Riksumiddelbarhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
I Regensburg fantes det fem riksumiddelbare territorier på samme tid. Selve byen var en riksstad, men inneholdt fire riksumiddelbare enklaver: Domkirken (bilde) hørte til høystiftet Regensburg. I tillegg lå de tre riksabbediene Niedermünster, Obermünster og St. Emmeram i byen.

Riksumiddelbarhet (tysk Reichsunmittelbarkeit) var i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon den status et territorium eller en person innehadde hvis det/han/hun ikke var underlagt andre lensherrer enn keiseren. De riksumiddelbare (eller immediate, riksfrie) territoriene ble regnet som selvstendige stater i riket; de riksumiddelbare personene som deres statsoverhoder.

Blant riksumiddelbare personer skilte man mellom riksstendene (entall riksstand, tysk Reichsstand) og resten, hvor riksstender var kjennetegnet ved at de var representert i den tysk-romerske riksdagen. Innen riksstendene ble det videre skilt mellom personer med virilstemme og slike med kuriatsstemme. En virilstemme innebar personlig møterett og egen stemme ved riksdagen (av latin vir = «mann», dvs. «en stemme per mann»). Riksstender uten virilstemme var på riksdagene representert via et kollegium som delte på en felles såkalt kuriatsstemme.

Antallet riksumiddelbare territorier varierte sterkt over tid. Grunnene var at riksumiddelbarheten kunne tildeles og frakjennes, men også at riksumiddelbare familier døde ut eller delte seg i flere sidelinjer, at territorier ble mediatisert av (slått til) større naboer eller forlot Det tysk-romerske rike (f.eks. ved anneksjon gjennom nabostater som Frankrike, eller ved medlemskap i Det sveitsiske edsforbund). I mange tilfeller var det også omstridt om et territorium faktisk var riksumiddelbart. Således mistet flere mindre områder de facto sin riksumiddelbarhet ved at større naboer innskrenket og etterhvert overtok deres selvråderett (f.eks. riksbyen Friedberg). Motsatt oppførte noen statsoverhoder seg som riksfrie uten formelt å ha blitt tildelt riksumiddelbarheten (f.eks. grevene av Tirol).

Antallet riksumiddelbare territorier ble sterkt redusert mot slutten av Det tysk-romerske rike. Mange mindre territorier ble mediatisert gjennom franske anneksjoner mellom 1792 og 1799, gjennom Reichsdeputationshauptschluss i 1803 og gjennom grunnleggelsen av Rhinforbundet i 1806. Få måneder senere ble Det tysk-romerske rike oppløst, og riksumiddelbarheten mistet sin betydning; dvs. de gjenværende riksumiddelbare territoriene ble suverene stater.

Oversikt over de riksumiddelbare stender[rediger | rediger kilde]

Det tysk-romerske rike, her ved freden i Westfalen (1648) var et lappeteppe av riksumiddelbare territorier. De mindre områdene er ikke vist på kartet.

Denne oversikten over de riksumiddelbare stendene angir forholdene som i grove trekk gjaldt fra 1300-tallet og frem til 1700-tallet. Tall angir utviklingen mellom ca. 1520 og 1802. Der ikke annet er angitt, innehadde stendene virilstemmer.

Totalt lå antallet av riksumiddelbare stender altså mellom 680 og ca. 1000. Siden mange av disse hersket over opptil flere riksumiddelbare territorier samtidig (dvs. i personalunion), var det totale antallet territorier enda høyere.

Forholdene fra 1803 og til 1806 er beskrevet i artikkelen om Reichsdeputationshauptschluss.