Hopp til innhold

Irish Volunteers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også Irish Volunteers (18. århundre).
Irish Volunteers
Basisdata
En soldat Irish Volunteers på toppen av et minnesmerke over den irske uavhengighetskrigen i Dublin av Leo Broe
Aktiv1913 - 1916
LandIrland
Etablert1913
Nedlagt1919
TypeArmé
Størrelse180 000 (før splittelse)
15 000 (etter splittelse)
Operativt oppdrag
OppdragIrlands uavhengighet
RolleEtterfulgt av Den irske republikanske hæren

Irish Volunteers («Irske frivillige», på irsk Óglaigh na hÉireann, «Irlands hær») , også omtalt som Irish Volunteer Force/Army («Irske frivillige hær»),[1][2][3] var en paramilitær organisasjon etablert i 1913 av irske nasjonalister og republikanere i Irland.[4][5][6] Den ble tilsynelatende dannet som svar på dannelsen av sin irske unionistiske/lojalistiske motpart Ulster Volunteers i 1912, og dens erklærte primære mål var «å sikre og opprettholde rettighetene og frihetene som er felles for hele Irlands folk».[7] Dens rekker omfattet medlemmer av Conradh na Gaeilge (Gaelic League, «Den gæliske forbund »), Ancient Order of Hibernians, Sinn Féin og Irish Republican Brotherhood.[8] Den økte raskt til en styrke på nesten 200 000 innen midten av 1914, og splittet seg i september samme år på grunn av John Redmonds støtte til den britiske krigsinnsatsen under første verdenskrig, hvor den mindre gruppen motsatte seg Redmonds beslutning om å beholde navnet «Irish Volunteers».

Dannelse

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Den irske selvstyrebevegelsen hadde dominert den politiske debatten på De britiske øyer siden statsminister William Ewart Gladstone introduserte den første selvstyreloven (Home Rule Bill) i 1886, som hadde til hensikt å gi Irland et visst mål av selvstyre og nasjonal autonomi, men som ble avvist av av det britiske Underhuset. Den andre selvstyreloven, som syv år senere ble vedtatt av Underhuset, ble nedlagt veto av Overhuset. Det skulle bli den tredje selvstyreloven, introdusert i 1912, som skulle føre til krisen i Irland mellom de irske katolikkene, hvorav de fleste var nasjonalister, og unionistene i Ulster.[9]

Den 28. september 1912 signerte litt over 450 000 unionister Ulster-pakten i Belfast rådhus for å motsette seg innvilgelsen av den tredje selvstyreloven. Dette ble fulgt i januar 1913 med dannelsen av Ulster Volunteers, bestående av voksne mannlige unionister, for å motsette seg vedtakelsen og implementeringen av lovforslaget om nødvendig med våpenmakt.[10] Den nasjonalistiske politikeren Eoin MacNeill hevdet at etableringen av Ulster Volunteers ble initiert, godkjent og finansiert av medlemmer av Det konservative partiet; MacNeill hevdet videre at Det liberale partiet ikke var «fryktelig fortvilet over denne prosessen».[13]

Initiativ

[rediger | rediger kilde]

Initiativet til en rekke møter i forkant av den offentlige innsettelsen av Irish Volunteers kom fra Irish Republican Brotherhood (IRB).[11][12][13] Bulmer Hobson, medstifter av de republikanske speiderbevegelsen Fianna Éireann og medlem av Irish Republican Brotherhood, mente at IRB burde bruke dannelsen av Ulster Volunteers som en «unnskyldning for å prøve å overtale publikum til å danne en irsk frivilligstyrke».[14] IRB kunne ikke selv bevege seg i retning av en frivilligstyrke, da enhver slik handling fra kjente forkjempere for fysisk makt ville bli undertrykt, til tross for presedensen etablert av Ulster Volunteers. De begrenset seg derfor til å oppmuntre til synspunktet om at nasjonalister også burde organisere en frivilligstyrke for forsvaret av Irland. En liten komité begynte deretter å møtes regelmessig i Dublin fra juli 1913, som fulgte med på utviklingen av denne oppfatningen.[15] De avsto imidlertid fra enhver handling inntil presedensen for Ulster først burde ha blitt etablert mens de ventet på at ledelsen skulle komme fra et «konstitusjonelt» hold.[15]

