Henrettelse med elefant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En dømt fange blir slitt i biter av en elefant på Ceylon. Tegning fra An Historical Relation of the Island Ceylon av Robert Knox (1681).

Henrettelse med elefant (persisk: زير پى ِپيل افكندن, bokstavelig «å kastes under en elefants føtter») var i flere tusen år en vanlig henrettelsesmetode for dem som ble dømt til døden i Sør- og Sørøst-Asia, spesielt i India. Asiatiske elefanter ble brukt til å knuse, slite i stykker eller torturere fanger ved offentlige henrettelser. De trente dyrene ble brukt enten for å drepe offeret umiddelbart eller utsette det for tortur over en tid. I kongelig tjeneste representerte elefantene både herskerens absolutte makt og hans evner til å kontrollere ville dyr.

Bruken av elefanter til å henrette fanger forskrekket europeiske oppdagelsesreisende, og ble nedtegnet i mange reiseskildringer og livshistorier fra Asia. Henrettelsene ble til slutt forbudt av europeiske koloniherrer som tok kontroll over regionen på 1700- og 1800-tallet. Selv om denne bruken av elefanter i hovedsak ble benyttet i Asia, har også metoden blitt brukt i vestlige makter, som i Roma og Karthago, spesielt i forbindelse med avstraffing av soldater som gjorde mytteri.

Kulturelle aspekter[rediger | rediger kilde]

Intelligensen, tembarheten og dens mange anvendelsesmuligheter gav elefantene betydelige fordeler foran ville dyr som løver og bjørner, som ble benyttet som bødler av romerne. Elefanter er mer føyelige enn hester: Selv om en hest er villig til å storme fram i et feltslag, er den ikke villig til å trampe ned en fiendtlig soldat, men klyver i stedet over ham. Elefanter tramper gjerne ned sine fiender, derav stridselefanters popularitet hos generaler som Hannibal. Elefanter kan trenes til å henrette fanger på ulike måter, og kan dresseres til å forlenge offerets lidelser ved å torturere sitt offer langsomt til døde eller ved raskt å henrette den dømte ved å trå ham på hodet. Historisk sett var elefantene under en førers, eller mahoots, kontroll, og dermed kunne en hersker garantere en mulighet for å unnslippe straffen i siste minutt og på den måten vise seg barmhjertig.[1]

Utallige slike tilfeller av nåde er nedtegnet fra ulike asiatiske kongedømmer. Siams konger trente sine elefanter til å rulle den dømte personen «langs bakken så sakte at han ikke skulle bli alvorlig skadd». Den mogulske sultanen Akbar den store sies å ha «anvendt denne teknikken for å presse rebeller, for så, når de var tilstrekkelig avskrekket, fikk beholde livet».[1] Ved et tilfelle skal Akbar ha latt en mann bli kastet til elefantene, for så å gjennomgå fem dager med slik behandling før han ble benådet.[2] Elefanter ble iblant anvendt til en slags manndomsprøve, hvor den dømte fangen ble sluppet fri dersom han klarte å avverge elefantens angrep.[1]

Denne bruken av elefanter overgikk den allmenne kongelige makten ved at den omfattet liv og død. Elefanter har lenge blitt benyttet som symboler for kongelig autoritet (og det blir den fortsatt enkelte steder, som i Thailand, hvor kongen holder hvite elefanter). Ved å bruke dem som et maktmiddel, ble det sendt ut et budskap om at herskeren kontrollerte mektige skapninger som adlød ham fullstendig. Herskeren ble dermed ansett for å inneha en moralsk og åndelig dominans over ville dyr, noe som bidro til hans autoritet og mystikk overfor sine undersåtter.[1]

Geografisk utbredning[rediger | rediger kilde]

Knusing med elefant har vært en anvendt henrettelsesmetode i mange deler av verden, både i vestlige og asiatiske riker. De tidligste opptegnelsene om slike henrettelser er datert tilbake til klassisk tid. Praksisen var imidlertid vel etablert på det tidspunktet, og fortsatte et godt stykke inn i det 19. århundre.

Selv om den afrikanske elefanten er betydelig større enn den asiatiske, ble den lite brukt til krig eller seremonier, da den er vanskeligere å temme enn sitt asiatiske motstykke. Enkelte riker i Afrika gjorde bruk av elefanter i antikken, men disse tilhørte den nå utdødde nordafrikanske underarten Loxodonta (africana) pharaoensis. Denne typen bruk av tamme elefanter har derfor i stor grad vært begrenset til de delene av verden hvor det lever asiatiske elefanter.

