Helleristningene i Østfold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fra Begbyfeltet.

Helleristningene i Østfold er et samlebegrep for helleristninger i Østfolds kystnære områder. Østfold er det fylket som har flest helleristninger fra bronsealderen. De aller fleste ligger konsentrert til kystområdene mellom Glomma og Svinesund og henger sammen med helleristningene i Bohuslän. Bildene har sannsynligvis religiøs karakter, særlig virker soldyrkelsen å være sentral. Alle helleristninger som er funnet i Østfold går under kategorien jordbruksristninger. De dateres derfor til bronsealderen, ca. 3000 år tilbake i tid.[1]

Helleristningsfelt i Østfold[rediger | rediger kilde]

Oldtidsveien[rediger | rediger kilde]

Oldtidsveien har fått navnet etter et stort antall arkeologiske funn langs veien mellom Skjeberg og Fredrikstad. Disse helleristningene synes å tilhøre samme kultur og tidsalder som tilsvarende funn i Bohuslän i Sverige. Oldtidsveien svinger seg fra Skjebergsletta i sør, til Fredrikstad og utover Hvalerøyene i vest, nordover igjen til Hafslund ved Sarpsborg og tilbake til Solbergkrysset. Langs Oldtidsveien finner vi de mest konsentrerte samlingene av oldtidsminner fra bronsealder og eldre jernalder i hele Norge. Eksempler på hva som finnes her er gravrøyser, steinringer, bygdeborger og monumentale helleristningsfelt. Til sammen gir disse helleristningene oss en unik mulighet til å forstå noe om hvordan religion og hverdagsliv fortonet seg for flere tusen år siden. Feltene beskrevet under er alle eksempler på noe av det vi kan finne langs Oldtidsveien.[2]

Fra Solbergfeltet.

Solbergfeltet[rediger | rediger kilde]

Solbergfeltet finner man nær E6 i Skjeberg. Solberg er et relativt stort helleristningsfelt med rundt hundre figurer fra bronsealderen. Dette feltet har rundt 60 helleristninger, blant annet skip, mennesker, vogner og solfigurer. På Solbergfeltet kan man også finne noen skålgroper. Det kan hende at helleristningene viser den store skapelsesfortellingen fra Nordens bronsealderreligion. Ved Solbergfeltet er det nå bygd et nytt landemerke, Solbergtårnet, som er ca. 30 meter høyt. Fra toppen av dette tårnet kan vi se helleristningene. Ved Solbergtårnet finner vi også informasjonstavler med store bilder fra kulturminner. Arkeologen Erling Johansen antydet i sin tid at Solbergfeltet godt kan ha vært et kultursentrum i bronsealderen.[2]

Hornnesfeltet[rediger | rediger kilde]

I Skjeberg finnes det helleristninger i Hornnesfeltet. Her er det over 20 skipsfigurer hugget inn i en bergflate, hvor den største er nesten tre meter lang. Skipene ser ut til å "seile" utover mot havet. Da vikingene mange år senere lagde sine skip, lignet de veldig på disse ristningene med skrog og et stort mannskap.[2]

Fra Hornnesfeltet.

Begbyfeltet[rediger | rediger kilde]

På Begby i Fredrikstad finnes helleristninger på 2 steder; Gullskår og Skolefeltet. Disse blir kalt jordristninger. Motivene er forskjellige med skip, vogner, mennesker og solsymboler. De to mest kjente enkeltstående helleristningene i Østfold finnes også her; Danseren og Begbymannen. I dag finnes det plattformer rundt helleristningene, slik at fjellet bevares på best mulig måte når noen vil ta en titt på bergkunsten.[2]

Begbymannen øverst på bildet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hvem har laget dem?[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig å gruppere den skandinaviske bergkunsten i to hovedkategorier: Den eldste, som blir kalt «veideristninger» (eller «ristninger av nordskandinavisk type») er knyttet til jeger - og sankerbefolkningen i steinalderen, som regnes i tidsrommet 9000 til 2000 f.kr. Den andre gruppa blir kalt «jordbruksristninger» (eller «ristninger av sørskandinavisk type») og er knyttet til en befolkning i bronsealderen og tidlig jernalder, fra rundt 1800 f.kr til ca 400 e.kr. Helleristningene i Østfold tilhører alle den siste kategorien.[3]

Hvordan ble de laget?[rediger | rediger kilde]

Begrepet «helleristning» kan på norsk oppfattes som misvisende, i alle fall når det gjelder Bohuslän og Østfold. «Hellehugninger» hadde passet bedre, da ristningene faktisk ikke er risset inn, men nettopp hugget inn i berget. Ordet «riste» refererer mer til når de ristet runer, noe de først og fremst gjorde i tre, stein, bein og annet organisk materiale. Dette er bakgrunnen for hvorfor ordet også brukes om helleristninger. De aller fleste helleristningene er banket eller hugget i berget, der man benyttet knakkstein som redskap. Å lage helleristninger har utvilsomt vært et tidkrevende arbeid, men tidsforbruket varierer naturligvis med huggedybde og bergets egenskaper. Noen forskere har hevdet at det kan ha tatt omtrent en dag å hugge et skip.[4]

