Håkon jarls saga

Snorre Sturlason slik tegneren Christian Krohg forestilte seg ham. Illustrasjon til Heimskringla, 1899.

Håkon jarl, illustrasjon til Heimskringla av Christian Krohg, 1899

Håkon jarls saga er den sjette av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen, Halvdan Svartes saga, Harald Hårfagres saga, Håkon den godes saga og Eirikssønnenes saga. Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet og handler om de norske kongene fra de eldste tider til Magnus Erlingsson.

Bakgrunn og kildemateriale

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk. Den første historieskriveren vi kjenner til i Norge er Theodoricus monachus (Tjodrek eller Tore munk) som skrev Historien om de gamle norske kongene på latin en gang mellom 1177 og 1188. I utlandet fantes det allerede et verk ved navn Historia Norvegiæ av en ukjent forfatter sannsynligvis mellom 1160 og 1175. Rundt 1190 ble historiekrøniken Ågrip (Ágrip af Nóregs konunga sögum) skrevet som den første (kjente) kongesagaen på norrønt mål. Forfatteren her er ukjent. Krøniken Fagrskinna ble skrevet rundt 1220 og regnes også for å være en verdifull, samtidig kilde for Snorres sagaer.

Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sin Edda. Han gikk så i gang med å skrive Olav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.

Sagaens innhold

Eirikssønnenes saga avsluttes med drapet på Håkons far Sigurd Ladejarl som Harald Gråfell og brødrene hans sto bak i 963. I første del av Håkon jarls saga trer den unge Håkon fram og hevner drapet på faren i stadige kamper mot Eirikssønnene. Det er imidlertid krefter som vil ha slutt på borgerkrigstilstanden, og med hjelp av ikke navngitte stormenn blir det sluttet fred mellom partene.

Snorre antyder også et kjærlighetsforhold mellom jarlen og Eirikssønnenes mor, dronning Gunhild (enken etter Eirik Blodøks), men sagaen avbrytes stadig med beskrivelser av ufreden mellom ladejarlen og Eirikssønnene. Den forholdsvis korte sagaen beskriver i større grad Eirikssønnenes ferd enn Håkon jarls, og sagaen avsluttes før drapet på Harald Gråfell rundt 970 der Håkon jarl sannsynligvis spilte en viktig rolle uten at han direkte blir koblet til Haralds fall. Den tidsperioden hvor Håkon opptrådte som «jarl av Norge», fra Harald Gråfells død fram til han selv ble drept av sin trell Tormod Kark i 995, omtales bare i Olav Tryggvassons saga.

Litterær stil

Når Heimskringla er blitt stående som noe av det ypperste i norrøn litteratur fra denne perioden så «skyldes det først og fremst at Snorre forener historisk kritikk og tenkning med genial fortellerkunst. Han komponerer omhyggelig, forbereder, skaper spenning, stigning og forventning, inntil avgjørelsen faller i en fortettet, dramatisk scene.» De andre kildene, som Ågrip og Fagrskinna, er kortfattede og nøkterne i formen, mens Snorre utbroderer og gir liv til handlingen og menneskene. Den korte Håkon jarls saga er likevel ikke av de litterært sett mest verdifulle blant Snorres sagaer. Sagaen gjengir flere utdrag fra de mest kjente skaldekvadene fra denne tida, Håløygjatal, Vellekla og et dikt av skalden Glum Geirason.

Skriftlige overleveringer

Den eneste skriftlige kilden til Snorres kongesagaer fra middelalderen som er bevart er Codex Frisianus fra ca 1330. De andre nedtegnelsene gikk tapt i en biblioteksbrann i København i 1728.

Referanser

Autoritetsdata