Terence O'Neill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Terence O'Neill
Født 10. september 1914
Antrim
Død 12. juni 1990
Hampshire
Utdannelse Eton College, West Downs School, Royal Military College, Sandhurst
Parti Ulster Unionist Party
Nasjonalitet Storbritannia

Terence O'Neill, baron O'Neill of the Maine, (født 10. september 1914 i London, død 12. juni 1990 i Hampshire) var en nordirsk politiker for Ulster Unionist Party. Han var statsminister i Nord-Irland fra 1963 til 1969.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Terence O’Neill car sønn av oberst Arthur O’Neill, som ble det første medlem av House of Commons som falt i første verdenskrig. Terence O’Neill gikk på Eton College og trådte deretter inn i British Army. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han i Irish Guards.

Tidlig politisk virke[rediger | rediger kilde]

O’Neill ble 1946 innvalgt ved et suppleringsvalg for Ulster Unionist Party som representant for valgkretsen Bannside i det nord-irske parlamente. Han innehadde underordnede oppgaver til han i april 1956 ble innenriksminister. Allerede i oktober aamme år ble han finansminister.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

I 1963 etterfulgte han Lord Brookeborough i embedet som statsminister. Han slo da inn på politiske veier som forgjengeren hadde unnveket.[trenger referanse] Fan foirsøkte å overvinne de konfesjonelle skillelinjer og bevege katolikker og protestanter til et bærekraftig samarbeide.[trenger referanse] I januar 1965 iviterte O’Neill regjeringssjefen i Irland, Seán Lemass, til samtaler i Belfast.

O’Neill ble da møtte med betydelig motstand i eget parti. Han hadde bare informert noen få om møtet.[trenger referanse] Det kom også motstand fra pastoren Ian Paisley, som kategorisk avviste alle samtaler med republikken Irland. Paisley og hans tilhengere kastet snøball på Lemass' bil. I februar besøkte O’Neill Lemass i Dublin. Motstanden mot O’Neills reformer var så sterke at under et arrangement under Orangeordenens regi O’Neill-tilhengeren og parlamentsmedlemmet George Forrest ble revet ned fra podiet av medlemmer av ordenen, som han selv tilhørte, og slått bevisstløs.[trenger referanse]

I 1968 begynte Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA) med gatedemonstrasjoner. En marsj i Derry (Londonderry) den 5. oktober 1968, som var blitt forbudt av innenriksminister William Craig, ble oppløst av politistyrken Royal Ulster Constabulary (RUC) ved bruk av slagstokker. Blant de skadede var det også ledende politikere. Dette voldsutbruddet ble filmet og vist på fjernsyn verden rundt. Datoen 5. oktober regnes av flere historikere som begynnelsen på de urolighetene som kalles The Troubles som rystet Nord-Irland i mange år.[trenger referanse]

I mai 1968 kastet medlemmer av Woodvale Unionist Association egg, mel og steiner på O’Neill - de var ikke enige i hans politikk overfor nasjonalistene og Irland.

O’Neill presenterte spå et fem-punkts reformprogramm. Denne planen gav NICRA en rekke innrømmelser. Men frie valg etter prinsippet one man, one vote var ikke medtatt. Til tross for dette kom NICRA til at de hadde oppnådd noe, og gikk inn for programmet og ville ta en pause med protestmarsjene.[trenger referanse] Han regnet nå egentlig med at tingene skulle bli bedre.[trenger referanse]

Men det var ikke alle på katolsk side som syntes reformene var tilstrekkelige. En gruppe studenter grunnla under ledelse av Bernadette Devlin og Michael Farrell bevegelsen People’s Democracy. De organiserte en firedagers marsj fra Belfast til Derry, som begynte 1. januar 1969. På den fjerde dagen havnet de i et bakhold med omlag 200 unionister. Det sterke politinærvær grep ikke inn. Det viste seg senere at et flertall av angriperne selv var medlemmer av RUC.[trenger referanse] Tretten protesterende måtte få behandling på stedet for sine sår og skader. Dette angrepet utløste en bølge av fleredagers sammenstøt mellom RUC og katolsle demonstranter i bydelen Bogside i Derry.

I februar 1969 kom det til andre opprør i Ulster Unionist Party, utløst av ti til tolv dissiderende og av Brian Faulkners uttreden av regjeringen. O’Neill utlyste da nyvalg.

Avgang[rediger | rediger kilde]

Verlgerne stod overfor et enkelt valg: For eller mot O’Neill.[trenger referanse] Fra O’Neills synsvinhel var resultatet imidlertid ikke så entydig. At hjan nesten tapte i sin egen valgkrets Bannside mot Ian Paisley var fornedrende.[trenger referanse] Derfor trakk han seg i april 1969 som formann for Ulster Unionist Party og også som statsminister, etter at en rekke bombeandrep på vannverket i Belfast, forøvet av Ulster Volunteer Force, hadde tilspisset den politiske situasjon.

Etter politikken[rediger | rediger kilde]

I januar 1970 trakk han seg fra parlamenet og fra politikken.

O’Neill døde 12. juni 1990 i Hampshire i England.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Terence O'Neill: Ulster at the crossroads. Faber and Faber, London 1969
  • Terence O'Neill: The autobiography of Terence O’Neill. Hart-Davies, London 1972

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marc Mulholland: Northern Ireland at the crossroads: Ulster Unionism in the O'Neill years 1960-9. Macmillan, London 2000