» (engelsk). Pyeongchang 2018 Olympic Winter Games. Arkivert fra originalen 2016-09-16. Besøkt 6. september 2016. 
  2. ^ «Kwandong Hockey Centre» (engelsk). Pyeongchang 2018 Olympic Winter Games. Arkivert fra originalen 2016-09-16. Besøkt 6. september 2016. 
  3. ^ a b «Olympic qualification format set: 2015 Worlds to determine men’s seeding» (engelsk). IIHF. 10. mars 2015. Besøkt 6. september 2016. 
  4. ^ «NHL locked in stalemate with IOC over 2018 Olympics attendance» (engelsk). CBC Sports. 23. august 2016. Besøkt 6. september 2016. 
  5. ^ «Olympics and N.H.L. Face Off Over Who Pays to Insure Players» (engelsk). The New York Times. 19. mai 2016. Besøkt 6. september 2016. 
  6. ^ «Exclusive: Deal on NHL participation at Pyeongchang 2018 "even more difficult" than before, admits Fasel» (engelsk). CBC Sports. 23. april 2016. Besøkt 6. september 2016. 
  7. ^ «NHL will not participate in 2018 Olympics» (engelsk). NHL.com. 3. april 2017. Besøkt 4. april 2017. 
  8. ^ «Plenty of reasons for NHL to pass on Olympics» (engelsk). NHL.com. 3. april 2017. Besøkt 4. april 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]