Emil Adolf von Behring
| Emil Adolf von Behring | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. mars 1854 Gmina Iława | ||
| Død | 31. mars 1917 (63 år) Marburg | ||
| Ektefelle | Else von Behring | ||
| Utdannet ved | Albertina | ||
| Doktorgradsveileder | Robert Koch, Kitasato Shibasaburō | ||
| Beskjeftigelse | immunolog, lege, faglitterær forfatter, universitetslærer, fysiolog | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike | ||
| Medlem av | Akademie gemeinnütziger Wissenschaften American Academy of Arts and Sciences |
||
| Utmerkelser | Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1901) | ||
| Institusjoner | Philipps-Universität Marburg Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg | ||
| Fagfelt | Fysiologi Immunologi | ||
| Kjent for | Difterivaksine | ||
|
| Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901 |
Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.[1]
Innhold
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Behring var sønn av læreren Georg August Behring (1819–1886) og hans annen hustru Augustine Zech (1828–1892). Han gymnasskolegang ble muliggjort av en prøyssisk statsstipend.[trenger referanse] Behring studerte mellom 1874 og 1878 medisin ved Akademie für das militärärztliche Bildungswesen i Berlin.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han var hovedsakelig militærlege. Etter å ha jobbet som assistent under Robert Koch fikk Behring tittelen professor i 1893 og ble kort tid etter utnevnt til professor i hygiene i Halle. Han ble deretter professor for hygienelære på det medisinske fakultet ved Universitetet i Marburg. I denne stillingen arbeidet han resten av sitt yrkesliv.
Behring og farmakologen Hans Horst Meyer hadde sine respektive laboratorier i samme bygning, og Behring stimulerte Meyers interesse for hvordan tetanustoksinet fungerte.[2]
Behring oppdaget at organismen kan danne motgift mot bakteriegifter. Hans oppdagelser var grunnlaget for immunitetslæren og de i dag viktige behandlingene med vaksine og antiserum.[trenger referanse] De ledet også til fremstillingen av antidifteriserum, der de første forsøkene på mennesker fant sted mot slutten av 1891.[trenger referanse]
Hans Nobel fredspris befinner seg nå i Genève der den er på utstilling hos Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.
.jpg)
Privatliv[rediger | rediger kilde]
I desember 1896 giftet Behring seg med en 18-årige Else Spinola, datter av Bernhard Spinola, direktøren ved Charitésykehuset i Berlin, og en jødiskfødt mor som konverterte til kristendommen da hun giftet seg.[3]. Behring og Spinola fikk seks sønner. De hadde bryllupsferien sin på Capri i 1897, hvor Behring eide et feriehus. I 1909 til 1911 bodde den russiske forfatteren Maksim Gorkij i feriehuset.
Behring døde i Marburg i Hessen-Nassau den 31. mars 1917.
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
Behring skrev og ga ut en rekke publikasjoner.
- Die praktischen Ziele der Butserumtherapie (1892)
- Das Tetanusheilserum (1892)
- Die Geschichte der Diphtherie (1893)
- Bekämpfung der Infektionskrankheiten (1894)
- Allgemeine Therapie der Infektionskrakheiten (1900).
- Beiträge zur experimentellen Therapie (1906)
- E. v. Behring's Gesammelte Abhandlungen (1915) Digital versjon hos University and State Library Düsseldorf
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «The Nobel Prize in Physiology or Medicine 1901». www.nobelprize.org. Besøkt 6. oktober 2015.
- ^ Legrum, Wolfgang; Al-Toma, Adnan J.; Netter, Karl J. (1992). 125 Jahre Pharmakologisches Institut der Philipps-Universität Marburg. Marburg: N. G. Elwert Verlag. ISBN 3770809858.
- ^ Derek S. Linton, Emil von Behring: Infectious Disease, Immunology, Serum Therapy, American Philosophical Society, 2005, p. 198
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901 hos Nobelprize.org
- (en) Emil Adolf von Behring hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901
| ||||||||
|