IRB begynte forberedelsene til den åpne organiseringen av Irish Volunteers i januar 1913. James Stritch, et IRB-medlem, fikk Irish National Foresters' Benefit Society til å bygge en hall bakerst på 41 Parnell Square i Dublin, som var hovedkvarteret til klubber for Wolfe Tone (1763–1798), en forkjemper for irsk uavhengighet og en ikonisk figur i irsk republikanisme,. I påvente av dannelsen av Volunteers begynte de å med militær opplæring og drill.[14][16] Opplæring ble utført av Stritch sammen med medlemmer av Fianna Éireann. De begynte med å øve et lite antall IRB-er tilknyttet Gaelic Athletic Association i Dublin, ledet av Harry Boland.[14]

Michael Collins hevdet, sammen med flere andre IRB-medlemmer, at dannelsen av Irish Volunteers ikke bare var en «reaksjon» mot Ulster Volunteers, noe man ofte antar, men faktisk var det «gamle Irish Republican Brotherhood i fyldigere styrke».[17][18]

«The North Began»

[rediger | rediger kilde]

IRB visste at de ville trenge en høyt ansett person som en offentlig front som ville skjule realiteten av deres kontroll.[19][20] De fant Eoin MacNeill, professor i middelalderhistorie ved University College Dublin, som den ideelle kandidaten. McNeills akademiske kvalifikasjoner og rykte for integritet og politisk moderasjon hadde bred appell.[21]

The O'Rahilly, assisterende redaktør og opplagsansvarlig for avisen An Claidheamh Soluis, som tilhørte Conradh na Gaeilge (Gaelic League), oppfordret MacNeill til å skrive en artikkel til første utgave av en ny artikkelserie for avisen.[22][23] O'Rahilly foreslo for MacNeill at den burde handle om et bredere emne enn bare gæliske sysler. Det var dette forslaget som ga opphav til artikkelen med tittelen «The North Began», som ga Irish Volunteers dens offentlige opprinnelse. 1. november ble MacNeills artikkel som foreslo dannelsen av en irsk frivillig styrke publisert.[24] MacNeill skrev:

«Det er ingenting som hindrer de andre tjueåtte grevskapene i å kalle inn borgerstyrker for å holde Irland «for imperiet». Det var nettopp med dette formålet at de frivillige i 1782 ble innrullert, og de ble instrumentet for å etablere irsk selvstyre.»[23][25]

Etter at artikkelen ble publisert, ba Hobson The O'Rahilly om å få møte MacNeill. Hensikten var å foreslå at det skulle innkalles til en konferanse for å legge til rette for offentlig oppstart av den nye bevegelsen.[23][26] Artikkelen «kastet hansken ned for nasjonalistene om å følge ledelsen gitt av Ulster-unionistene».[27] MacNeill var ikke klar over den detaljerte planleggingen som foregikk i bakgrunnen, men var klar over Hobsons politiske tilbøyeligheter. Han visste hva som var grunnen til at han ble valgt, men han var fast bestemt på å ikke være kun en marionett.[28]

Lansering

[rediger | rediger kilde]