Asiatiske riker[rediger | rediger kilde]

Det vestlige Asia[rediger | rediger kilde]

Gjennom middelalderen ble henrettelser med elefant utført i flere vestasiatiske riker, som i Bysants, hos seldsjukkene, sasanidene og hos timuridene.[1] Et eksempel på det er da den sasanidiske kongen Khosrau, som hadde et harem bestående av 3 000 hustruer og 12 000 kvinnelige slaver, krevde å få gifte seg med Hadiqah, datteren av den kristne araberen Na'aman. Na'aman nektet å sende sin kristne datter for å bli en del av et zoroastristisk harem, og for dette ble han trampet til døde av en elefant.

Det ser ut til at denne praksisen ble fanget opp og tatt i bruk i deler av det muslimske Midtøsten. Rabbi Petachiah av Regensburg, som var en jødisk oppdagelsesreisende på 1100-tallet, rapporterte om en slik henrettelse under sitt besøk i det seldsjukkstyrte nordlige Mesopotamia (dagens Irak):

I Ninive var der en elefant. Dens hode stakk ikke fram. Den er stor, og spiser om lag to vognlass med høy om gangen; dens munn er i dens bryst, og når den skal spise strekker den snabelen om lag to alen, tar opp høy med den, og putter det i dens munn. Når sultanen dømmer noen til døden, sier de til elefanten, «denne personen er skyldig». Den tar ham så med snabelen, kaster ham i luften og slår ham ihjel.

[3]

Det sørlige Asia[rediger | rediger kilde]

Sri Lanka[rediger | rediger kilde]

Elefanter ble i stor grad brukt til henrettelser i Sørøst-Asia og på det indiske subkontinentet. Den engelske sjømannen Robert Knox beskrev i 1681 en henrettelsesmetode han hadde sett mens han satt i fangenskap på Sri Lanka. Knox skrev at elefantene han hadde sett, hadde støttennene utstyrt med «skarpt jern med en treegget sokkel». Etter å ha spiddet offeret med sine støttenner, «slet [elefanten offeret] i biter, og kastet den i vei lem for lem».[4]

En omreisende på 1800-tallet, James Emerson Tennent, bemerket at en «høvding i Kandy [Sri Lanka], som badde vært vitne til slike scener, hadde forsikret oss om at elefanten aldri anvendte sine støttenner, men satte sin fot på det nedlagte offeret og rykket av hans lemmer med en brå bevegelse med snabelen».[5] Knox bok viser akkurat denne henrettelsesmetoden gjennom den velkjente tegningen «En henrettelse med en elefant».

I 1850 beskrev den britiske diplomaten Henry Charles Sirr en av de elefantene som ble brukt av Sri Vikrama Rajasinha, den siste kongen i Kandy, for å henrette forbrytere. Britene avskaffet henretting med elefant etter at de styrtet kongeriket i Kandy 1815, men kongens henrettelseselefant var fortsatt i live, og kom visselig på sine tidligere plikter. Sirr kommenterer:

Under de innfødtes dynasti var det vanlig praksis å trene opp elefanter ved å trampe på dem. Dyrene ble lært opp til å forlenge pinen hos de dømte ved å knuse deres lemmer og unngå de vitale delene. For den siste tyrannkongen i Kandy var dette favorittmetoden for henrettelse, og siden en av bøddelelefantene befant seg i den tidligere hovedstaden under vår rundreise der, var vi ivrige på å få testet dyrets skarpsinn og hukommelse. Dyret var broket og av enorm størrelse, og sto stille der med sin vokter sittende på sin nakke; adelsmannen som fulgte med oss bad vokteren stige av og stille seg på den ene siden.

Høvdingen kommanderte så at dyret skulle 'drepe kjeltringen!' Elefanten løftet så snabelen, og bøyde den, som om den var rundt et menneske; dyret gjorde så en bevegelse som om han la mannen på bakken foran seg, reiste så rolig sin forfot og plasserte den vekselvis på stedene hvor den dømtes lemmer skulle ha befunnet seg. Han fortsatte på denne måten noen minutter; så, som om den må ha blitt fornøyd med at benene må ha blitt knust, løftet elefanten snabelen over sitt hode og sto slik uten å bevege seg; høvdingen beordret ham så om å 'avslutte arbeidet', og dyret plasserte umiddelbart den ene foten som om den var på et menneskes buk, og den andre på hodet, åpenbart for å kunne anvende hele sin tynge for å kunne knuse og gjøre ende på offerets lidelser.