Hvorfor ble de laget?[rediger | rediger kilde]

I veidekunsten (de eldste helleristningene) er det mest vanlig med dyrefigurer, men mennesker og abstrakte motiver finnes også. Jordbruksristningene har et mer vidt spekter av motiver, blant annet mennesker, båter og andre menneskeskapte gjenstander. Om bildene til veidefolket og jordbruksbefolkningen representerer to atskilte og uavhengige tradisjoner, eller om de utgjør en sammenhengende tradisjon der uttrykksformen har endret seg over tid, er det ennå ingen som vet svaret på.[5]

Forklaringene har variert, og det finnes mange ulike oppfatninger om hva helleristningene forestiller. Men den dominerende tolkningen av helleristningene fra bronsealderen, er at kunsten var av religiøse ytringer, der bondens ønske om fruktbarhet og trygghet var det avgjørende. Den store mengden med ulike figurer, og spesielt de episke scenene og erotiske bildene, har gjort forskere nysgjerrige og ledet dem inn mot dristige konklusjoner. Bildene kan blant annet forestille lurblåsere, dansere, akrobater, krigere og bilder der kjønnet spiller en rolle. I tillegg kan det se ut som forestillinger om bryllupsscener og samleie er noen av de bildefortellingene som forskerne har forsøkt å tyde og forklare. Jaktscener er også å finne, med forestillinger om ville dyr som bjørn, villsvin og hjort.[5]

Forskerne har så godt som konstruert en egen bronsealdermytelogi på grunnlag av helleristningene i Østfold og nedover svenskekysten. Det er nærliggende å tro at det ble framstilt guder, og ikke minst at ristningene ofte symboliserte seremonier knyttet til våronn og innhøsting. Dette kan sammenliknes med folkelig fruktbarhetskultur fra vår egen nære fortid. Det man trodde var gudefigurer, kjønnsmarkeringer og jaktscener fikk på denne måten sin forklaring. Dette var rett og slett skildringer av religiøse handlinger som ble utført for å sikre at sola gikk sin gang, at våren kom, at kornet gav avling, og at folk skulle formere seg. Fruktbarhet synes altså å være stikkordet for helleristningene fra bronsealderen.[5]

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Peder Alfsen dokumenterte allerede i 1627 et helleristningsfelt i Båhuslen, som den gang var en del av Norge. Dette er den eldste kjente vitenskapelige dokumentasjon av helleristninger i verden. Den eldste kjente anmerkningen om et helleristningsfelt i Østfold er nevnt i Norske Fornlevninger av Nicolay Nicolaysen.[6] Der skriver han at han i 1851 på Borgen ved Hafslund så 12 helleristninger som forestilte skip. Senere nevner han at det var bare ni kjente felt på den tiden.[7]

Dette utviklet seg vesentlig da adjunkt Martin Arnesen fra Fredrikshald (Halden) begynte å interessere seg for helleristninger. Mange mener oppdagelsene av helleristningene i fylket først og fremst er denne mannens fortjeneste. Ingen annen helleristningsforsker som har virket i Østfold har da heller satt så store spor etter seg som nettopp Martin Arnesen. Fra 1851, da det bare var ni kjente felt, til 1873 beskrev Arnesen 144 felt. Han hadde selv oppdaget 130 av disse feltene. Det stoppet ikke der, for Arnesen oppdaterte stadig antallet, og i 1877 var det totale antallet som Arnesen fant nådd 200 felt. Dette gjorde at Østfold seilte opp som et av de viktigste helleristningsområdene i Norge og Skandinavia.[7]

Rundt andre verdenskrig kom en ny mann på banen, Erling Johansen fra Kråkerøy i Fredrikstad. Han gjorde søk og registreringer av helleristninger i Borge og Skjeberg i krigsårene. Johansen fant mange nye felt og gjenfant også noen av feltene som Arnesen hadde funnet, men hvor kunnskapen om den eksakte beliggenheten var gått tapt. Johansen gjorde den største innsatsen med å finne helleristninger i Borge. Han fant også helleristninger i Skjeberg.[7]

Arkitekt Børre Johan Ludvigsen fra Kråkerøy fant mange nye helleristninger, også i Onsøy, en del av Fredrikstad kommune der det ikke var kjent noen helleristninger fra før. I årene mellom 1976 og 1983 fant han 25 nye helleristningsfelt i Onsøy. I tiden etter Ludvigsen har antall helleristningsfelt i Onsøy bare økt.[7]

Sigvald Oppebøen fra Gressvik overtok der Ludvigsen slapp. Han fant og registrerte flere helleristninger i Onsøy, og frem til 1998 var det funnet og delvis registrert 46 helleristningsfelt her. Dette vakte oppmerksomhet og norske og svenske studenter, forskere og erfarne helleristningsforskere startet et eget prosjekt på dette stedet. Etter tre dager med leting etter flere ristninger kom det totale antallet opp i 84 helleristningsfelt. Dette gjør Onsøy til en av de rikeste helleristningsområdene i Norge.[7]

Tilrettelegging for besøkende[rediger | rediger kilde]

Informasjonstavle ved helleristningene ved Hornes.

