Immunitet (medisin)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Louis Pasteur i sitt laboratorium, maleri av Albert Edelfelt, 1885

Immunitet (fra latin immunitas)[1]er et medisinsk begrep som beskriver den situasjon som råder når en organisme har tilstrekkelig med biologiske beskyttelsesmekanismer for å unnvike infeksjoner, sykdommer eller annen uønsket biologisk invasjon. Immunitet er flercellete organismer evne til å motstå skadelige mikroorganismer og involverer både spesifikke og ikke-spesifikke komponenter. De ikke-spesifikke komponentene fungerer som barrierer eller eliminatorer for et bredt spekter av patogener for å stoppe mikroorganismer innen de forårsaker sykdom. Andre deler av immunsystemet tilpasser seg for hver ny sykdom som organismen rammes av og kan generere patogenspesifikk immunitet.

Immunitet er et komplekst biologisk system som kan gjenkjenne og tolerere det som tilhører selvet, og gjenkjenne og avvise det som er fremmed (ikke-selv).[2] Bill Bryson i boken Kroppen beskrev immunsystemet enklere som et «stort og rotete og ikke lett å få tak på... En inntrenger som kommer seg forbi disse ytre forsvarsverkene – og det er relativt få – vil raskt støte på svermer av «egentlige» immunceller, som strømmer ut fra lymfekjertler, benmarg, milten, brisselen og andre kriker og kroker.»[3]

Spesifikk (også kalt adaptiv) immunitet deles ofte i sin tur opp i to deler avhengig av hvordan immuniteten oppstår. Naturlig immunitet oppstår gjennom utilsiktet kontakt med et patogen, mens kunstig immunitet opptrer ved for eksempel vaksinasjon. Både naturlig og kunstig immunitet kan i sin tur deles opp i ytterligere undergrupper, avhengig av hvor lang tid beskyttelsen varer. Passiv immunitet er kortlivet og varer et par måneder, mens aktiv immunitet kan vare livet ut.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det moderne ordet «immunitet» stammer fra det latinske immunitas (genitiv immunitatis), jf. også fransk immunité, tysk Immunität)[1] som betyr «fritak fra tjeneste eller forpliktelse»,[4] hvilket også benyttes i jus, eksempelvis «parlamentarisk immunitet» ved at et medlem av en nasjonalforsamling er helt eller delvis beskyttet mot strafferettslig forfølgning.[1]

Teorihistorie[rediger | rediger kilde]

En representasjon av koleraepidemien på 1800-tallet.

I tusenvis av år har menneskeheten vært fascinert av årsakene til sykdom og begrepet immunitet. Det forhistoriske synet var at sykdom var forårsaket av overnaturlige krefter, og at sykdom var en form for teurgisk straff for «dårlige gjerninger» eller «onde tanker» besøkt i sjelen av gudene eller av ens fiender.[5] I klassisk gresk tid ble Hippokrates, som regnes som medisinens far,[6] tilskrevet en endring eller ubalanse i en av de fire kroppslige saftene eller humorene (blod, slim, gul galle eller svart galle).[7][8] De første skriftlige beskrivelsene av begrepet immunitet kan ha blitt gjort av atheneren Thukydides, som i 430 f.Kr. beskrev at da pesten rammet Athen: «de syke og døende ble tatt hånd om av den medlidende omsorgen til de som var blitt friske, da de kjente til sykdomsforløpet og var selv fri for bekymringer. For ingen ble noen gang angrepet en gang til, eller ikke med dødelig resultat.»[9]

Aktiv immunterapi kan ha begynt med Mitridates VI av Pontos (120-63 f.Kr.)[10][11] som, for å indusere aktiv immunitet for slangegift (venom),[12] anbefalte å bruke en metode som ligner på moderne toksoid serumterapi, ved å drikke blodet til dyr som matet med giftslanger.[10][13] Han antas å ha antatt at disse dyrene skaffet seg en avgiftende egenskap, slik at blodet deres ville inneholde transformerte komponenter av slangegiften som kunne indusere motstand mot det i stedet for å utøve en giftig effekt. Mitridates resonnerte at ved å drikke blodet til disse dyrene kunne han oppnå lignende motstand. I frykt for giftmord tok han daglige nesten-dødelige doser av gift for å bygge toleranse. Han sies også å ha forsøkt å lage en «universell motgift» for å beskytte seg mot alle giftstoffer.[7][14] I nesten 2000 år ble gift antatt å være den nærmeste årsaken til sykdom, og en komplisert blanding av ingredienser, kalt Mithridate, ble brukt til å kurere forgiftning under renessansen.[7][15] En oppdatert versjon av denne kuren, Theriacum Adromachi, ble brukt langt inn på 1800-tallet. Begrepet «immuner» finnes også i det episke diktet «Pharsalia» skrevet rundt 60 f.Kr. av poeten Marcus Annæus Lucanus for å beskrive en nordafrikansk stammes motstand mot slangegift.[7]

