Slaget ved Bornhøved (1227)
 | Språkvask: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere standard. Den som leser gjennom og bidrar med korrektur, må gjerne deretter fjerne denne malen. Når du åpner redigeringsfeltet, ser malen slik ut: {{Språkvask}} |
 | Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se mal:referanseløs for mer informasjon. |
| Slaget ved Bornhøved | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Nordtysk oppstand mot Danmark | |||||||
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Danmark | Nordtysk koalisjon av tidlige danske vasaller med Lübeck i spissen | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Kong Valdemar Seier | Grev Adolf IV av Schauenberg-Holstein | ||||||
| Styrker | |||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||
| Tap | |||||||
| Betydelig | Ukjent | ||||||
Slaget ved Bornhøved i Holsten fant sted den 22. juli 1227, utkjempet mellom en dansk hær under ledelse av Valdemar Seier og en nordtysk koalisjon fra Tyskland inkludert fyrster og bystater.
Etter meget bitre kamper gikk en hæravdeling på angivelig tusen mann fra Ditmarsken over til den nordtyske koalisjonshæren midt i slaget. Dette avgjorde slaget og danskene måtte trekke seg tilbake med mesteparten av den slagne hæren.
Forspillet[rediger | rediger kilde]
Det danske kongedømmet under Valdemar Seier, som hadde vunnet seg mye berømmelse som korsfarer, hadde underlagt seg store deler av nordlige Tyskland i første halvdelen av 1200-tallet siden tronebestigelsen i 1202. I 1219 hadde danskene opprettet et eget imperium over Østersjøområdet, med Holstein, Pommeren, små fyrstedømmer langs kysten, og byer som Lübeck og Hamburg, med rett på alt landområde nord for Elben, anerkjent av den tyske kongen bare få år før. Valdemar Seier underla seg fyrste etter fyrste, som ble tvunget til å sverge ed overfor den danske kongen. En av disse var grev Gunzelin II av Schwerin.
Grev Gunzelin II giftet sin datter bort til den uekte kongesønnen Niels som en bekreftelse på alliansen mellom Schwerin-grevedømmet og det danske kongedømmet. I 1221 døde greven, men ekteskapet hadde avlet en sønn, som den ærgjerrige farfaren ønsket å sikre betydelige eiendommer for. De schwerinske landene, sammen med borgen Schwerin, ble delt i to av danskene som inndro halvparten for den lille sønnen. Gunzelin IIs bror Henrik, som var medhersker, måtte finne seg i dette.
Han tok sin hevn ved å besøke Valdemar Seier på Lyø i 1223. Der fant han kongen på jakttur sammen med hans sønn Valdemar den Unge som ved det tidspunktet var medkonge i Danmark ved siden av sin far. Etter en lystig fest overfalt greven – sammen med sitt folk – kongen og den unge medkongen, bakbandt og bortførte disse over til fastlandet sørover. Kidnappingen var ikke mottatt med berystelse på alle kanter, selv om paven var raskt med på å fordømme dåden dersom Valdemar Seier var en korsfarer.
I fraværelsen av danskekongen kollapset det danske imperiet, mens danskene selv var så trøtte av krig og korstog, at de ga lunken støtte til forsøkene på å befri kongen og hans sønn. Etter Slaget ved Mölln måtte danskene startet forhandlingene som endte med løslatelsen, juledag 1225, etter tre års fangenskap mot en uhyre stor løsesum foruten dronning Berengarias medgift. Den holstenske greveslekten av Schauenberg vendte tilbake til deres tapte besittelser, og de nordtyske fyrstene hadde brutt ut av deres vasallforhold med Danmark, etter å ha tvunget kongen til å inngå avtaler med dem.
Valdemar Seier hadde vært tvunget til å love å ikke hevne seg for ydmykelsen eller for tapet av imperiet, men fikk paven til å løse seg fra eden, og begynte med å planlegge en gjenerobring av de nordtyske besittelsene, med Holstein i spissen. Han allierte seg med den nordtyske grev Otto av Lüneburg og andre nordtyske småfyrster, og dannet en sterk hær i høsten 1226.
Hærene[rediger | rediger kilde]
De nordtyske fyrstene med Henrik av Schwerin, erkebiskop Gerhard av Bremen og borgerne fra byene Lübeck og Hamburg, dannet en koalisjon i senåret 1226 etter at Valdemar Seier hadde rykket over Eideren og inntatt Rendsborg. En brutal krig med flere mindre slag var på gang i foråret av 1227.
22. juli 1227 var den danske hæren oppstilt i slagorden mot den nordtyske hæren ved Bornhøved. Etter usikre opplysninger skulle Valdemar Seier ha hatt 3 000 rytterne, 5 000 fotsoldater, 5 000 leiesoldater og 1 000 andre menn på til sammen 14 000 mann, mot den nordtyske hæren som skal ha hatt 3 000 rytterne, 3-4 000 leiesoldater og 5 000 fotsoldater på til sammen 11 000 til 12 000 mann. Disse opplysningene kan åpenbart være noe overdrevet, siden så store hærer var sjelden vare i 1200-tallet i Europa. Mest sannsynlig var antall deltagere under slaget langt færre, muligens noen få tusen.
Slaget[rediger | rediger kilde]
Etter de fleste kilder var slaget meget hardt, med stor bitterhet under intense sammenstøt over lengre perioder om gangen. Det gikk gjetord om de stridende som hadde kjempet i blod opptil knærne, danskekongen mistet flere hester i løpet av kampene og ble alvorlig skadet med et øye stukket ut, men ga ikke opp kampen og var nær ved å vinne.
Derimot ble slaget avgjort på et kritisk tidspunkt, etter at hæravdelingen på om lag 1 000 mann fra Ditmarsken gikk over til den nordtyske hæren, og vendte seg mot de tidligere allierte som ble presset vekk og kastet ut i forvirring. Valdemar Seier klarte, etter stort slit, å hindre kollaps av hæren, men mistet sine allierte inkludert grev Otto av Lüneburg, som ble tatt til fange sammen med tre danske bisper.
Uten sine allierte, og med hæren både redusert i antall og totalt utmattet, hadde ikke danskene annet valg enn å trekke seg tilbake nordover mot Eideren. Hæravdelingen fra Ditmarsken hadde på forhold avtalt om å slutte seg til den nordtyske koalisjonen ved det rette øyeblikket.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Selv om den danske hæren fremdeles var intakt og med forsterkninger, måtte den sårede danskekongen erkjenne at krigen var tapt, uten hans viktige allierte grev Otto av Lüneburg, som var sendt til fangenskap i Rostock. Moralen var hardt rammet av nederlaget, som et dokument pliktig meddelte i etterkrigstiden: «Kongen var seierløs».
Etter slaget måtte Valdemar Seier akseptere de tidlige avtaler man hadde inngått i 1225, nemlig å sende sine yngre sønner til Schwerin som gisler, for å garantere nedbetalingen av løsesummen som var på 44 000 mark rent sølv, i tillegg til avståelse fra alt land mellom Elben og Eideren, samt de vendiske territoriene, inkludert Pommern. Valdemar Seier måtte dessuten overrekke Estland til det pavelige legatet Wilhelm av Modena, som ga bort landet til Sverdbroderordenen det samme året. 11 år senere var Estland overført til dansk styre på nytt, etter et forlik med Den tyske orden.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Michael Bregnsbo og Knut Villads Jensen Det Danske Imperium Storhed og Fald 2005 ISBN 87-11-11879-2
- Grethe Jensen Danmarkshistoriens hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5
- Danmarkshistoriens årstall av Aschenhoug forlag 2001 ISBN 87-11-11597-1