Emil Adolf von Behring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Emil Adolf von Behring
E A Behring.jpg
Emil Adolf von Behring
Født 15. mars 1854
Hansdorf
Død 31. mars 1917 (63 år)
Marburg i Hessen-Nassau
Ektefelle Else von Behring
Utdannet ved Albertina
Doktorgradsveileder Robert Koch
Yrke Professor i hygiene
Nasjonalitet Tysk
Medlem av Akademie gemeinnütziger Wissenschaften
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Nobelprisen i fysiologi eller medisin
Institusjoner Philipps-Universität Marburg
Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
Fagfelt Fysiologi
Immunologi
Kjent for Difterivaksine
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1901

Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Behring var sønn av læreren Georg August Behring (1819–1886) og hans annen hustru Augustine Zech (1828–1892). Han gymnasskolegang ble muliggjort av en prøyssisk statsstipend. Behring studerte mellom 1874 og 1878 medisin ved Akademie für das militärärztliche Bildungswesen i Berlin.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han var hovedsakelig militærlege. Etter å ha jobbet som assistent under Robert Koch fikk Behring tittelen professor i 1893 og ble kort tid etter utnevnt til professor i hygiene i Halle. Han ble deretter professor for hygienelære på det medisinske fakultet ved Universitetet i Marburg (og ble til å begynne misbilliget av fakultetsrådet). I denne stillingen skule han stå til slutten av sitt yrkesliv. Han og farmakologen Hans Horst Meyer hadde sine respektive laboratorier i samme bygning, og Behring stimulerte Meyers interesse for hvordan tetanustoksinet fungerte.[2]

Behring oppdaget under sitt arbeid at organismen kan danne motgift mot bakteriegifter. Hans oppdagelser var grunnlaget for immunitetslæren og de i dag viktige behandlingene med vaksine og antiserum. De ledet også til fremstillingen av antidifteriserum, der de første forsøkene på mennesker fant sted mot slutten av 1891.

Villa Behring (burgundy) på Capri
Behrings mausoleum i Marburg

I desember 1896 giftet Behring seg med en 18-årige Else Spinola, datter av Bernhard Spinola, direktøren av Charitésykehuset i Berlin, og en jødiskfødt mor som konverterte til kristendommen da hun giftet seg.[3]. Behring og Spinola fikk seks sønner. De hadde bryllupsferien sin på villa "Behring" på Capri i 1897, hvor Behring eide et feriehus. I 1909 til 1911 bodde den russiske forfatteren Maxim Gorky i feriehuset.

Behring døde i Marburg i Hessen-Nassau den 31. mars 1917. Hans Nobel fredspris befinner seg nå i Genève der den er på utstilling hos Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Behring skrev og ga ut en rekke publikasjoner.

  • Die praktischen Ziele der Butserumtherapie (1892)
  • Das Tetanusheilserum (1892)
  • Die Geschichte der Diphtherie (1893)
  • Bekämpfung der Infektionskrankheiten (1894)
  • Allgemeine Therapie der Infektionskrakheiten (1900).
  • Beiträge zur experimentellen Therapie (1906)
  • E. v. Behring's Gesammelte Abhandlungen (1915) Digital versjon hos University and State Library Düsseldorf

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Nobel Prize in Physiology or Medicine 1901». www.nobelprize.org. Besøkt 6. oktober 2015. 
  2. ^ Legrum, Wolfgang; Al-Toma, Adnan J.; Netter, Karl J. (1992). 125 Jahre Pharmakologisches Institut der Philipps-Universität Marburg. Marburg: N. G. Elwert Verlag. ISBN 3770809858. 
  3. ^ Derek S. Linton, Emil von Behring: Infectious Disease, Immunology, Serum Therapy, American Philosophical Society, 2005, p. 198

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]