MacNeill var villig til å delta, og O'Rahilly og Hobson sendte ut invitasjoner til det første møtet på Wynn's Hotel i Abbey Street i Dublin den 11. november.[29] Hobson selv deltok ikke på dette møtet, da han trodde at hans status som en «ekstrem nasjonalist» kunne vise seg å være problematisk.[29] IRB var imidlertid godt representert av blant andre Sean MacDermott og Éamonn Ceannt, som skulle vise seg å være betydelig mer ekstreme enn Hobson.[30] Flere andre møter skulle snart følge, ettersom framtredende nasjonalister planla dannelsen av Volunteers, under ledelse av MacNeill.[30] I mellomtiden begynte fagforeningsledere i Dublin å etterlyse etableringen av en borgerforsvarsstyrke i etterkant av lockouten 19. august 1913.[14] Det en betydelig arbeidskonflikt mellom omtrent 20 000 arbeidere og 300 arbeidsgivere som fant sted i Dublin, Irland. Konflikten, som varte fra 26. august 1913 til 18. januar 1914. Sentralt i konflikten sto arbeidernes rett til å organisere seg i fagforeninger.[31] Dermed ble Irish Citizen Army dannet, ledet av James Larkin og James Connolly, som, selv om den hadde lignende mål, på dette tidspunktet ikke hadde noen forbindelse med Irish Volunteers (som senere var allierte i påskeopprøret.)[32]

Organisasjonen ble offentlig lansert 25. november, med sitt første offentlige møte og innmelding ved Rotunda Hospital i Dublin.[33] IRB organiserte dette møtet, som alle parter var invitert til,[34] og hadde med seg 5000 blanke vervelister for utdeling og delte ut i bøker med hundre hver til hver av forvalterne. Hver av forvalterne og tjenestemennene hadde en liten silkesløyfe på jakkeslaget, der midten var hvit, mens den ene siden var grønn og den andre siden oransje, og lenge hadde vært anerkjent som fargene som Irish Republican Brotherhood hadde tatt i bruk som det irske nasjonalbanneret.[35] Hallen var fylt til sin kapasitet på 4000 personer, med ytterligere 3000 som spredte seg utover området utenfor. Blant talerne på møtet var MacNeill, Patrick Pearse og Michael Davitt, sønn av grunnleggeren av Land League med samme navn. I løpet av de påfølgende månedene spredte bevegelsen seg over hele landet, med tusenvis flere som sluttet seg til hver uke.[36]

Manifest

[rediger | rediger kilde]
Emblem for de irske forsvarsstyrkene.

Manifestet til Irish Volunteers ble skrevet av MacNeill, med noen minimale endringer lagt til av Tom Kettle og andre medlemmer av den provisoriske komiteen.[37] Det slo fast at organisasjonens mål var «å sikre og opprettholde rettighetene og frihetene som er felles for hele Irlands folk», og at medlemskap var åpent for alle irer «uten forskjell på trosbekjennelse, politikk eller sosial klasse».[38] Selv om «rettighetene og frihetene» aldri ble definert, og heller ikke måten de skulle oppnås på, tolket IRB i fenisk tradisjon begrepet til å bety opprettholdelsen av Irlands rettigheter til nasjonal uavhengighet og å sikre denne retten i våpen.[39]

Manifestet slo videre fast at deres plikter skulle være defensive, og verken vurdere «aggresjon eller dominans». Det sto at Tory-politikken i Ulster bevisst ble vedtatt for å gjøre trusselen om væpnet vold til den avgjørende faktoren i forholdet mellom Irland og Storbritannia. Hvis irer aksepterte denne nye politikken, sa han at de ville gi avkall på sine rettigheter som menn og borgere. Hvis de ikke forsøkte å beseire denne politikken, «blir vi politisk den mest degraderte befolkningen i Europa og ikke lenger verdige betegnelsen nasjon». I denne situasjonen, sto det, «er plikten til å beskytte våre egne rettigheter først og fremst vår plikt. De har rettigheter som tør å opprettholde dem.»[38] Men rettigheter kunne, i siste instans, bare opprettholdes med våpen.[40]

MacNeill selv ville bare godkjenne væpnet motstand dersom administrasjonen i Dublin Castle (sentrum for Irlands regjering under engelsk og senere britisk styre) startet en undertrykkelseskampanje mot irske nasjonalistbevegelser, eller dersom britene forsøkte å innføre verneplikt i Irland på grunn av krigspress. I slike tilfeller trodde han at de ville ha massiv støtte.[41]