En europeisk framstilling av al-Razi i et manuskript fra 1200-tallet av Gerard av Cremona

Den første kliniske beskrivelsen av immunitet som oppsto fra en spesifikk sykdomsframkallende organisme er sannsynligvis Kitab fi al-jadari wa-al-hasbah, oversatt 1848 til A Treatise on Smallpox and Measles («En avhandling om kopper og meslinger»),[16] skrevet av den muslimske lege Rhazies eller Abu Bakr al-Razi900-tallet.[17] I avhandlingen beskriver Al Razi den kliniske presentasjonen av kopper og meslinger og fortsetter med å indikere at eksponering for disse spesifikke midlene gir varig immunitet (selv om han ikke bruker dette begrepet).[7] Han skilte mellom klart mellom disse to epidemiske sykdommenes ytringsformer og pekte på at de opptrådte som barnesykdommer i hans hjemland. Befolkningen hadde tilpasset seg sykdommen og at de fleste voksne var immune.[18]

Portrett av lady Mary Wortley Montagu (1689-1762) av Jonathan Richardson d.y., 1725.

Fram til 1800-tallet var også miasme-teorien allment akseptert. Teorien så på sykdommer som kolera eller svartedauden som forårsaket av en miasme (fra gresk miasma, «forurensning»)[19] en skadelig form for «dårlig luft».[5] Hvis noen ble utsatt for miasme i en myr, i kveldsluft eller pusteluft på en sykestue eller sykehusavdeling, kunne de få en sykdom.[20] Siden 1800-tallet har imidlertid smittsomme sykdommer blitt sett på som forårsaket av bakterier/mikrober. Til tross for at teorien var feilslutning, var virkningen, som gassmasker, utlufting, godt ventilerte bygninger, og grønn parker, ikke uten helsebringende goder i seg selv. Ullevål sykehus i Oslo fra 1897 ble anlagt i overensstemmelse med miasmeteorien med godt ventilerte bygninger adskilt av brede gressplener.[21] I ordet malaria har miasme fått et lite minnesmerke ved at det er avledet fra italiensk, mala aria, «dårlig luft».[21][22]

I Europa dukket induksjonen av aktiv immunitet opp i et forsøk på å inneholde kopper. Vaksinasjon har eksistert i ulike former i minst tusen år, men som nevnt uten terminologien.[9] Den tidligste bruken av immunisering er ukjent, men rundt 1000 e.Kr. begynte kineserne å praktisere en form for immunisering ved å tørke og inhalere pulver avledet fra skorpene av kopperlesjoner.[9] Rundt 1400-tallet i India, Det osmanske riket og Øst-Afrika var praksisen med inokulering (stikke huden med pulverisert materiale avledet fra koppeskorper) ganske vanlig. Hvorfor et lite angrep av viruset førte til full immunisering viste man ikke. Metoden nådde London i 1721 ved hjelp av lady Mary Wortley Montagu, hustruen til den britiske ambassadøren i Istanbul, som var blitt gjort oppmerksom på vaksinen gjennom greske leger.[18] Det tok tid før vaksineringen ble gjennomført i stor skala, men etter at den britiske dronningens sønn døde av kopper ble det satt i gang i stor skala. En britisk lege brakte vaksinen til Det russiske keiserdømmet i 1798, og Fredrik II av Preussen satt i gang storstil vaksinering og hele hæren ble immunisert.[18]

Vaksinering av et barn mot meslinger for å redde liv ved immunisering. Leyte, Filippinene i 2013

I 1798 introduserte Edward Jenner den langt sikrere metoden for bevisst infeksjon med kukoppervirus, (koppevaksine), som forårsaket en mild infeksjon som også induserte immunitet mot kopper. Ved 1800 ble prosedyren referert til som vaksinasjon. For å unngå forvirring ble koppepoding i økende grad referert til som variolasjon,[23] (fra variola, det medisinske ordet for kopper)[24] og det ble vanlig praksis å bruke dette begrepet uten hensyn til kronologi. Suksessen og den generelle aksepten av Jenners prosedyre førte senere til å drive den generelle karakteren av vaksinasjon utviklet av Pasteur og andre mot slutten av 1800-tallet. I 1891 utvidet Pasteur definisjonen av vaksine til ære for Jenner, og det ble da viktig å kvalifisere begrepet ved å referere til poliovaksine, meslingevaksine etc.

