Isabella MacDuff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Isabella MacDuff
Født13. århundreRediger på Wikidata
Død1314Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse AristokratRediger på Wikidata
Ektefelle John Comyn, jarl av Buchan[1]Rediger på Wikidata
Far Colbán, Earl of FifeRediger på Wikidata
Mor Anna DurwardRediger på Wikidata
Søsken Donnchadh III, greve av FifeRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata

Isabella MacDuff, grevinne av Buchan, (sannsynligvis død ca. 1314) var en betydelig heroisk skikkelse i den skotske uavhengighetskrig, og en kjent skotsk patriot og tilhenger av Robert Bruce som konge av Skottland, i sistnevnte var hun i opposisjon til sin ektemann som valgte den engelske motparten. Isabella var gift med den tredje jarlen av Buchan, en fetter av John Comyn, som Robert Bruce myrdet under en krangel i Dumfries den 10. februar 1306. Rundt seks uker etter drapet var Isabella den som krevde, i pakt med den tradisjonelle arveretten til sin familie på vegne av sin umyndige og utilgjengelige nevø, Duncan, jarl av Fife, til å krone Robert Bruce som skottens konge ved Scone mars 1306. For sin støtte til Bruce ble hun straffet hardt av engelskmennene. Hun ble fengslet i et åpent bur, hengende fra brystvernet på festningen Berwick Castle.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det er ikke kjent når Isabella ble født. En del har kommet med ulike forslag, som 1270[3] eller 1285[4][5] eller 1287.[6] Hun var datter av Donnchadh III, jarl av Fife (også anglifisert som Duncan), og Johanna de Clare, datter av engelske Gilbert de Clare, 6. jarl av Hertford og samtidig 7. jarl av Gloucester (død 1295). Faren var en av Skottlands verger (Guardians, voktere) med ansvar for å føre tilsyn med den skotske regjering i fravær av kongen. Han hadde i 1284 sluttet seg til andre skotske adelsmenn som anerkjente Margaret av Norge som den siste arvingen av blod til Aleksander III.[7]

Isabella tilhørte klan MacDuff i Fife i det skotske lavlandet, øst for Edinburgh. Klanen hevdet å nedstamme fra den opprinnelige kongelige skotsk-piktiske linje til dronning Gruoch, gift med Macbeth av Skottland og således inspirasjonen til William Shakespeares ærgjerrige figur Lady Macbeth i hans tragedie Macbeth (1606).[8][9]

Hennes far døde mens hun var ung, og moren giftet seg på nytt til en adelsmann som støttet Bruce-familien. Selv ble hun ble giftet bort til en fiende av Bruce, John Comyn, 3. jarl av Buchan, i en ekteskapsallianse, og ble da grevinne av Buchan. Hun var ung pike, knapt voksen, kanskje fortsatt i tenårene, og han var tre ganger eldre enn hennes alder.[5] Hun omtales første gang i de historiske kildene i 1297 da hun var i England og administrerte sin ektemanns gods mens han var i Skottland.[3] Comyn var en støttespiller av Edvard I av England, og i 1296 var han i Skottland på Edvards ordre for å slå ned skotske opprørslederen Andrew Murray (senere en alliert med William Wallace).[3]

Kroningen i Scone[rediger | rediger kilde]

Isabella, grevinne av Buchan med andre kjente fra den skotske uavhengighetskrigen. Fra en frise av William Brassey Hole ved Scottish National Gallery.

Den politiske hendelsene som Isabella MacDuff ble dratt inn og som utløste den skotske uavhengighetskrig begynte da Robert Bruce, som var arveberettiget til den skotske kronen, men ble forbigått av John Balliol da denne ble innsatt som skotsk konge av Edvard I av England. Etter at Bruce hadde gitt opp å komme til forståelse med den engelske kongen, forlot han London og møtte John Comyn, herre av Badenoch, i kirken Greyfriars Kirk i Dumfries. De to kom ikke til enighet og Bruce drepte Comyn. Bruce måtte da satse alt, og seks uker senere var han i Scone ved det tradisjonelle kroningsstedet for skotske konger (omtrent 1 km nord for byen Perth). Bruce ble kronet den 25. mars i et improvisert seremoni. Stone of Scone, en legendarisk granittplate som alle skotske konger ble kronet på, manglet da Edvard I av England hadde tatt den i 1298 og fraktet den til London for å forhindre kroningen av en ny skotsk konge. Det var ingen kongelig kappe, intet septer eller kongelig sverd, eller biskop, selv om biskop William Lamberton kom to dager senere for å feire høymesse med Bruce.[2] Manglende var også jarlen av Fife, som ved tradisjonell skikk var den som skulle sette kronen på kongen. Duncan, den nåværende jarlen var umyndig og plassert under Edvards verge i London.[2]

I en overraskende vending kom Isabella MacDuff, søster av jarlen av Fife. Da hun hørte om hendelsene med Robert Bruce, var hun i London. Hun tok en av ektemannens store hester og springridde til Scone, men kom en eller to dager for sent til kroningen. Hun krevde imidlertid å krone den nye kongen som ved den århundrelange arveretten til jarlen av Fife. Mens hennes ektemann jarlen av Buchan, som var i England på denne tiden, ble Bruces svorne fiende etter drapet på sin fetter av samme navn, tok Isabella det motsatte standpunktet. Hun fikk sin vilje og en ny seremoni ble gjennomført hvor hun plasserte en enkel diadem av gull (i manglen av en kongekrone) på Robert Bruces hode.[2]

Det var ingen enkel beslutning og ikke en handling uten konsekvenser.[trenger referanse] Hun gikk ikke bare imot kong Edvard I, noe som var forræderi i seg selv, men også sin ektemann, noe som var uhørt for middelalderens kvinner. Hun visste at hennes handlinger «ville bety at det var ingen veg tilbake. Å støtte Robert Bruce, mannen som sto anklaget for mordet på John Comyn, betydde at hun vendte seg imot sin ektemann og hele hans familie,» slik skribenten Sharon Bennett Connolly oppsummerte det. Hun tapte ikke bare sosial posisjon og den adelige tittelen som grevinne, hun risikerte livet.[3]

På flukt[rediger | rediger kilde]

Robert Bruce ga Isabella beskyttelse ved å inkludere henne i den enkle kongelige husholdning. Edvard I sendte en hær mot Skottland, ledet av Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, og Bruce gjorde en avtale med denne om å møtes i åpen kamp. Ettersom Bruce forventet at Pembroke var en mann av ære, slo skottene leir i påvente av neste dags kamp den 19. juni 1306, men i løpet av natten ble de angrepet av jarlens menn i det som ble hetende slaget ved Methven, vest for byen Perth. Bruce og en håndfull menn slapp så vidt unna mens hans hær ble drept, fanget eller spredt. Bruce rømte ut til de vestlige øyene og gikk i dekning.[10]

Robert Bruce sendte sin kone Elizabeth de Burgh og sin ti år gamle datter Marjorie (fra hans første ekteskap) sammen med Mary, hennes søster Christina og Isabella, grevinne av Buchan, til omsorgen til jarlen av Atholl i festningen Kildrummy Castle ved Donside i Aberdeenshire som ble holdt av hans bror Nigel Bruce. Den ble angrepet og beleiret i september 1306 og falt (ved forræderi ble det sagt).[11] Kvinnene, inkludert Isabella, klarte å rømme med jarlen av Atholl, men Nigel Bruce ble igjen med garnisonen i et desperat forsvar, for å gi kvinnene nok tid til å rømme. Etter festningen til slutt ble nedkjempet ble hele garnisonen henrettet. Nigel Bruce ble utsatt for en forræders død til tross for at han som skotte aldri hadde sverget troskap til Edvard I; han ble hengt, strukket og kvartert i Berwick i september 1306.[3]

Det er antatt at Bruce-kvinnene var på vei nordover til Orknøyene for å ta et skip til Norge, hvor deres søster, Isabella Bruce, enkedronning etter kong Eirik II Magnusson, bodde. De kom aldri så langt. De ble innhentet av folkene til jarlen av Ross, en Comyn-tilhenger, i Tain på sørsiden av bukta Dornoch Firth mens de skjulte seg i et kapell. Han krenket helligdommen og overga dem til engelskmennene.[11][12]

Kvinnene i buret[rediger | rediger kilde]

Edvard I var nådeløs og krevde straff. Jarlen av Atholl, som tatt til fange ved Methven, sammen med Simon Fraser, ble fraktet til London og henrettet. Atholl ble hengt i en særdeles høy galge, rundt 9 m høyere enn vanlig.[13] Deretter halshogd og brent, tilsvarende med Fraser og hans hode ble satt på en pigg ved siden av hodet til William Wallace.[14]

Gravering fra 1800-tallet ⁾av ruinene av Berwick Castle (etter J.M.W. Turner).

Kvinnene skulle ikke bli spart, om enn ikke henrettet, men grusomt straffet. Alvorligheten av Isabellas handling kroningen og legitimeringen av Robert Bruce vises i straff av henne. Edvard I beordret henne straffet med følgende instruksjon: «La henne være tett innesperret i en bolig av stein og jern laget i form av et kors, og la henne bli hengt opp utendørs. i friluft ved Berwick, for at hun både i livet og etter hennes død kan være et skuespill og evig bebreidelse for reisende.»[3][15] En trofast støttespiller av Edvard I, Maurice Powicke, mente at straffen var «eiendommelig grusom».[16][3]

Isabella MacDuff ble behandlet spesielt hardt. Den engelske kongen lot bygge et spesielt bur for henne ved Berwick Castle. Den samme skjebnen fikk Mary Bruce, selv om det trange buret var inne i festningen og ikke, som tidligere antatt, hengt fra veggene på utsiden av festningen. Begge ble på hvert sitt sted utsatt for vær og vind og hånet av den engelske garnisonen og befolkningen. Det var skjebnen deres i fire år.[3] Christina Bruce sendt i fangenskap til et gilbertinerkloster ved Sixhills i Lincolnshire, et isolert sted, dypt inne i Lincolnshire Wolds. Marjorie ble sendt til kloster i Yorkshire, selv om Edvard også ville at hun skulle innesperres i et bur, men angret seg eller ble overtalt.[17] Elizabeth de Burgh ble også fengslet. Hun ble behandlet bedre, men likevel tøffe vilkår i det kongelige gods ved Burstwick-in-Holderness i East Riding of Yorkshire, ettersom hennes far var Richard Og de Burgh, 2. jarl av Ulster, var en nær venn av Edvard I.[14]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Isabella MacDuff satt fengslet i dette buret i fire år,[17] og ble deretter flyttet til karmelittklosteret i Berwick.[18] Dette var ikke nødvendigvis av humanitære hensyn. Det antydes at Robert Bruce på dette stadiet fikk gjennomslagskraft og hans kvinnelige slektninger var potensielt verdifulle gisler, og engelskmennene ønsket ikke at de skulle dø av mishandling. Den siste direkte omtalen av Isabella MacDuff er at hun ble overført igjen i 1313, hennes endelige skjebne var usikker. Det ble gjort forsøk av Robert Keith og John Mowbray på å få henne løslatt ved å appellere til hennes bror, Duncan, jarl av Fife, men det kom ingenting ut avankene.[3] I 1313 ble plassert under varetekten til Henry de Beaumont, som var gift med Alice Comyn, grevinne av Buchan, niese og medarving av Isabellas ektemann John Comyn. Det er det siste som blir hørt av Isabella.[3] De fleste av Bruces kvinnelige slektninger var blitt sendt tilbake til Skottland tidlig i 1315 i utvekling mot engelske adelsmenn som ble tatt til fange etter slaget ved Bannockburn. Isabella hadde sannsynligvis dødd innen denne tiden, muligens av ødelagt helse i fangenskapet.

Isabella i fiksjonen[rediger | rediger kilde]

Isabella er emne i romanen Kingdom of Shadows (2009) av Barbara Erskine og kortromanen Proud Lady in a Cage (1980) av Fred Urquhart. Hun er også inkludert Girl in a Cage (2019) av Jane Yolen.

Hun er emnet i sangen «Isabel» av Steeleye Span (innspilt på deres album Back in Line) som hevder uten noen grunnlag at hun var elskerinnen til Robert Bruce, og forveksler en al kronologien).[19][20]

Hun er også en figur i Rebel King - Book One - Hammer of the Scots, en rekke underholdningsromaner om Robert Bruce, av Charles Randolph Bruce og Carolyn Hale Bruce.

Hun er også en figur i Nigel Tranters Robert Bruce-trilogi, som uhistorisk lar henne komme tilbake til Skottland etter Bannockburn.

Hun er framstilt skuespiller Kim Allan Netflix-filmen Outlaw King (2018), men i en minimal rolle.

Hun er også en figur i en serie av bøker skrevet av romantikkforfatteren Monica McCarty (Highland Guard-romanene). Isabella MacDuff er den fremste figuren i fjerde bok i serien, The Viper (2011).[21]

I den historiske romanen The Lion Wakes ( 2011) av Robert Low er hun også en figur, beskrevet for å ha hatt en (uhistorisk) kjærlighetsaffære med Robert Bruce. Hun opptrer også i den historiske og romantiske romanen A Rose in the Storm (2013) av Brenda Joyce. Heltinnen i romanen, Margaret Comyn, er en fiktiv niese av Isabellas ektemann John Comyn og hennes venn, men Isabellas skjebne er den samme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Peerage person ID p18700.htm#i186997, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Magnusson (2000), s. 167
  3. ^ a b c d e f g h i j Connolly, Sharon Bennett (8. desember 2018): «Mary and Isabella – the Women in Cages», History... The Interesting Bits
  4. ^ Lawless, Erin: «Hidden historical heroines (#03: Isabella MacDuff)»
  5. ^ a b Seletyn (7. mars 2019): «Women’s History Month: Isabella Macduff», Thoughts and Ponderances
  6. ^ Scott, Ronald McNair (2002), s. 75-76
  7. ^ Rymer, Thomas: Foedera Conventiones, Literae et cuiuscunque generis Acta Publica inter Reges Angliae. London. 1745. (Latin)
  8. ^ «Lady MacBeth was Upholding Her Rights», Women in History of Scots Descent, Electric Scotland
  9. ^ Spitzmiller, Kate (8. mai 2016): «Gruoch: The Real Lady MacBeth», Remember the Ladies
  10. ^ Scott, Ronald McNair (2002), s. 82
  11. ^ a b Magnusson (2000), s. 168
  12. ^ Munro, R.; Munro, Jean (2005): Tain Through the Centuries. Edinburgh: Birlinn Limited.
  13. ^ Lewis, Marlyn: «John of Strathbogie, 9th Earl Atholl». Our Royal, Titled, Noble, and Commoner Ancestors & Cousins
  14. ^ a b Magnusson (2000), s. 169
  15. ^ «The Outlaw King», Tain Museum 6. oktober 2018
  16. ^ Morris, Marc (2009): A Great and Terrible King: Edward I and the Forging of Britain, Windmill Books
  17. ^ a b Elizabeth de Burgh and Marjorie Bruce, Education Scotland
  18. ^ Traquair (2000), s. 141
  19. ^ «Isabel by Steeleye Span», Lyrical
  20. ^ Isabel, Mainly Norfolk: English Folk and Other Good Music
  21. ^ Book Four of the Highland Guard, Monica McCartys nettsted

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Magnusson, Magnus (2000): Scotland, The story of a Nation, New York: Grove press
  • Traquair, Peter (2000): Freedom's Sword, HarperCollins
  • Scott, Ronald McNair ([1986] 2002): Robert Bruce King of Scots, New York: Carrol & Graf

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]