[6]
India[rediger | rediger kilde]
Louis Rousselet beskrev denne henrettelsen i Le Tour du Monde i 1868.

Elefanter ble brukt som bødlers førstevalg i India gjennom århundrer. Hinduiske og muslimske herskere henrettet skattesnytere, opprørere og fiendtlige soldater på samme måte «under elefanters føtter».[1] «Manu Smriti», eller Manus lover, som ble nedskrevet rundt år 200 e.Kr., foreskrev henrettelse ved hjelp av elefanter for en rekke forbrytelser. Hvis for eksempel verdier ble stjålet, «skulle kongen la enhver tyv fanget i forbindelse med [verdienes] forsvinning, henrettes av en elefant.»[7]

I mogultiden «var det vanlig å henrette ved å la lovbryteren bli tråkket under en elefants føtter.»[8] Kaptein Alexander Hamilton beskrev i 1727 hvordan mogulherskeren Shah Jahan ga ordre om at en militær befalingsmann som ikke lød ordre skulle føres «til elefantgården, og der bli henrettet av en elefant, noe som regnes for en skammelig og forferdelig død».[9] Mogulkeiseren Humajun beordret at en imam skulle knuses av elefant, da han ved en misforståelse trodde at imamen kritiserte hans styre.[10] Enkelte monarker antok denne henrettelsesmetoden for underholdningens skyld. Mogulkeiseren Jahangir påstås å ha beordret at et stort antall forbrytere knust for hans fornøyelses skyld. En fransk omreisende, François Bernier, som var vitne til slike henrettelser, gav uttrykk for sin misnøye med at keiseren fant fornøyelse i slike grusomme avstraffelser.[2] Knusing var imidlertid ikke den eneste metoden som ble anvendt ved mogulenes henrettelser med elefanter; i Delhi var det under mogultiden elefanter som var trente til hakke fanger i biter «med spisse [kniv]blad montert på støttennene».[1]

Andre indiske stater utførte også henrettelser ved hjelp av elefanter. Marathalederen Sambhaji beordret på slutten av 1600-tallet at et antall konspiratører, inklusive den marathiske tjenestemannen Anaji Datto, skulle dø på denne måten.[11] En annen marathaleder, general Santaji, innførte denne avstraffelsesmetoden for brudd mot militære bestemmelser. Den samtidige historikeren Kafhi Khan skrev at «for en bagatellmessig forseelse kunne han [Sanaji] kaste en mann under en elefants føtter».[12]

En forfatter tidlig på 1800-tallet, Robert Kerr, berettet om hvordan kongen av Goa «holdt bestemte elefanter for henrettelser av ugjerningsmenn. Når en av disse ble brakt fram for å henrette en kriminell, ble denne raskt knust til atomer under sin fot dersom dette var elefantvokterens vilje; men dersom man ønsket tortur, knuste elefanten hans lemmer en etter en, som når de blir radbrukket.»[13] Naturforskeren Georges-Louis Leclerc de Buffon henviste til denne fleksibiliteten som et bevis på at elefanter var i stand til «å resonnere menneskelig, [heller] enn å følge simple, naturlige instinkter».[14]

Slike henrettelser ble ofte holdt offentlig, i den hensikt å avskrekke. Mange av elefantene kunne derfor være spesielt store, med en vekt på mere enn ni tonn. Henrettelsene var ment å virke grusomme, og ifølge opptegnelser var de som regel det. De ble noen ganger innledet med offentlig tortur utført av den samme elefanten som senere skulle utføre selve henrettelsen. En opptegnelse av tortur etterfulgt av en henrettelse som fant sted i Baroda 1814 har blitt bevart i Percys anekdoter:

Mannen var en slave, som to dager tidligere hadde myrdet sin herre, broren til en innfødt høvding som het Ameer Sahib. Om lag klokken elleve ble elefanten bragt ut, med bare føreren på ryggen, omringet av innfødte med bambusstenger i hendene. Tre yards bak, på bakken, var forbryteren plassert, med benene bundet med tre rep, som var festet til en ring på dyrets høyre bakfot. For hvert steg elefanten tok, ble han dratt framover, og for hvert åttende til tiende steg må et av lemmene ha blitt dratt ut av ledd, for de var løse og brukne da elefanten hadde fullført fem hundre yards. Mannen, som var dekket med gjørme, viste livstegn, og virket å gjennomgå den grusomste pine. Etter å ha blitt torturert på denne måten i om lag en time, ble han tatt til utkanten av byen, der elefanten, som var trent for dette formålet, løftet opp frambenene og satte sin fot på forbryterens hode.

