Funksjonalisme (sosiologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Strukturfunksjonalisme)
Gå til: navigasjon, søk

Funksjonalisme betegner i samfunnsforskning (særlig sosiologi og sosialantropologi) oppfattelsen at kollektive handlemønstere og institusjoner bør forklares med henvisning til deres funksjon eller rolle innenfor en større sosial sammenheng. Retningen bygger hovedsakelig på tre antagelser (alle i stor grad inspirert av biologiens studier av organismer):[1]

  • Funksjon: Funksjonalistiske teorier eller modeller søker å forklare sosiale og kulturelle institusjoner, relasjoner og handlinger med utgangspunkt i hvilke funksjoner de utøver i sosiokulturelle systemer. For eksempel kan en funksjonalist fokusere på at familien sikrer omsorg og oppdragelse for barn, skolen sikrer utdannet arbeidskraft til økonomien, medier og religion skaper samhold i samfunnet, osv.
  • Holisme: Man tar utgangspunkt i den samfunnsmessige helheten, og forklarer deretter delene med utgangspunkt i deres relasjon til denne helheten. Fokuset er altså ikke hvordan individet påvirker samfunnet, men hvordan samfunnet påvirker individet. Funksjonalister bruker altså metodologisk kollektivisme (i motsetning til Metodologisk individualisme hvor man tar utgangspunkt i individet for å forklare helheten). For eksempel kan man forklare en lærers oppførsel i klasserommet med hvilke rolleforventninger det finnes i samfunnet til lærerrollen (og ikke lærerens selvoppfattning, altså hvilken mening læreren selv legger i sin egen oppførsel)
  • Integrasjon: Funksjonalismen fokuserer på hva det er som holder samfunnet sammen. De fleste innen denne retningen vil ikke benekte at det finnes konflikter i samfunnet, men vil hevde at den virkelig store oppgaven for sosiologien er å finne ut av hva det er som gjør at de fleste samfunn tross alt er ganske harmoniske og stabile. Det viktige blir da spørsmål om hvilke mekanisme det er som sikrer sosial integrasjon og reproduksjon.

Personer[rediger | rediger kilde]

Émile Durkheim regner som retningens grunnlegger og klargjorde den logiske strukturen i funksjonsbegrepet, og utførte noen av funksjonsbegrepets første empiriske undersøkelser, mest kjent er nok boka Selvmordet

Talcott Parsons er en av sosiologiens mest innflytelsesrike teoretikere og i de første tiårene etter 2. verdenskrig var funksjonalismen et samlende rammeverk for store deler av sosiologien, mye på grunn av ham (og hans elev Robert K. Merton).

Sosialantropologene Bronislaw Malinowski og Alfred Radcliffe-Brown brukte funksjonsbegrepet til å forklare oppfatninger, ritualer og praksis som fra et vestlig-vitenskapelig ståsted kan fortone seg som irrasjonelle/primitive - istede for å fokusere på det ulogiske ved for eksempel et rituale kunne de fokusere på de positive funksjonene de gav i samfunnet. For eksempel kan det å danse for å få regn være en handling som skaper solidaritet innad i gruppen.

Niklas Luhmann er en såkalt nyfunksjonalist.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Utover 1960-tallet ble funksjonalismen kraftig kritisert, spesielt av Sekstiåtterne, noe som gjorde at retningen ble svekket og mistet mye av sin hegemoniske status innen sosiologien og sosialantropologien ved inngangen til 1970-årene.

En vanlig kritikk av funksjonalistiske modeller går ut på at de ikke er i stand til å forklare konfliktforhold i et samfunn, siden de gjerne tar for gitt en helhetlig harmoni. Andre modeller, slik som konfliktmodellen, handlingsteori og marxistisk antropologi, argumenterer for studiet av individuelle, gruppe- og klassekonflikter som utgangspunkt for sosial og historisk endring. Teoretikere med utgangspunkt i konfliktmodellen har kritisert funksjonalismen for å skjule og legitimere undertrykkelsesmekanismer i samfunnet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 41


Se også[rediger | rediger kilde]

sosiologistubbDenne sosiologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.