Rasjonelle valg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Rasjonelle valg er en teori som tar utgangspunkt i at samfunnet består av enkeltindivider som er rasjonelle aktører. Alle sosiale fenomener skal forklares med utgangspunkt i individuelle aktørers handlinger, og mennesker blir sett på som rasjonelle aktører i den forstand at det ligger en bevisst mål-middel-kalkyle til grunn for deres handlinger. Teorien bygger derfor på metodologisk individualisme.[1]

Viktige retninger innen teorien om rasjonelle valg er spillteori, kontraktteori og bytteteori. Teorien har stor betydning innen samfunnsøkonomi, statsvitenskapen og (i senere tid) sosiologien.

Historie[rediger | rediger kilde]

En viktig forløper til teorien om rasjonelle valg var Niccolò Machiavellis analyser av politikk som strategisk spill om makt, spesielt boken hans Fyrsten. Også tidlige sosiologiske tenkere som Max Weber (formålsrasjonalitet), Ferdinand Tönnies (kårsvilje) og Georg Simmel (forstand) foregrep teorien om tradisjonelle valg.

Kontraktteorier fra Immanuel Kant, Thomas Hobbes og John Locke har gitt viktige bidrag, hvor sosial orden sees som et resultat av samfunnskontrakter inngått av rasjonelle egoister.

Med utilitaristisk moralfilosofi utbredde ideer seg om at den handling (evt. handlingsnorm) som er til nytte for flest mulig mennesker er mest ønskverdig (en instrumentell norm).

Flere samfunnsøkonomer har gitt viktige bidrag, hvor man forutsetter at produsent og konsument oppfører seg rasjonelt. Produsentene maksimerer profitt, mens konsumentene maksimerer nytte.[2]

Aspekter ved rasjonelle valg[rediger | rediger kilde]

Krav til rasjonelle valg[rediger | rediger kilde]

En aktør vil ifølge teorien om rasjonelle valg alltid velge det alternativet som gir best utfall ifølge hans eller hennes ønsker og oppfatninger. Det er altså tre viktige elementer: 1) ønsker, 2) oppfatninger og 3) valg.[3].

1) Ønsker er det som motiverer oss til handling, det vi ønsker å oppnå. De kan være både altruistiske og egoistiske. Teorien om rasjonelle valg forutsetter ikke at aktøren trenger å være egoistisk (selv om noen teoretikere, som Gary Becker, vil hevde det). For at et ønske skal være rasjonelt finnes det likevel noen krav, de må være:

  • transitative: Det er ikke rasjonelt å like fargen rød bedre enn blå, blå bedre enn grønn, og grønn bedre enn rød. Det ville vært selvmotsigende.
  • komplette: ønskene må kunne rangeres i forhold til hverandre, de må altså kunne sammenlignes. Om man f.eks. ønsker to ting like mye opplever man likegyldighet
  • logisk realiserbare: det er f.eks. ikke rasjonelt å ønske at alle mennesker skal tjene over gjennomsnittet.
  • logisk realiserbare fordi man forsøker å realisere dem: rasjonelle ønsker må være realiserbare som et direkte resultat av at man prøver å virkeliggjøre dem. Man er f.eks. motivert av et selvundergravende ønske om man prøver å være mer spontan.
  • stabile og fremtidsrettede: Rasjonelle ønsker bør være noe stabile over tid og fremtidsrettede.
  • autonome: ønsker må ha blitt til på riktig måte. Et ønske er ikke rasjonelt om noen har manipulert deg til å ønske det.

2) Oppfatninger er aktørens kunnskap om verden, og da spesielt den som omhandler de forskjellige handlingsalternativene og deres konsekvenser. Vi handler ikke på bakgrunn av hvordan verden objektivt er, men våre subjektive oppfatninger. Det objektive og det subjektive trenger ikke å samsvare. For at en oppfatning skal være rasjonell må den være:[4].

  • Basert på all tilgjengelig informasjon: Om man ser bort fra noe av informasjonen man besitter når man handler er det irrasjonelt.
  • Basert på tilstrekkelig informasjon: Om man ikke har nok informasjon vil en rasjonell aktør undersøke saken nærmere.
  • Logisk konsitent: Det er ikke rasjonelt å ha en oppfatning om at alle tjener mer enn gjennomsnittet.
  • Logisk korrekt dannet: oppfatninger som er svært generaliserende (induktivt dannet) er ikke rasjonelle.
  • Upåvirket av ønsker: Oppfatninger må ikke være ønsketenking, man må skille mellom er og bør.

