Henry Brougham Loch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Henry Brougham Loch (født 23. mai 1827, død 20. juni 1900) var en skotsk soldat og koloniadministrator.

Han var sønn av James Loch som var parlamentsmedlem fra Dylaw i Midlothian. Han gikk inn i Royal Navy, men sluttet etter to år og gikk inn i British East India Companys militærtjeneste. I 1842 fikk han en kommisjon i Bengals lette kavaleri. I den første anglo-sikh krigen i 1845–46 ble han utnevnt til staben til Hugh Gough og tjente gjennom Sutlej–felttoget. Han ble nestkommanderende for Skinners Horse i 1852.

Ved utbruddet av Krimkrigen i 1854 fikk Loch perm for å sette sammen et irregulært bulgarsk kavaleri som han ledet gjennom krigen. Han ble utnevnt til attaché for James Bruces utsendelse til østen i 1857 og var til stede ved erobringen av Canton under andre opiumskrig. I 1858 fullførte han Yedoavtalen.

Han fulgte igjen Bruce til Kina i 1860 som sekretær for den nye ambassaden som ble sendt for å sikre gjennomføringen av Kinas avtaleforpliktelser. Ambassaden ble støttet av en alliert anglo–fransk. Sammen med Harry Smith Parkes forhandlet han frem overgivelsen til Taku-fortene. Under fremrykningen mot Peking ble Loch valgt sammen med Parkes til å fullføre de innledende fredsforhandlingene ved Tungchow. De ble fulgt av en liten gruppe offiserer og sikher. Det ble oppdaget at kineserne planla et forrædersk angrep på den britiske styrken, og Loch red tilbake og advarte utpostene. Han returnerte så til Parker og hans gruppe under et våpenhvileflagg i håp om å sikre deres sikkerhet. Men de ble alle tatt til fange og ført til Peking hvor majoriteten døde av tortur eller sykdom. Parkes og Loch fikk etterpå lettere behandling. Etter tre ukers tid lyktes forhandlingene for å få dem satt fri, men de hadde bare vært frie i ti minutter da det ble mottatt ordrer fra Tongzhi-keiseren som da var flyktning i Mongolia, om deres umiddelbare henrettelse.

Lochs helse ble aldri helt restituert etter denne opplevelsen i den kinesiske fangehulen. Etter at han kom hjem var han en stund privatsekretæren til George Grey. I 1863 ble han utnevnt til viseguvernør av Isle of Man. Under hans tid som guvernør ble House of Keys forandret til en valgforsamling, den første jernbanelinjen ble åpnet og pågangen av turister begynte å skape ny velstand til øya. Loch ble ridder av Bath-ordenen i 1880 og aksepterte i 1882 en kommisjon for skoger. To år senere ble han guvernør i Victoria i Australia hvor han vant respekten til alle samfunnslag. I juni 1889 etterfulgte han Hercules Robinson som guvernør i Kappkolonien og høykommissær for det sørlige Afrika.

Boerne frustrerte på den tiden Cecil Rhodes planer om nordlig ekspansjon og okkupasjon av Mashonaland, sikre kontrollen over Swaziland og Zululand og å skaffe de tilgrensende områdene mot havet. Loch støttet Rhodes fullt og helt, og ved å informere president Paul Kruger om at styrker ble sendt for å forhindre enhver invasjon av territoriet under britisk beskyttelse, knuste han i realiteten trekket til Banyailand over Limpopo (1890–91). Men Loch inngikk i juli–august 1891 med godkjennelse fra imperieregjeringen en avtale med Kruger med tanke på Swaziland. I avtalen trakk boerne alle sine krav på territorium nord for Transvaal, og de fikk tilgang til havet ved Kosibukta på betingelse av at republikken gikk inn i den sørafrikanske tollunionen. Denne avtalen ble inngått etter Jan Hendrik Hofmeyrs forhandlinger med Kruger på vegne av høykommissæren og ble gjort på et tidspunkt da britene og Afrikander Bond arbeidet sammen i harmoni i Kappkolonien.

Men Transvaal oppfylte ikke de nødvendige betingelsene, og med tanke på den økende fiendtlige holdningen til administrasjonen i Pretoria mot Storbritannia, ble Loch forkjemper for britisk annektering av territoriet øst for Swaziland som boernes jernbane til havet gikk gjennom. Han fikk i lengden den britiske regjeringen til å adoptere hans syn og den 15. mars 1895 ble det annonsert at disse territoriene (bl.a. Amatongaland) skulle annekteres av Storbritannia, en annonsering som Kruger mottok med stor forbauselse og anger.

I 1895 protesterte han kraftig på den nye stemmerettslovgivningen i Transvaal. Men den generelle situasjonen i Sør–Afrika tok en stadig mer truende form år for år. Cecil Rhodes som da var statsminister i Kappkolonien, var sterkt for en mer energisk politikk enn den som ble støttet av imperieregjeringen, og på slutten av mars 1895 er det antatt at høykommissæren var ute av takt med hans ministre og dro hjem noen få måneder før hans periode i embetet gikk ut. Samme år ble han adlet.

Da andre boerkrig brøt ut i 1899 tok Loch en ledende del i å sette sammen og utruste en avdelingen til hest, oppkalte Lochs Horse etter ham. Han døde i London den 20. juni 1900 og ble etterfulgt som baron Loch av hans sønn, Edward Douglas Loch (1873–1942).