Bevæpning

[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter at de frivillige ble dannet, forbød det britiske parlamentet import av våpen til Irland. «Curragh-hendelsen» i mars 1914 var at rundt 50 britiske hæroffiserer i militærleiren Curragh truet med å trekke seg framfor å bli tvunget til å iverksette militære aksjoner mot Ulster-protestanter som motsatte seg irsk selvstyre.[42] Det indikerte at den britiske regjeringen ikke kunne stole på militæret sitt for å sikre en smidig overgang til hjemmestyre.[43] I april 1914 importerte Ulster Volunteers 24 000 rifler. Volunteers innså at de også måtte følge etter hvis de skulle bli tatt på som en seriøs styrke. Faktisk kommenterte mange samtidige observatører ironien i at «lojale» Ulstermenn bevæpnet seg og truet med å trosse den britiske regjeringen med makt. Patrick Pearse svarte berømt at «oransjemannen med pistol er ikke like latterlig som nasjonalisten uten.» Dermed jobbet O'Rahilly, Roger Casement og Bulmer Hobson sammen for å koordinere en våpenekspedisjon i dagtid gjennom havnen i Howth rett nord for Dublin.

Planen fungerte utmerket, og Erskine Childers klarte å få gjennom nesten tusen rifler som ble gitt til ventende Volunteers, uten at myndighetene oppdaget det. Resten av våpnene som ble smuglet fra Tyskland for Volunteers, ble landet i Kilcoole en uke senere av Thomas Myles.[44] Men på veien til Dublin ble de overrasket av en stor patrulje fra politiet i Dublin og britiske soldater. Republikanerne kom seg unna praktisk talt uskadd. Da hæren kom tilbake til Dublin, skuffet over å ikke ha fått fatt i republikanerne, åpnet de ild mot en gruppe ubevæpnede sivile som ropte skjellsord mot dem, drepte fire og såret ytterligere 37. Denne hendelsen førte til at enda fler sluttet seg til Volunteers.[45][46]

Splittelse

[rediger | rediger kilde]

Utbruddet av første verdenskrig i august 1914 førte til en alvorlig splittelse. Home Rule Act var på forslagsstadiet, og Redmond var opptatt av å få den gjennom parlamentet. Han oppfordret derfor Volunteers til å støtte den britiske krigsinnsatsen ved å slutte seg til den planlagte irske brigaden i British Army. Flere av grunnleggerne var sterkt imot dette. Majoriteten støttet krigsinnsatsen og tanken om å bidra til å frigjære små nasjoner i Europa, og forlot Volunteers for å kjempe som National Volunteers i irske regimenter, side om side med UVF-medlemmer fra nordøst. Forskjellen på de to gruppene var at nasjonalistene ikke fikk ha egne offiserer, men ble kommandert av engelskmenn.

Et mindretall mente at prinsippene som ble brukt for å rettferdiggjøre de alliertes krigssak, best ble anvendt for å gjenopprette friheten til ett lite land i særdeleshet. De beholdt navnet «Irish Volunteers», ble ledet av MacNeill og krevde irsk nøytralitet. De nasjonale frivillige beholdt rundt 175 000 medlemmer, og etterlot de irske frivillige med anslagsvis 13 500. De nasjonale frivillige gikk imidlertid raskt tilbake, og de få gjenværende medlemmene ble gjenforent med de irske frivillige i oktober 1917.[48] Splittelsen viste seg å være fordelaktig for IRB, som nå var tilbake i en posisjon til å kontrollere organisasjonen.

