Ian Paisley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ian Paisley
DrIanPaisley.jpg
FødtIan Richard Kyle Paisley
6. april 1926
Armagh
Død12. september 2014 (88 år)
Belfast
Ektefelle Eileen Paisley
Utdannet ved Union School of Theology
Beskjeftigelse Politiker
Parti Democratic Unionist Party
Nasjonalitet Storbritannia
Medlem av Oransjeordenen (19511962), 1st Northern Ireland Assembly (1973–1974)

Ian Richard Kyle Paisley, baron Bannside (født 6. april 1926 i Armagh, død 12. september 2014 i Belfast[1]) var en fremstående britisk politiker og kirkeleder i Nord-Irland. Han var parlamentsmedlem fra 1970 til 2010 og leder av Democratic Unionist Party fra 1971 til 2008. I tillegg var han medlem av Europaparlamentet fra 1979 til 2004 og Den nordirske forsamling fra 1998 til 2011. Den ytterliggående protestanten Paisley var kjent for sin heftige antikatolisisme.

Paisley ble i 2010 utnevnt til livstidspeer[2] og adlet som baron Bannside. Han satt dermed i overhuset, i likhet med sin kone baronesse Paisley av St George's.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ian Paisleys far var baptistpastor, og hans skotske mor var forkynner og predikant. Han gikk på South Wales Evangelism School.

Pastor og politiker[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til pastor i 1946, en alder av 20 år.[3] I begynnelsen av 1950-årene grunnla han Den gfrie presbyterianske kirke og ble deres valgte moderator. Han grunnla ogso en avis, Protestant Telegraph. Det ved hans død største protestantisk-unionistiske parti i Nord-Irland (Democratic Unionist Party; DUP), har ham som sitt opphav; han var dets leder fra 1971 til 2008.

I 1960-årene førte han kamp mot en tilnærming mellom Nord-Irland og Republikken Irland som ble forsøkt ved samtaler mellom Nord-Irlands regjeringssjef Terence O'Neill og den irske politiker Seán Lemass.[trenger referanse] Man engasjerte seg mot en likeberettigelse for de katolsk-irske nordirene. Siden ungdommen motsatte han seg ethvert samarbeid med katolikker som en «pakt med djevelen».[trenger referanse] Da det nordirske parlament i 1972 ble oppløst under den britiske statsminister Edward Heath, motsatte Paisley seg dette. Han ville også forpurre Sunningdaleavtalen (en trepartsavtale mellom Irland, Storbritannia og Nord-Irland). Planen var da å etablere et all-irsk råd (Council of Ireland) som skulle fatte beslutninger for Irland og Nordirland. Organisatorene av en stor streik - Ulster Worker’s Strike - som særlig rammet vann- og strømforsyningen, påberopte seg Paisley. Sunningdaleavtalen ble det ikke noe av.

Etter grunnleggelsen av DUP ble Ian Paisley i 1970 innvalgt i det britiske underhuset, i det nordirske parlament og i 1979 i Europaparlamentet. Han tilhørte Europaparlamentet i 25 år, Underhuset i 40 år.

Han var også motstander i Anglo-Irish Agreement som kom i stand i 1985). Under slagordet Ulster says No! organiserte Paisley store offentlige møter sammen med sin rival fra Ulster Unionist Party, James (Jim) Molyneaux. Senere grunnla han den paramilitære enheten Third force, som imidlertid oppløste seg selv ganske snart.[trenger referanse] Paisley fryktet av Storbritannia og Irland skulle bestemme over Nordirlands skjebne over den protestantiske befolkningens hoder.

Ian Paisley bestred at det noensinne kunne komme til noe fredelig samliv mellom protestanter og katolikker.[trenger referanse] Den den britiske statsminister James Callaghan bad ham netenka at «vi jo alle er Guds barn», svarte Paisley: «Nei Mr. Callaghan, vi er vredens barn (children of wrath).»[4] Da pave Johannes Paul II i 1988 talte for Europaparlamentet, reiste Paisley seg brått og ropte, «Antichrist, I denounce you and your false teaching!» («Antikrist, jeg fordømmer deg og din vranglære»), og holdt opp en plakat med ordene «POPE JOHN PAUL II ANTICHRIST».[5]

Paisley ble i 1998 innbudt til Langfredagsavtalen; hans parti DUP trakk seg imidlertid straks da også Gerry Adams og hans Sinn Féin dukket opp. Da avtalen ble fremlagt for folkeavstemning i Nord-Irland (likesom i Irland), oppfordret Paisley til å stemme imot. Men avtalen ble vedtatt godkjent.

I 2005 var Ian Paisley medlem i det britiske kronråd (Privy Council).

Man gikk lenge ut fra at han i mai 2007 ville bli valgt til førsteminister for Nordirland,[trenger referanse] og det ble han. Hans manglende samtaleberedskap overfor Sinn Féin blokkerte i lang tid etableringen av en allpartiregjeribg. Den 8. mai 2007 dannet Ian Paisley og Martin McGuinness fra Sinn Féin, den politiske gren av Irish Republican Army (IRA), som regjeringssjefer den nordirske allpartiregjeriung. I kabinett innehadde DUP fem ministerposter, Sinn Féin fire, og det protestantiske parti Ulster Unionist Party to, og det katolske Social Democratic and Labour Party én. Paisley og McGuinness var tidlig enige om å senke bedriftsbeskatningen til 12,5 % for å stå seg bedre mot den irske økonomi.

I 4. mars 2008 kunngjorde Paisley sin tilbaketreden både som førsteminister for Nord-Irland og som formann for DUP i mai året etter.

Han var gift med Eileen Paisley og de fikk fem barn.

Han døde 12. september 2014 i Belfast i en alder av 88 år[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.nrk.no/verden/ian-paisley-er-dod-1.7989343
  2. ^ London Gazette, 14. juni 2010.
  3. ^ Robert D. McFadden: Ian Paisley, Ulster Hard-Liner Who Made Peace, Dies at 88. nytimes.com, 12. september 2014, lest 12. september 2014
  4. ^ Paul Johnson: Ireland: Land of Troubles. A History from the Twelfth Century to the Present Day. Holmes and Meier, New York 1982. ISBN 0-8419-0758-7. s. 194.
  5. ^ The Guardian
  6. ^ Ian Paisley dies; Northern Ireland leader known for anti-Catholic rhetoric. In: Washington Post 12. september 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]