Rettssosiologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Rettssosiologi er et forskningsområde i krysningsfeltet mellom rettsvitenskap og samfunnsvitenskap, som vanligvis regnes enten som en tverrfaglig tilnærming innen rettsvitenskapen eller som en gren av sosiologien. Forskere innen rettssosiologi kan enten være jurister eller samfunnsvitere (vanligvis sosiologer).

Rettssosiologiens fokus er retten, de rettslige institusjonene og rettslig adferd, som stor grad studeres med samfunnsvitenskapelige metoder. Rettssosiologien studerer rettssystemets funksjon i samfunnet, herunder rettssystemets innvirkning på samfunnsforholdene og omvendt; samfunnsforholdenes innvirkning på rettssystemet. Sentrale spørsmål i faget er f.eks. om lovgivningen virker etter sin hensikt. Lovgivningen kan også ha andre utilsiktede eller uønskede virkninger som ikke lovgiver var oppmerksom på eller ikke la tilstrekkelig vekt på da loven ble vedtatt. Også denne siden av lovgivningsvirksomheten er rettssosiologien opptatt av. Faget trekker veksler på sosiologi, og i mindre grad også på andre samfunnsvitenskaper som sosialantropologi, statsvitenskap, samfunnspolitikk, kriminologi, psykologi og samfunnsøkonomi, og i tillegg på andre tverrfaglige forskningsområder som rettsfilosofi (rettsteori) og rettshistorie.

Det er lange tradisjoner for rettssosiologiske undersøkelser i Norge, blant annet Vilhelm Auberts forskning som inkluderer undersøkelser både om den samiske befolkningen i Nord-Norge, sosial ulikhet og straffens funksjon.

Rettssosiologi inngår i det juridiske studiet i Norge og andre land, og blir i denne sammenhengen kalt et «perspektivfag», dvs. et fag som skal gi jurister et tverrfaglig perspektiv på eget fag. Organisatorisk er faget normalt lagt til juridiske fakulteter. Ved f.eks. Universitetet i Oslo finner man ansatte med rettssosiologi som forskningsområde ved flere institutter ved Det juridiske fakultet.