Hopp til innhold

Harper’s Weekly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Harper's Weekly»)
Må ikke forveksles med Harper's Bazaar
Omslag fra 1897, spesialutgave i anledning valget hvor William McKinley ble valgt til president og Garret Hobart til viseprsident.
Omslag, spesialnummer om Teddy Roosevelt.

Harper's Weekly (A Journal of Civilization) var et amerikansk politisk magasin som ble utgitt i New York City av Harper & Brothers fra 1857 til 1916. Det inneholdt utenlandske og amerikanske nyheter, fiksjon, essays i mange emner, og humor sammen med illustrasjoner. Det hadde en omfattende dekning av Den amerikanske borgerkrigen med mange tegninger av hendelser på slagmarken. I sin mest innflytelsesrike periode var den et forum for den politiske karikaturtegneren Thomas Nast.

Thomas Nasts karikatur av president Andrew Johnson.

Sammen med sine brødre James, John og Wesley etablerte Fletcher Harper «Harper & Brothers» i 1825, inspirert av den suksess The Illustrated London News hadde fått. Harper startet med å utgi Harper's Monthly i 1850. Magasinet hadde etablerte forfattere som Charles Dickens og William Makepeace Thackeray, og etter få år hadde opplaget og interessen vokst nok til å forsvare en ukentlig utgave.[1]

I 1857 startet de med Harper's Weekly i New York City.[1] Innen 1860 hadde opplaget av Weekly nådd 200 000 eksemplarer. Illustrasjoner spilte en viktig rolle i Weekly's innhold og de fikk snart rykte for at de brukte noen av datidens mest anerkjente illustratører, nemlig Winslow Homer, Granville Perkins og Livingston Hopkins.

Blant disse var den kommende politiske karikakturtegneren Thomas Nast som ble hyret i 1862 og tegnet for Weekly i mer enn 20 år. Nast var en fryktet karikaturtegner og ble ofte kalt «den amerikanske politiske tegneseriens far».[2] Han var også den første til å bruke en elefant som symbol for Det republikanske parti.[3] Han tegnet også den legendariske figuren julenissen; hans versjon ble sterkt assosiert med figuren som ble popularisert som en del av juleskikkene sent på 1800-tallet.

Tegner i Borgerkrigen

[rediger | rediger kilde]
Typisk midtside fra en 1862 utgave Harper's Weekly tegninger fra Battle of Yorktown som skisser av vår "special artists"

Harper's Weekly var den mest leste journal i USA under hele Borgerkrigen.[4] Så, for ikke skremme leserne i Sydstatene tok Harper's en moderat stilling til spørsmålet om Slaveri i USA. Utgaver som forsvarte avskaffelsen, ble omtalt som Harper's Weakly. The Weekly støttet Stephen A. Douglas' kampanje mot Abraham Lincoln, Men også da Den amerikanske borgerkrigen brøt ut forsvarte de Lincoln og Unionen. I juli 1863 hadde Harper's en artikkel om slave som hadde flyktet, Gordon med bilde av ryggen hans, stygt arret fra piskeslag, dette gav mange lesere i Nordstatene deres første visuelle bevis på slaveriets brutalitet. Bildet inspirerte mange frigitte slaver i Nord til å melde seg til krigen.[5] Noen av de viktigste artikler og illustrasjoner i tiden var Harper's reportasje fra krigen. Foruten tegninger og beretninger fra Homer og Nast, publisere Harpers også tegninger av Theodore R. Davis, Henry Mosler og brødrene Alfred og William Waud.

I1863 ble George William Curtis, en av det republikanske partis grunnleggere politisk redaktør, en stilling han beholdt frem til sin død i 1892. Hans lederartikler forsvarte sivile reformer, lave skatter og opprettholdelse av Gullstandarden.[6]

"President maker"

[rediger | rediger kilde]
"Opprøret i New Orleans—politiet frakter døde og sårede—umenneskelig oppførsel av politiet", Harper's Weekly, 25. august 1866
"Vanlig irsk måte å gjøre tingene på", karikatur av Thomas Nast, 1871.

Etter krigen støttet "Harper's Weekly'" mer åpenlyst det republikanske parti i sine lederartikler og bidro til at Ulysses S. Grant ble valgt i 1868 og i 1872. Det støttet Nast og George W. Curtis var ofte uenig i politiske spørsmål og spesiet kariaturtegnerens rolle i politiske diskusjoner.[7] Curtis trodde at slikt mobbing ved karikaturer skulle reserveres for demokratene og ikke i Nasts tegninger som angrep republikanere, slike som Carl Schurz og Charles Sumner som var motstandere av Grants administrasjon. Harper's utgiver, Fletcher Harper støttet Nast i hans debatt med Curtis, I 1877 døde Harper og hans nevøer, Joseph W. Harper Jr. og John Henry Harper overtok kontrollen av magasinet. De var mer sympatetiske til Curtis' argumenter for rejecting cartoons that contradicted his editorial positions.[8] I 1884 ble Curtis og Nast engie i å støtte den republikanske kandidat James G. Blaine, hvis forbindelser med korrupsjon var et ikke-tema for dem.[9] I stedet støttet de den demokratiske kandidat, Grover Cleveland. Nasts karikaturer hjalp til at Cleveland ble den første demokrat til å bli valgt til President siden 1856. Med tegnerens sønnesønns ord, Thomas Nast St Hill: "

«it was generally conceded that Nast's support won Cleveland the small margin by which he was elected. In this his last national political campaign, Nast had, in fact, 'made a president».

Tidlig på 1900-tallet

[rediger | rediger kilde]

Etter 1900 brukte Harper's Weekly mer trykksverte på politiske og sosiale spørsmål og artikler om mer prominente politiske personer i tiden, slike som Theodore Roosevelt og Woodrow Wilson.

Siste utgave av Harper's Weekly kom den 13. mai 1916.[10]. Den ble absorbert av The Independent, som i sin tur gikk sammen med The Outlook i 1928.

1970-tallet

[rediger | rediger kilde]

Midt på 1970-tallet brukte Harper's Magazine Harper's Weekly tittelen til en avlegger-publikasjon, igjen utgitt i New York. Den ble utgitt annenhver uke i den tid den ble utgitt. Den nye Harper's Weekly var avhengig av bidrag fra leserne for det meste av innholdet.

Utgivelser

[rediger | rediger kilde]

Den 14. januar 1893 ble Harper's Weekly det første amerikanske magasin til å publisere en Sherlock Holmes historie, "The Adventure of the Cardboard Box".[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Palmquist & Kailborn 2002, p. 279.
  2. ^ Halloran 2012, p. 289. («father of American political cartooning»)
  3. ^ Halloran 2012, p. 214.
  4. ^ Heidler et al 2002, p. 931.
  5. ^ Goodyear, "Photography changes .
  6. ^ Halloran 2012, p. 254.
  7. ^ Halloran 2012, p. 228.
  8. ^ Halloran 2012, p. 230.
  9. ^ Halloran 2012, p. 255.
  10. ^ Mott 1938, p. 469.
  11. ^ Panek 1990, p. 53.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]