3) Handlingsvalget må være en bevisst og overveid beslutning for å realisere våre ønsker på en mest mulig effektiv måte. For at et handlingsvalg skal være rasjonelt er det ikke nok at ønskene og oppfatningen er rasjonell, selve valget må være rasjonelt:[5].

  • Det beste alternativet: velge best middel.
  • Velge alternativet fordi det er best: Det er ikke et rasjonelt valg om man velger det riktige alternativet kun på bakgrunn av normer, vaner eller tradisjoner.

Rasjonalitet har to motpoler: irrasjonalitet som betyr at vi ikke gjør det fornuften vår forteller oss at vi bør gjøre, og arasjonalitet som betyr at fornuften vår ikke forteller oss hva vi burde gjøre.

Rasjonelle valg under usikkerhet[rediger | rediger kilde]

Noen mener at man bør følge max-min-regelen som sier at man skal maksimere det verst tenkelige utfallet, altså velge det alternativet der det verste utfallet er best. Imidlertid er det mye diskusjon om dette, og om man heller bør velge det alternativet som gir høyest gevinst i beste fall. Det kan komme an på situasjonen, både ved høy risiko eller valg under usikkerhet. Det kan også være at man ikke besitter riktig informasjon, og den sannsynlig usikkerhet/risikoen man er kommet frem til kan være feil.

Individuell og kollektivt rasjonalitet[rediger | rediger kilde]

Selv om alle aktørene handler individuelt rasjonelt, kan resultatet av handlingen bli kollektivt irrasjonelt. Eksempler på dette er allmenningens tragedie eller fangens dilemma. For å få løst slike problemer, kan man samarbeide gjennom kommunikativ handling og løse det ved å bli enige om og ha tillit til at alle opprettholder det som totalt sett blir mest kollektiv rasjonelt. Eller man kan ha et sanksjonssystem, slik at de som bryter den inngåtte avtalen, blir straffet. Det kan også være at aktørene velger å handle ikke-rasjonelt av plikt, for å oppnå et absolutt moralsk ideal. Imidlertid er det mest vanlige at det blir brukt sanksjoner.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Teorien om rasjonelle valg er ifølge Jon Elster (1989) først og fremst normativ. Den forteller oss hvordan vi bør handle for å nå målene våre på best mulig måte, men ikke hvordan vi faktisk handler. Fra dette normative utgangspunktet er det mulig å utlede et forklaringsverktøy ved å anta at aktører er rasjonelle i teoriens normative forstand. For å oppfylle kravene til teorien om rasjonelle valg, må en handling stå i et optimaliserende forhold til aktørens ønsker og oppfatninger. Handlingen skal være det beste middelet til å tilfredsstille aktørens ønsker, gitt hans oppfatninger om hvordan verden henger sammen.

Et annet problem med teorien om rasjonelle valg er at en rasjonell aktør trenger informasjon for å ta rasjonelle valg, men aldri kan vite selv om man har nok informasjon. Om man ikke har tilstrekkelig informasjon, er det vanskelig å beregne sannsynlig utfall av sine valg, og man kan derfor aldri vite helt sikkert om man kan treffe en god rasjonell beslutning.

En typisk debatt innen sosiologien er i hvilken grad menneskers handlinger er styrt av normer eller rasjonalitet. En grunn til at det kan være vanskelig å forklare at mennesker kun styres av rasjonalitet er at normer kan brukes strategisk; om jeg vet at det finnes en norm som sier at hvis jeg inviterer noen på middag så er det uhøffelig for dem å si nei, da kan jeg bruke den normen strategisk for å bli kjent med noen jeg er interessert i. Jeg kan også velge å følge en norm strategisk fordi jeg vet at det gir meg en god selvfølelse senere (f.eks. unngå å lyve, være bamhjertig). Dette kan vise at våre handlinger og oppfatninger til en viss grad også styres av normer: det ville vært meningsløst å følge en norm strategisk om den ikke egentlig eksisterte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 97
  2. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 98
  3. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 102
  4. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 106
  5. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 109

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]