Historisk sosiologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Historisk sosiologi innebærer studier av historiske emner med bruk av en sosiologisk tilnærming. Dette medfører tverrfaglig samarbeid mellom historie og sosiologi, der historikere gjør bruk av sosiologiske begreper, teorier og modeller, mens sosiologer tar opp historiske emner med sine tradisjonelle metoder. Man bruker altså den samme forklaringslogikken og studerer de samme struktureringsprosessene.

Tre av sosiologiens klassikere, Karl Marx, Max Weber og Emile Durkheim brukte historisk-sosiolgiske tilnærminger. Fra slutten av 1950-tallet kom en ny bølge av slike studier, som også ofte berørte faget statsvitenskap/sammenlignende politikk. Shmuel N. Eisenstadts bok The Political systems of Empires (1963), var en strukturfunksjonalistisk inspirert studie av både nyere og eldre byråkratiske imperier. Barrington Moores Social Origins of Democracy and Dictatorship (1966) forsøkte å forklare de historiske vilkårene for demokratiske, fascistiske og kommunistiske styresett med utgangspunkt i agrarstruktur og klassekonstellasjoner i forhold til dette. Stein Rokkan studerte de vesteuropeiske partisystemenes historiske røtter, samt betingelsene for stats- og nasjonsbygging i Vest-Europa. På 1970-tallet kom en rekke nymarxistisk inspirerte studier. Sentrale bidrag var Immanuel Wallersteins The Modern World System (i tre bind, 1974, 1980, 1988) om den moderne verdensøkonomiens framvekst, Perry Andersons Lineages of Absolute State (1974) om de europeiske eneveldige statene og Theda Skocpols States and Social Revolutions, en sammenligning av de franske, russiske og kinesiske revolusjonene. Etter hvert har inspirasjonen fra den weberianske tradisjonen blitt stadig sterkere, Eksempler på dette er Michael Manns The Sources of Social Power (1986, 1993) og Charles Tillys Coercion, Capital and European States om europeisk statsdannelse.