[15]

Bruken av elefanter som bødler fortsatte et stykke inn i det 19. århundre. Under en ekspedisjon til det sentrale India 1868 beskrev Louis Rousselet en henrettelse av en kriminell som ble utført ved å bruke en elefant. Det ble laget en skisse av henrettelsen, som viser den dømte bli tvunget til å plassere hodet på en pidestall, for så å bli holdt der til en elefant knuste hodet hans med foten. Skissen ble overført til et tresnitt og trykt i Le Tour du Monde, et utbredt fransk tidsskrift om reiser og oppdagelser, samt i utenlandske tidsskrift som Harper's Weekly.[16]

Det britiske imperiets økende makt i regionen medførte at henrettelser med elefant gradvis avtok inntil de opphørte. Eleanor Maddock berettet fra Kashmir 1914 at etter europeernes ankomst «er mange gamle seder og skikker i ferd med å forsvinne – og en av dem er den grusomme skikken å henrette lovbrytere med en elefant trent for formålet, med det kjetteriske navnet 'Gunga Rao'».[17]

Sørøst-Asia[rediger | rediger kilde]

En kongelig hvit elefant, et maktsymbol i Thailand.

Det er mange beretninger om elefanter som har blitt brukt til henrettelser i Sørøst-Asia, og de har vært i bruk til dette formålet siden de tidligste tider i Burma,[18] og like så i kongedømmet Champa på motsatt side av den indokinesiske halvøy.[19] I Siam ble elefanter trent til å kaste den dømte opp i luften før den dømte ble trampet til døde.[1] Den britiske diplomaten John Crawfurd beskriver i sin reiseberetning en annen metode for henretting med elefant som ble brukt i kongeriket Cochinkina (i dag i det sørlige Vietnam), hvor han tjenestegjorde som britisk diplomat 1821. Crawfurd husker der en hendelse hvor «lovbryteren ble bundet til en påle, og [kongens favoritt-] elefant løp i ham og knuste ham til døde».[20]

Middelhavsregionen[rediger | rediger kilde]

Romerne, karthagerne og de makedonske grekerne gjorde iblant bruk av elefanter til henrettelser, da de også gjorde bruk av krigselefanter til militære formål, mest kjent i tilfellet med Hannibal. Opptegnelser viser at desertører, krigsfanger og forbrytere mot militære lover ble sendt til døden under en elefants fot. Perdiccas, som ble regent i Makedonia etter Aleksander den stores død, lot mytterister som støttet Meleagers fraksjon, bli kastet til elefantene for knusing i byen Babylon.[21] Den romerske skribenten Quintus Curtius Rufus beretter om denne hendelsen i Historiae Alexandri Magni: «Perdiccas så at de [mytteristene] var paralyserte i hans nåde. Fra hovedhæren kalte han fram om lag 300 menn som hadde fulgt Meleager da han brøt ut fra det første møtet som ble holdt etter Alexanders død, og han lot disse bli kastet til elefantene foran øynene på hele arméen. Alle ble trampet til døde under dyrenes føtter...»[22]

Den romerske skribenten Valerius Maximus forteller på samme tid hvordan general Lucius Aemilius Paulus Macedonicus «etter at kong Perseus ble beseiret i 167 f.Kr., lot menn bli kastet for elefanter for å bli trampet til døde for samme ordrebrudd [desertering]... Og denne brå og harde avstraffelsen var virkelig nødvendig for å opprettholde den militære disiplinen, for det er på denne måten hærers styrke står fast, og når den viker av fra den rette kurs, kommer styrken til å bli omstyrtet.»[23]