Minoriteten mente at man burde fokusere på å kjempe for irsk frihet. De beholdt organisasjonens navn, og valgte Eoin MacNeill som øverstkommanderende. I forhold til krigen gikk de inn for at Irland skulle være nøytralt. Omkring 175 000 sluttet seg til National Volunteers, mens omkring 13 500 forble i Irish Volunteers. Denne splittelsen var til fordel for IRB, som nå kunne ta kontroll; det eneste hinderet for full kontroll var at MacNeill ikke var medlem av IRB. National Volunteers ble i løpet av kort tid oppslukt av British Army og opphørte å eksistere, og de få gjenværende medlemmene ble gjenforent med de irske frivillige i oktober 1917.[47]

Etter splittelsen ble de gjenværende ofte kalt «Sinn Féin Volunteers» eller «Shinners», en referanse til Arthur Griffiths organisasjon Sinn Féin. Kallenavnet var først nedlatende, men ble etterhvert både mer treffende og mer av en hedersbetegnelse. Det ble aldri noen offisiell forbindelse mellom Sinn Féin og Volunteers, men medlemsmassen var stort sett overlappende.

Befolkningen var ikke spesielt velvillig innstilt overfor Volunteers. Da Pearse ledet tusen mann gjennom Limerick på pinsesøndag i 1915 kastet en aggressiv menneskemengde søppel på dem.

Pearse forklarte årsaken til etableringen av den nye styrken da han sa i mai 1915:

«Hva om verneplikten blir håndhevet i Irland? Hva om et unionistisk eller et britisk koalisjonsdepartement forkaster Home Rule Act? Hva om det blir bestemt på å oppdele Irland? Framtiden er stor med disse og andre muligheter.»[48][49]

Påskeopprøret

[rediger | rediger kilde]

Irish Volunteers’ offisielle standpunkt var at de bare ville ty til vold dersom myndighetene i Dublin Castle forsøkte å avvæpne dem, arrestere lederne eller innføre verneplikt i Irland.

IRB hadde andre, mer offensive, planer. De ønsket å bruke Volunteers mens britene var bundet opp i krigføringen på vestfronten. Planen var å omgå MacNeill og bruke Volunteers i et opprør, og så få med MacNeill så snart han stod overfor et fait accompli. Dette skulle skje påskesøndag 1916, og Pearse gav ordre om tre dager manøver og eksersis fra denne dagen, for å kamuflere årsaken til at man samlet styrkene. MacNaill oppdaget imidlertid raskt den egentlige grunnen, og gav kontraordre for å forsøke å stoppe planene. Det lyktes bare å utsette det en dag, og 24. april 1916 brøt påskeopprøret ut. Bare omkring tusen mann fra Volunteers hadde blitt samlet der, og ellers i landet var det på grunn av kontraordren svært få som møtte frem. Med omkring 250 mann fra Irish Citizen Army kom opprørerne opp i omkring samme styrke som det britene rådde over i Dublin, men så snart britiske forsterkninger ankom var opprøret dømt til å mislykkes.

Nesten alle kampene var begrenset til Dublin – selv om de frivillige var involvert i kamper mot RIC-brakker i Ashbourne i grevskapet Meath,[50] og det var aksjoner i Enniscorthy i grevskapet Wexford og i grevskapet Galway.[51][52] Med omkring 250 mann fra Irish Citizen Army kom opprørerne opp i omkring samme styrke som det britene rådde over i Dublin, men så snart britiske forsterkninger ankom var opprøret dømt til å mislyktes.

Arv

[rediger | rediger kilde]

I 1919 ble Irish Volunteers definert som Den irske republikks hær, og fikk navnet Irish Republican Army. Etter den irske uavhengighetskrigen ble denne hæren så til kjernen i den nye Arm na hÉireann, som først var Den irske fristaten, og deretter den nåværende Irlands, hær.

Alle organisasjoner som kaller seg IRA, samt de irske forsvarsstyrkene, har sin opprinnelse i Irish Volunteers. Det irske navnet på Irish Volunteers, Óglaigh na hÉireann, ble beholdt da det engelske navnet endret seg, og er det offisielle irske navnet på forsvarsstyrkene, så vel som de ulike utgavene av IRA.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ White, Gerry; O'Shea, Brendan (2013): Irish Volunteer Soldier 1913-23. Osprey Publishing, s. 10. Sitat: «Those wishing to enlist then had to sign the following enrolment form: I, the undersigned, desire to be enrolled for service in Ireland as a member of the Irish Volunteer Force...»
  2. ^ Doerries, Reinhard (2014): Prelude to the Easter Rising: Sir Roger Casement in Imperial Germany. Routledge, s. 20. Sitat: «The message came from Count George Noble Plunkett ’as the delegate sent by the President and Supreme Council of the Irish Volunteer Army’.»
  3. ^ «The Irish Volunteer Force/Irish Republican Army (IRA)», BBC History. Arkivert fra originalen den 3. desember 2019
  4. ^ Coleman, Marie (2013): The Irish Revolution, 1916-1923. Routledge, . s. viii, ix, xix, 9
  5. ^ McCaffrey, Lawrence John (1995): The Irish Question: Two Centuries of Conflict. University Press of Kentucky, s. 129
  6. ^ Bureau of Military History: Witness Statement 741: Michael J Kehoe, Member Irish Brigade, Germany, 1916 (PDF), s. 18, 23, 40, 47, 57, 62. Arkivert fra originalen den 23. november 2017
  7. ^ Foy, Michael; Barton, Brian (2004): The Easter Rising. Sutton Publishing. ISBN 0-7509-3433-6; s. 7–8.
  8. ^ O'Brien, William; Ryan, Desmond, red.: Devoy's Post Bag, bind 2, s. 439-441 (letter from Patrick Pearse to John Devoy, 12 May 1914). Reproduced in National Library of Ireland, The 1916 Rising: Personalities and Perspectives (PDF), online exhibition
  9. ^ White, Gerry; Brendan O'Shea (2003): Irish Volunteer Soldier 1913–1923. Bill Younghusband. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-84176-685-2; s. 8.
  10. ^ White, Gerry; Brendan O'Shea (2003): Irish Volunteer Soldier 1913–1923. Bill Younghusband. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-84176-685-2; s. 8.
  11. ^ Townshend, Charles (2005): Easter 1916: The Irish Rebellion, s. 41.
  12. ^ Coogan, Tim Pat (1970): The IRA, s. 33
  13. ^ Martin, F. X. (1963): The Irish Volunteers 1913–1915, s. 24
  14. ^ a b c d McGee, Owen (2005): The IRB: The Irish Republican Brotherhood from The Land League to Sinn Féin, Four Courts Press, ISBN 1-85182-972-5; s. 353-354
  15. ^ a b O'Hegarty, P.S. (1952): A History of Ireland Under the Union, Methuen & Co. Ltd, London, s. 669-670
  16. ^ Fitzpatrick, David (2003): «2». Harry Boland's Irish Revolution (2004 utg.). Cork: Cork University Press. ISBN 1-85918-386-7; s. 34.
  17. ^ McGee (2005), s. 354
  18. ^ Collins, Michael (1922): The Path to Freedom. London: Talbot Press Limited. s. 63.
  19. ^ Foy, Michael; Barton, Brian (1999): The Easter Rising, Sutton Publishing Ltd., s. 5
  20. ^ Coogan, Tim Pat (1984): The IRA, HarperCollins Publishers, s. 33
  21. ^ Foy, Michael; Barton, Brian (2004): The Easter Rising, s. 7–8
  22. ^ Hickey, D.J; Doherty, J.E. (2003): A new Dictionary of Irish History from 1800. Dublin: Gill & Macmillan Ltd. ISBN 0-7171-2520-3; s. 375.
  23. ^ a b c Kee, Robert (1976): The Bold Fenian Men, s. 203
  24. ^ McGee, Owen (2005): The IRB, The Irish Republican Brotherhood from the Land League to Sinn Féin. Bodmin, Cornwall: MPG Books. ISBN 978-1-84682-064-9; s. 354.
  25. ^ Martin, F.X. (1963): The Irish Volunteers 1913-1915: Recollections and Documents, s, 71
  26. ^ Hobson, Bulmer (1918): A Short History of the Irish Volunteers. Vol. 1 As passed by Censor. Preface by Eoin MacNeill. Dublin: The Candel Press. s. 17.
  27. ^ Ferriter, Diarmaid (2004): The Transformation of Ireland: 1900–2000, London: Profile, ISBN 1-86197-307-1; s. 122
  28. ^ Foy, Michael; Barton, Brian (1999): The Easter Rising, Sutton Publishing Ltd., s. 7
  29. ^ a b Martin (1963), s. 25
  30. ^ a b Ó Snodaigh, Aengus (26 November 1998): «The Irish Volunteers founded», An Phoblacht/Republican News.
  31. ^ McNamara, Conor; Yeates, Padraig (2017): Dublin Lockout 1913, New Perspectives on Class War and its Legacy, Irish Academic Press
  32. ^ «The Irish Citizen Army», BBC.
  33. ^ White, Gerry; O'Shea, Brendan (2003): Irish Volunteer Soldiers 1913–23, Osprey Publishing Oxford , ISBN 978-1-84176-685-0; s. 8, linjene 17–21
  34. ^ Coogan, Tim Pat (1970): The IRA, s. 33
  35. ^ Jones, Francis P. (1920): History of the Sinn Féin Movement and the Irish Rebellion of 1916. Introduction by John W. Goff (3. utg.). New York: P. J. Kenedy & Sons. s. 83–84.
  36. ^ White, Gerry; Brendan O'Shea (2003): Irish Volunteer Soldier 1913–1923. Bill Younghusband. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-84176-685-2; s. 9.
  37. ^ Martin, F.X. (1973): "Mc Neill and the Foundation of the Irish Volunteers", Martin, F.X.; Byrne, F.J., red.: The scholar revolutionary: Eoin MacNeill, 1867-1945, and the making of the new Ireland. Shannon: Irish University Press. s. 170.
  38. ^ a b «Manifesto of the Irish Volunteers» (PDF), Century Ireland. RTÉ.
  39. ^ Lynch, Diarmuid; O'Donoghue, Florence, red.: The I.R.B. and the 1916 Rising. Cork: Mercire Press. s. 44–45.
  40. ^ Lyons, F.S.L. (1971): Ireland Since the Famine. Weidenfeld & Nicolson; s. 322.
  41. ^ Lyons (1971), s. 341.
  42. ^ Beckett, Ian F.W. (1986): The Army and the Curragh Incident 1914, Bodley Head for the ARS
  43. ^ Mulvagh, Conor: «The Curragh Crisis, March 1914», Rte.ie
  44. ^ «Shroud of secrecy as guns for Rising land in Kilcoole», The Independent. 2. august 2014.
  45. ^ Breslin, Vincent (juli 2014): Gun-Running: The Story of the Howth and Kilcoole Gun-Running 1914. Unknown Publisher. ISBN 978-0992987800.
  46. ^ «1914: The Howth Gun Running», National Museum of Ireland
  47. ^ Finnan, Joseph P. (2004): John Redmond and Irish Unity: 1912-1918. Syracuse University Press. ISBN 0815630433; s. 152.
  48. ^ Ferriter, Diarmaid (2004): "The Transformation of Ireland, 1900–2000", Profile Books London, ISBN 1 86197 443-4; s. 123
  49. ^ https://issuu.com/anphoblacht/docs/irish-vol-2-24-med The Irish Volunteer, 22. mai 1915
  50. ^ «Manuscripts & Archives Research Library - Ashbourne 1916 Memorial», Ireland and the Easter Rising. Trinity College Dublin. 25. august 2015. Arkivert fra originalen den 15. desember 2017.
  51. ^ Dorney, John (10. april 2012): The Easter Rising in County Wexford, The Irish Story.
  52. ^ Dorney, John (4. mars 2016): «The Easter Rising in Galway, 1916», The Irish Story.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irish_Volunteers&oldid=25507324»