I 2007 opprettet Østfold fylkeskommune en fast stilling for skjøtsel og tilrettelegging av arkeologiske kulturminneområder. Linda Nordeide har siden den gang hatt ansvar for fagområdet. Arbeidet har til nå hovedsakelig bestått i å tilrettelegge tolv kulturminneområder i Sarpsborg og Fredrikstad kommune – kalt Oldtidsruta. Tilretteleggingen omfatter syv helleristningsfelt og fire gravfelt. Ved Solbergtårnet er det informasjon om de ulike områdene. Det er også laget en guidebok som en kan få tak i på turistkontorene. Den heter Solskip og stjerneguder.

Skilting til helleristningene[rediger | rediger kilde]

Linda Nordeide, arkeolog i Østfold fylkeskommune, forteller at det så langt er registrert 450 helleristningsfelt i Østfold.[8] Utenom de syv feltene som er omfattet av Oldtidsruta, er en helleristning på Bjørnstad i Rakkestad og en helleristning på Råhaugen i Onsøy tilrettelagt for publikum. Alle helleristningene som ligger langs Oldtidsruta er skiltet fra bilvei. Via kommunesidene til både Fredrikstad og Sarpsborg finner man informasjon om hvordan man kommer seg til de mest sentrale helleristningsplassene rundt om i Østfold. Sarpsborg kommune har også lagt ut et kart som viser hvor de er å finne innenfor deres egen kommune.

Vedlikehold[rediger | rediger kilde]

Nordeide forteller videre at helleristninger er som andre fornminner (kulturminner eldre enn reformasjonen i 1537), automatisk fredet. Fylkeskommunen har gjennom Kulturminnelovens §11 hjemmel til å tilrettelegge slike kulturminner så lenge grunneier er varslet. I praksis setter man ikke i gang noen tiltak dersom grunneier ikke ønsker dette. Det er inngått kontrakt mellom Østfold fylkeskommune og de aktuelle kommunene om tilrettelegging og skjøtsel i områdene. Det er altså fylkeskommunen, ofte med tilskudd fra Riksantikvaren, som står ansvarlig for tilrettelegging (dvs. opparbeiding av stier, plattformer, benker, skilting, førstegangs skjøtsel osv.). Kommunene har ansvar for årlig vedlikehold av vegetasjon og skilt, plattformer, stier, parkeringsplasser mm.

Kommunene organiserer skjøtselsarbeidet. Hvem som har ansvaret for daglig vedlikehold varierer derfor fra kommune til kommune. I Sarpsborg er det opprettet en egen skjøtselsgruppe gjennom Sarpsborg ASVO, som har ansvar for skjøtsel i utvalgte fornminneområder. Hele sommerhalvåret er de hver uke på hvert av de syv fornminneområdene i Sarpsborg kommune. Når de er ferdig med runden, har de tid til å gjøre skjøtsel i andre fornminneområder. Sarpsborg har inngått en kontrakt med fylkeskommunen om skjøtsel i fornminneområdene.

I Fredrikstad har det vært gjort et tilsvarende prosjekt med en NAV-gruppe som heter Ung i Arbeid. De har hatt ansvar for oppfølging av de fire områdene som ligger langs Oldtidsruta. Dessverre har kommunen ikke gitt så mye penger til gruppa, slik at de bare har hatt mulighet til å gjøre enkelte av de tiltakene som er nedfelt i skjøtselsplanene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Prang 1997: 13
  2. ^ a b c d Visit Oslofjord 2012
  3. ^ Mandt og Lødøen 2005: 13
  4. ^ Hygen 1999: 91
  5. ^ a b c Hagen 1990: 161
  6. ^ Nicolysen, Nicolay: Norske fornlevninger- En oplysende fortegnelse over Norges Fortidslevninger, ældre end reformationen og henførte til hver sit sted Utgitt av foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Kristiania 1862–1866.
  7. ^ a b c d e Vogt 2012
  8. ^ Noreide, e-post 20. mars 2012

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Hagen, Anders (1990): Helleristingar i Noreg". Samlaget.
  • Hygen, Anne-Sophie (1999): Helleristninger i grensebygd – Bohuslan og Østfold. Warne forlag.
  • Mandt, Gro og Lødøen, Trond (2005): Bergkunst: Helleristningar i Noreg. Samlaget.
  • Prang, Roger (1997): Historiske Østfold. SJB Trykkeri.
  • Noreide, Linda. Arkeolog og konservator i Østfold fylkeskommune.
  • VisitOslofjord.no: Oldtidsruta – En reise i fortiden. Sist oppdatert 15. mars 2012
  • Vogt, David (2012): Østfolds helleristninger. Universitetsforlaget.
Andre kilder
  • Informasjonsplakater plassert rundt på hver enkel helleristningsplass.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]