Det finnes færre omtaler av tilfeller hvor elefanter har blitt brukt som rene bødler i sivile saker. Et slikt eksempel er nevnt av Josefus og i den deuterokanoniske boken tredje Makkabeerbok i forbindelse med egyptiske jøder, selv om historien imidlertid er apokryfisk. Tredje Makkabeerbok beskriver et forsøk fra Ptolemaios IV Filopator (regjerte 221–204 f.Kr.) på å slavebinde og brennemerke jøder i Egypt med Dionysos’ symbol. Da majoriteten av jøder nektet, er det sagt at kongen skal ha latt dem innringe, og beordret dem trampet til døde av elefanter.[24] Massehenrettelsene ble imidlertid avbrutt, og det påstås å ha vært engler som grep inn. Etter dette skal Ptolemaios ha inntatt en mer ettergivende holdning overfor sine jødiske undersåtter.[25][26]

Dødsfall i nyere tid forårsaket av elefanter[rediger | rediger kilde]

Dødsfall forårsaket av elefanter er fortsatt vanlig i de deler av Afrika og det sørlige Asia hvor mennesker og elefanter lever i sameksistens. Bare i Sri Lanka omkommer 50–100 mennesker årlig som et resultat av sammenstøt mellom mennesker og elefanter.[27] Dette dreier seg om ville elefanter som angriper mennesker.

Å bli knust av elefanter er en stor yrkesrisiko for elefantvoktere i zoologisk hage.[28]

Da George Orwell jobbet som politi for den britiske kolonialregjeringen i Burma 1926, var han tvunget til å håndtere en hendelse hvor en tam elefant gikk berserk, og drepte en mann ved å tråkke på ham. Orwell beskriver hendelsen i sitt essay «Å skyte en elefant» («Shooting an Elephant»): «Friksjonen fra det store dyrets fot hadde flådd huden av hans rygg på samme måte som når en flår en kanin».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Allsen, side 156.
  2. ^ a b Schimmel, side 96.
  3. ^ Benisch, A. (trans). «Travels of Petachia of Ratisbon». London, 1856.
  4. ^ Knox, Robert. «An Historical Relation of the Island Ceylon». London, 1681.
  5. ^ Tennent, side 281.
  6. ^ Sirr, Charles Henry, sitert fra Barrow, George. «Ceylon: Past and Present». John Murray, 1857, sidene 135–136.
  7. ^ Olivelle, side 125.
  8. ^ Natesan, G.A. (red.) (januar–desember 1941). «Elephants in Indian History». Indian Review: 160. 
  9. ^ Hamilton, side 170.
  10. ^ Eraly, side 45.
  11. ^ Eraly, side 479.
  12. ^ Eraly, side 498
  13. ^ Kerr, side 395.
  14. ^ Buffon, Georges Louis Leclerc. «Natural history of man, the globe, and of quadrupeds». bd. 1. Leavitt & Allen, 1857. Side 113.
  15. ^ Ryley Scott, George. «The Percy Anecdotes vol. VIII». The History of Torture Throughout the Ages. Torchstream Books, 1940. Sidene 116–117.
  16. ^ Harper's Weekly, 3. februar 1872
  17. ^ Maddock, Eleanor. «What the Crystal Revealed». American Theosophist Magazine, april til september 1914. Side 859.
  18. ^ Chevers, side 261.
  19. ^ Schafer, Edward H.: «The Golden Peaches of Samarkand: A Study of T'ang Exotics». University of California Press, 1985. Side 80. ASIN: B0000CLTET
  20. ^ Crawfurd, John. «Journal of an Embassy from the Governor-general of India to the Courts of Siam and Cochin China». H. Colburn og R. Bentley, 1830. Side 419.
  21. ^ Fox, Robin Lane. «Alexander the Great». Penguin, 2004. Side 474. ISBN 0-14-008878-4
  22. ^ Curt. 10.6-10 Arkivert 3. januar 2006 hos Wayback Machine. (krever registrering)
  23. ^ Futrell, Alison (Quoted by) (ed.). «A Sourcebook on the Roman Games». Blackwell Publishing, 2006. Side 8.
  24. ^ 3. Makkabeerbok kapittel 5
  25. ^ 3. Makkabeerbok kapittel 6
  26. ^ Collins, side 122.
  27. ^ «People–Elephant Conflict: Monitoring how Elephants Use Agricultural Crops in Sri Lanka Arkivert 30. april 2008 hos Wayback Machine.» Smithsonian National Zoological Park. Besøkt 29. februar 2008.
  28. ^ «Accidents with Elephants» Elephant Magazine. Besøkt 29. februar 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henrettelse_med_elefant&oldid=23768561»