Den første vitenskapsmannen som utviklet en fullstendig teori om immunitet var Ilja Metsjnikovsom avslørte fagocytose i 1882.[25] Med Louis Pasteurs bakterieteori om sykdom begynte den nye vitenskapen om immunologi å forklare hvordan bakterier forårsaket sykdom, og hvordan, etter infeksjon, menneskekroppen fikk evnen til å motstå ytterligere infeksjoner.[9]

I 1888 isolerte Emile Roux og Alexandre Yersin difteritoksin, og etter oppdagelsen av Emil Adolf von Behring og Kitasato Shibasaburō i 1890 av antitoksinbasert immunitet mot difteri og stivkrampe, ble antitoksinet den første store suksessen til moderne terapeutisk immunologi.[7][26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «immunitet», NAOB
  2. ^ Encyclopedia of biomedical engineering. Amsterdam. September 2018. ISBN 9780128051443.
  3. ^ Bryson, Bill (2020): Kroppen, Oslo: Gyldendal, 2. opplag, s. 192
  4. ^ «immunity (n.)», Online Etymology Dictionary
  5. ^ a b Lindquester, G.J. (Våren 2006): «Introduction to the History of disease», Disease and Immunity. Rhodes College. Arkivert fra original en den 21. juli 2006
  6. ^ Chrysopoulos, Philip (18. april 2022): «Hippocrates: The Greek Father of Modern Medicine», Greek Reporter
  7. ^ a b c d e f Silverstein, A.M. (1989): History of Immunology, Academic Press
  8. ^ Hendrie, Amy : «The Four Humours: Understandings of the Body in Medieval Medicine», Retrospect Journal
  9. ^ a b c d Gherardi, E.: «The Concept of Immunity. History and Applications», Immunology Course Medical School. Universitetet i Pavia. Arkivert fra originalen den 2. januar 2007
  10. ^ a b de Maleissye, Jean Tardieu (1991): Histoire du poison. Paris: Francois Bourin. ISBN 2-87686-082-1.
  11. ^ Valle, Guido; Carmignani, Marco et al (2017: «Mithridates VI Eupator king of Pontus and the venomous snakes», National Library of Medicine, Cent European J Urol. 70(2): 218.
  12. ^ «Slangegift», Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo, 29. juni 2021
  13. ^ Ahsan, Haseeb (21. september 2022): «Origins and history of autoimmunity — A brief review», Wiley Online Library, doi:10.1002/rai2.12049
  14. ^ Mayor, Adrienne (2019): «Mithridates of Pontus and His Universal Antidote», Toxicology in Antiquity: 161–174. doi:10.1016/B978-0-12-815339-0.00011-1. ISBN 9780128153390. S2CID 239289426
  15. ^ Chambers, Ephraim (1728): «Mithridate», History of Science: Cyclopædia. London. s. 561.
  16. ^ Rāzī, Abū Bakr Muḥammad ibn Zakarīyā (1848): A Treatise on the Small-pox and Measles. Sydenham Society.
  17. ^ Amr, Samir S.; Tbakhi, Abdulghani (2007): Abu Bakr Muhammad Ibn Zakariya Al Razi (Rhazes): Philosopher, Physician and Alchemist, National Library of Medisin, 27(4): 305–307. doi:10.5144/0256-4947.2007.305, PMID: 17684438
  18. ^ a b c Brøgger (2002), s. 102
  19. ^ «miasme», NAOB
  20. ^ Lie, Anne Kvam (26. juni 2008): «Betydningen av erfaring», Tidskriftet Den norske legeforening
  21. ^ a b Brøgger (2002), s. 25
  22. ^ «malaria», NAOB
  23. ^ «variolasjon», NAOB
  24. ^ «vaccination (n.)», Online Etymology Dictionary
  25. ^ «The Nobel Prize in Physiology or Medicine 1908», NobelPrize.org
  26. ^ Kaufmann, Stefan H.E. (2017): «Remembering Emil von Behring: from Tetanus Treatment to Antibody Cooperation with Phagocytes», mBio 8(1): e00117-17, doi:10.1128/mBio.00117-17, PMID: 28246359

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bryson, Bill (2020): Kroppen, Oslo: Gyldendal, 2. opplag, kapitel Immunsystemet, s. 192-203, ISBN 978-82-05-53538-1
  • Brøgger sr., Jan (2002): Epidemier. En natur- og kulturhistorie, 1. utg., Oslo: N.W. Damm & Søn, ISBN 82-496-0076-2
  • Janeway, Charles et al. (2001): Immunobiology. The Immune System in Health and Disease. 6. utg., New York: Garland Science ISBN 0-8153-4101-6

Se også[rediger | rediger kilde]