Steinsetting

Istrehågan, gravfelt fra romersk jernalder, 400-500-tallet e. Kr., på Jåberg i Tjølling i Larvik kommune i Vestfold, inneholder fem steinsetninger og to skipssetninger. Flyfoto fra 1973.

Flyfoto: Widerøe/Vestfoldmuseene

Stoplesteinan, en steinsetting i Eigersund kommune i Rogaland som består av 16 reiste steiner med samlet diameter på ca. 21 meter.

Foto: Jon Magne Bøe, 2005

Steinsetting, eller steinsetning, er en samlebetegnelse for forhistoriske monumenter bestående av reiste steiner som danner sirkulære, firkantede eller ovale kretser. Enkelte kan også være skipsformet. Steinsettingen kan gjerne ha store kantsteiner i form av bautasteiner og de rektangulære settingene har gjerne store hjørnesteiner. De som er formet som et skip har gjerne en stor stein i endene, i baug og akter, og mindre i økende grad mellom disse. Eksempler på dette finnes på Gotland og i Elgesem i Vestfold.

Steinsettingene finnes over hele Europa hvor de som regel dateres til steinalderen eller bronsealderen. I Norge kan dateres de vanligvis til eldre jernalder. De er svært vanlige i Sverige. De fleste av Sveriges steinsettinger finner man i Jönköpings län og Skaraborgs län, men de forekommer også på Öland, Gotland samt i Mälardalen. Arkeologiske undersøkelser har vist at monumentene ofte markerer graver. Steinsettinger kan være over 30 meter i diameter og skipssettingene kan være opp til 45 meter lange, eksempelvis Elgesem.

Steinsetting og steinlegging

Kulturminnene som består av stein, deles inn i to tekniske betegnelser; steinsetting som betyr å sette steiner i stående stilling, og steinlegging som betyr å legge steiner i liggende stilling. Ennå er dette skillet ikke utvetydelig utenfor fagdiskusjonen og -tradisjonen, ettersom begge betegnelsene blandes sammen, spesielt i Sverige hvor steinlegging også heter stensättning. Mange steinkonstruksjoner dessuten er ofte blandet med både stående og liggende stein, spesielt skipssetningene som forenkles ved å kalles steinskip. Det er mange betegnelser i terminologien, som brukes om hverandre - steinsetting, steinlegging, bautasteinslokalitet, steinring, steinkrets og steinsirkel. Mangel på enhetlige begrep på bestemte fornminnetyper bidrar til forvirring fordi mangfoldet i fornminnetypene når det gjelder disse bygd av stein er veldig stor.

Disse som defineres som steinsetting/steinlegging oftest knyttes til gravritualer som steinringene og skipssetningene, men det er andre typer som «brudle», lagte eller reiste steiner langs veger laget av brudefølger underveis til kirken som Gamle Skjeggedalsveg mellom dalførene Skjeggedal og Tovdal i grenseområdet mellom Setesdal og Telemark. Reiste stein i fjellet deles inn i forskjellige varianter mens det finnes labyrinter i skjærgården og de samiske offerringene på Nordkalotten. Det er også steinsetting/steinlegging som begraves i gravhauger eller røyser, men disse tilhører en egen gruppe og dermed falt utenfor den klassiske definisjonen. Disse med skipeform allikevel defineres som skipssettinger eller skipsformede grav.

Som gravminner innholdet steinsettingene/steinleggingene forskjellige gravtyper, selv om de fleste er kremasjonsgraver, skjelettgraver nesten ikke finnes fordi de er lite sporbare hvis det er lite gravgods. De kremerte var ikke gitt enhetlig begravelse, de meste kjente er urnegraver hvor rensete bein samles og legges i en urne av keramikk eller annet materiale, deretter branngroper med brente bein og bålmørje lagt sammen i en grop, beinsamlinger med brente og rensete bein samlet i anleggets fyllmasser - og brannflak hvor brente bein, gravgaver, kull og aske ligger spredt på overflaten.

Tingsteiner

En annen benevnelse på de sirkulære steinsettingene er «dommerringer» eller «tingsteiner» (svensk: domarring). Steinene i disse er oftest odde i antall, hvor sju eller ni steiner er det vanligste. Navnet kommer fra en feilaktig oppfatning fra historisk tid om at steinsettingene var brukt som tingplasser, at det skulle være sete for dommerne i det lokale tinget; at de enkelte steinene var sete for den enkelte dommer. Det finnes ingen belegg for denne påstanden. Tvert imot er det vist til at steinsettingene på Hunn i Borge teller i alt tjue steinsettinger liggende tett i tett. Så mange «tingplasser» liggende så kloss opp i hverandre demonstrerer at tolkningen faller på sin egen urimelighet. Gjengs tolkning i dag er at steinsetningene helt enkelt er gravanlegg, og at de ofte inneholder relativt sparsomt utstyrte branngraver. Sekundærgraver kan ha tilkommet i ettertid.

Benevnelsen som skyldes oddetall på reiste stein, oftest knyttes til runde steinsettinger som nesten bare finnes langs Skagerrakkysten i Norge, hvor det registreres rundt 400 sikre og 112 usikre runde steinsettinger, av dette nesten halvparten på østlandsfylkene. Det er også et trøndersk fenomen med 21 steinringer mens resten av landet hadde et fåtall spredt over store avstander. Spredningen av disse «tingsteinene» tyder på sørøstskandinavisk fornminnekultur ettersom dette er helt fraværende på Island og øyene i Nord-Atlanteren, bare 7 i Vestlandet, 6 i Rogaland og 5 i Møre og Romsdal er kjent. Den største konsentreringen av disse steinringene er i Sverige, mest i regionene som grenser mot Østlandet i Norge - Jönköpings län har over 1,000 runde steinsetninger, de tidlige lenene Skaraborg, Älvsborg og Östergötland fra den sentrale Sverige i vestlig retning har 819, 619 og 234 steinringer eller «dommerringer». Spredningsgrensene for denne fornminnetypen stoppet mot de vestnorske fylkene, Danmark i sør og Finland i øst.

Istedenfor hadde spredningsområdet gått i sørøstre og nordvestre retning med sentrale Sverige som midtpunkt, den ene enden inn i det norske Østlandet med aner til Trøndelag og den andre enden over den søndre østersjøkysten i det nåværende Polen og nordøstlige Tyskland. De var et vanlig syn på gravfeltene mellom Mecklenburg-Vorpommern i vest og Wisla i øst, som rommet et stort spektrum av ulike gravetyper som steinsettinger, steinlegginger, flatmarksgraver, gravhauger, graver markert med bautasteiner - det eldste og meste kjente er Odry-gravfeltet i Pomorze ved elven Czarna Woda, datert til romersk jernalder (midte og senere del av romertid, 200 til 400 e.kr). Runde steinsettinger hadde oppstått der som del av Wielbark-kulturen som oppfattes å være innflytting av skandinaviske beboere inn på det europeiske fastlandet. Med denne i bakgrunnen kan steinringen oppfattes som et skandinavisk fenomen med kjerne i dagens Sverige.

Datering av de runde steinsettingene kompliseres av faktumet om dette er steinkonstruksjoner på gravfelter med stor tidsrom over mange århundrer, det var hevdet at de runde steinsettingene ble reist i romertid og folkevandringstid. I Sverige var det gjennomført flere dateringsundersøkelser, som vist at steinringene var oppført i et stort tidsspenn fra overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder til slutten på vikingtiden. Trekull fra graver i midten av steinsettingene i Båhuslen ble C14-datert til førromersk jernalder; fra Kobbergården (Askim) vist dateringsresultatet seg å være 1210 til 790 f.kr, det vil si yngre bronsealder. I Tanum ble en urnegrav funnet innenfor en rund steinsetting, datert til 1100-790 f.kr mens et brannflak i det samme stedet var datert til 530-230 f.kr. De eldste steinringene er i Vest-Sverige, særlig i Båhuslen. I Norge er de fleste dateringsresultatene til romertid og yngre tid helt fram til vikingtid. Men noen ganger spriker dateringene for meget, fra Østfold kunne resultatene være til 1400- og 1500-tallet. Det kan mene at steinmonumentet og funnmaterialet innenfor anleggsområdet ikke er alltid i sammenheng.

Ettersom dateringsgrunnlaget for de runde steinsettingene er tynt, blir disse delt i grupper for å lette arbeidet med å datere disse i tråd med Tore Artelius` observasjon om at de ikke kan betraktes som en homogen gruppe. Artelius ment etter hans undersøkelsene av de vestsvenske steinringene at det finnes en gruppe av enkeltliggende steinsettinger som ligger for seg selv, med større og flere steiner, med en mer markant plassering i landskapet. Disse hadde få eller ingen funn, og trolig kan dateres til yngre bronsealder og førromersk jernalder mens den mer utbredte gruppen av steinsettingene på gravfelt vil være fra yngre tid som yngre romertid og folkevandringstid. Mange norske steinsettinger i Østlandet er i denne gruppen av enkeltliggende steinsettinger. Fornminnetypen som i folkevandringstiden hadde spredt seg fra Østlandet i Norge til Nord-Polen, kan ha oppstått i norsk-vestsvensk samkvem med Viken og Båhuslen i kjernen.

Et gjennomtrekk med disse runde steinsettingene er magiske tall, fordi lokaltradisjonen, lærde og historikerne har festet seg ved bruk av oddetall på reiste steiner - dermed benevnelsen knyttet til rettsavgjørelser som i eldre tid ikke skulle ende «uavgjort», tallene skulle være fem, sju, ni eller 13. Ikke samtidige steinringer hadde oddetall, men disse med oddetall var mest vanlig, sjutallet var vanligste i Sverige, mens nitallet dominerte i Skåne. I Norge finnes det steinringer med sju, ni, elleve, 13 og 15 steiner som utgjør mesteparten av de bevarte «tingsteinene», selv om det var steinring med partall som åtte stein. For dem som reiste steinene, var bestemte tall av størst viktighet, og det kan finnes i opplysninger om norrøne meningsmangfold nedskrevet for ettertiden som beretninger om religiøse ritualer og mytologi. En runestein fra 600-tallet funnet i Stentofte, Blekinge røpet at en mann ofret ni bukker og ni hingster for å sikre seg godt år. Adam av Bremen fikk beretninger om ofringene i Uppsala nedskrevet, der sto det at offerfester fant sted hver niende år, hvor ni mennesker og ni hanndyr av sju slag ofres til gudene.

Hellige tall finnes ikke bare i norrøn religionspraksis, da dette finnes i ulike religioner, uansett om det var oddetall eller partall. Med dette som opphav blir de runde steinsettingene utsatt for tolkninger av interessante, som begynte å ane at steinringen inngår i en større religiøs anskuelsesforståelse. Dette var ikke «bare» gravmonumenter. Men det betyr ikke at disse modelleres etter enkelte prinsipper, for det varieres sterkt i tillegg til selve steinene. De norske steinringene kunne ha kantete eller helleformete steiner stilt i bestemt avstand til hverandre, men det kunne varieres fra bare en meter mellom hver til åtte meter eller mer, og det var ofte benyttet ubearbeidede blokkestein hentet rett fra naturen, det kunne varieres meget sterkt når det gjelder diameter eller steinavstand. De kunne også ha ulik oppbygging som ved å ha en midtstein, har steinpakning eller brolegging langs de reiste steinene og haug eller røys i midten.

En haug omringet med en steinring er sjelden over en meter høy, som rommet en grav som med en ubrent våpengrav fra eldre romertid (0-200 e.kr) funnet på Gui i Larvik, det er rundt 35 steinsettinger av denne typen, hvorav 23 alene i Østfold. Det finnes 58 steinsettinger med midtstein - en reist stein i sentrum - i Norge, den største steinringen i Vestfold (Bjønnes i Tjølling, Larvik) som hadde 13 steiner i omkretsen, trolig hadde en midtstein, hvor det bare finnes seks steinringer av denne typen. Det er «overdimensjonerte» runde steinsettinger i Norge, men et fåtall har blitt dokumentert som steinsettingen på Tornes i Fræna, Møre og Romsdal - den besto av åtte store steiner og en stor blokk som midtstein med diameter på 31 meter. Den var sammenliknbar med den store steinsettingen på Blomsholm i Båhuslen, som har en diameter på 32 meter. Men flere store steinsettinger har overlevd, som «Tolvsteina» på Smestadsletta i Ringsaker med en diameter på 25 meter, jevnstort med steinsettingene på Hundorp i Gudbrandsdalen og Bolsøy i Møre og Romsdal. Enda større steinsettingene finnes i Polen, de største som i Grzybnica er 36 meter stor i diameter. Det var også små steinringer ned til bare 4 meter i diameter.

Det er bred enighet på basis av kjente opplysningene om tallmystikk og gravskikk at steinringene hadde et mangesidig formål i tillegg til å bare være gravanlegg, for disse ofte opptrer enkeltvis på gravfelt eller sto ut for seg selv, selv om det er eksempler på de ligger parvis eller i større grupper som på Istrehågan, et gravfelt i Fagertofta i Småland, Sverige har hele 24 steinsettinger. De kan ha tjent som rituelle samlingsplasser, dessuten hadde arkeologiske undersøkelser vist at det er liten mengde av brent menneskebein i disse anleggene hvor det var gjort funn, et kremert menneske etterlatt seg omkring tre kilo bein, svært lite var blitt værende. Fra Polen vist det seg at menneskeofringer hadde hendt i de runde steinsettingene.

Jordfaste stein har en meget stor betydning i de seremonielle aktivitetene inkludert kongevalg og tingordning innenfor skandinavisk tradisjon fra gammelt av. Steinsettingene kan dermed spille en rolle som samlingssted for oppmøtte folk som samles til stevning og tingmøte, i Danmark besto stevneplasser av sirkelrunde krets med ubearbeidede stein opptil 8-10 meter i diameter. I Norge var lokale tingsteder knyttet til landsby eller bygd ofte knyttet til lokalitetene med steinsettingene. Det er veldig lite nedskrevne opplysninger om hvordan tingordningen hendt til lands som gardtingene, men valg av tingsted var alltid knyttet til jordfaste steiner. Likheten med de runde steinsettingene var umistelige for de lærde i 1700- og 1800-tallet, som assosierte disse med tingsteder og stevneplasser, derav benevnelsen «tingsteiner».

Dette er kanskje sterkest knyttet til disse «tolvsteinene» i dalførene på Østlandet, steinringene på Hundorp og Alme i Sør-Fro, