Irish Volunteers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Irish Volunteers (18. århundre).

Irish Volunteers («Irske frivillige», på irsk Óglaigh na hÉireann, «Irlands hær») var en paramilitær irsk nasjonalistisk organisasjon opprettet i 1913. Formålet ved stiftelsen var å «sikre og opprettholde de rettigheter og friheter som er felles for hele Irlands folk», og å hjelpe til med å sikre at den ventede Home Rule Act ble overholdt.

Grunnleggelsen[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen ble grunnlagt som svar på Edvard Carson og James Craigs opprettelse av Ulster Volunteer Force (UVF) tidligere samme år. UVF var en paramilitær organisasjon for protestantiske unionister i den nordøstlige delen av av landet, området som senere ble Nord-Irland. Fordi denne organisasjonen truet med å stoppe innføringen av selvstyre gjennom Home Rule Act, mente nasjonalister at det var nødvendig med en organisasjon som kunne legge press den andre veien. Eoin MacNeill publiserte artikkelen «The North Began», hvor han argumenterte for nødvendigheten av en slik organisasjon. Hans venn The O'Rahilly oppfordret ham til å følge opp tanken, og 11. november 1913 samlet elleve ledende nasjonalister seg på Wynn's Hotel i Dublin. I tillegg til de nevnte omfattet gruppen blant annet Pádraig Pearse, Eamonn Ceannt og Sean MacDermott.

Det første offentlige møtet[rediger | rediger kilde]

25. november hadde Volunteers sitt første offentlige møte i Rotunda i Dublin. Det møtte mange flere enn noen hadde ventet; hallen ble fylt av 4000 mennesker og ytterligere 3000 stod utenfor. I løpet av de neste ukene sluttet flere tusen seg også til Volunteers.

Lederne var fra begynnelsen av sterkt påvirket av ideene til den radikale, hemmelige organisasjonen Irish Republican Brotherhood, og flere av dem var medlemmer der også. IRB planla fra begynnelsen av å bruke Volunteers som sin militære gren, men planen fikk en knekk fra John Redmond, leder av Irish Parliamentary Party, krevde å få utnevne medlemmer av den provisoriske komitéen som skulle styre Volunteers. Dermed satte han i praksis organisasjonen under sin egen kontroll. De moderate var ikke var begeistret for dette gikk allikevel med på det, i frykt for at Redmond ville danne sin egen konkurrerende organisasjon. Bare IRB-medlemmene stemte mot, men kunne ikke forhindre at Redmond fikk sin vilje.

Bevæpning[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter opprettelsen av Volunteers forbød det britiske parlamentet import av våpen til Irland. UVF klarte allikevel å få fraktet inn våpen, og Irish Volunteers innså at de måtte finne måter å skaffe våpen på dersom de skulle bli en maktfaktor. Det ble i samtiden kommentert fra mange hold at det var ironisk at det var lojalistene som først bevæpnet seg for å trosse den britiske regjeringen. Pearse gav et berømt svar på dette: «En Orangeman med våpen er ikke fullt så latterlig som en nasjonalist uten».

O'Rahilly, sir Roger Casement og Bulmer Hobson begynte å koordinere våpensmugling på dagtid gjennom havnen i Howth rett nord for Dublin. Planen fungerte utmerket, og Erskine Childers klarte å få gjennom nesten tusen rifler som ble gitt til ventende Volunteers, uten at myndighetene oppdaget det. Men på veien til Dublin ble de overrasket av en stor patrulje fra Dublin Metropolitan Police og British Army. Republikanerne kom seg unna praktisk talt uskadd. Da hæren kom tilbake til Dublin, skuffet over å ikke ha fått fatt i republikanerne, åpnet de ild mot en gruppe ubevæpnede sivile som ropte skjellsord mot dem. Denne hendelsen førte til at enda fler sluttet seg til Volunteers.

Splittelse[rediger | rediger kilde]

Utbruddet av første verdenskrig i august 1914 førte til en alvorlig splittelse. Home Rule Act var på forslagsstadiet, og Redmond var opptatt av å få den gjennom parlamentet. Han oppfordret derfor Volunteers til å støtte den britiske krigsinnsatsen ved å slutte seg til den planlagte irske brigaden i British Army. Flere av grunnleggerne var sterkt imot dette. Majoriteten støttet krigsinnsatsen og tanken om å bidra til å frigjære små nasjoner i Europa, og forlot Volunteers for å kjempe som National Volunteers i irske regimenter, side om side med UVF-medlemmer fra nordøst. Forskjellen på de to gruppene var at nasjonalistene ikke fikk ha egne offiserer, men ble kommandert av engelskmenn.

Minoriteten mente at man burde fokusere på å kjempe for irsk frihet. De beholdt organisasjonens navn, og valgte Eoin MacNeill som øverstkommanderende. I forhold til krigen gikk de inn for at Irland skulle være nøytralt. Omkring 175 000 sluttet seg til National Volunteers, mens omkring 13 500 forble i Irish Volunteers. Denne splittelsen var til fordel for IRB, som nå kunne ta kontroll; det eneste hinderet for full kontroll var at MacNeill ikke var IRB-medlem. National Volunteers ble i løpet av kort tid oppslukt av British Army og opphørte å eksistere.

Etter splittelsen ble de gjenværende ofte kalt «Sinn Féin Volunteers» eller «Shinners», en referanse til Arthur Griffiths organisasjon Sinn Féin. Kallenavnet var først nedlatende, men ble etterhvert både mer treffende og mer av en hedersbetegnelse. Det ble aldri noen offisiell forbindelse mellom Sinn Féin og Volunteers, men medlemsmassen var stort sett overlappende.

Befolkningen var ikke spesielt velvillig innstilt overfor Volunteers. Da Pearse ledet tusen mann gjennom Limerickpinsesøndag i 1915 kastet en aggressiv menneskemengde søppel på dem.

Påskeopprøret[rediger | rediger kilde]

Irish Volunteers' offisielle standpunkt var at de bare ville ty til vold dersom myndighetene i Dublin Castle forsøkte å avvæpne dem, arrestere lederne eller innføre verneplikt i Irland.

IRB hadde andre, mer offensive, planer. De ønsket å bruke Volunteers mens britene var bundet opp i krigføringenpå vestfronten. Planen var å omgå MacNeill og bruke Volunteers i et opprør, og så få med MacNeill så snart han stod overfor et fait accompli. Dette skulle skje påskesøndag 1916, og Pearse gav ordre om tre dager manøver og eksersis fra denne dagen, for å kamuflere årsaken til at man samlet styrkene. MacNaill oppdaget imidlertid raskt den egentlige grunnen, og gav kontraordre for å forsøke å stoppe planene. Det lyktes bare å utsette det en dag, og 24. april 1916 brøt påskeopprøret ut. Bare omkring tusen mann fra Volunteers hadde blitt samlet der, og ellers i landet var det på grunn av kontraordren svært få som møtte frem. Med omkring 250 mann fra Irish Citizen Army kom opprørerne opp i omkring samme styrke som det britene rådde over i Dublin, men så snart britiske forsterkninger ankom var opprøret dømt til å mislykkes.

IRA[rediger | rediger kilde]

I 1919 ble Irish Volunteers definert som Den irske republikks hær, og fikk navnet Irish Republican Army. Etter den irske uavhengighetskrigen ble denne hæren så til kjernen i den nye Arm na hÉireann, som først var Den irske fristatens og deretter den nåværende Republikken Irlands hær.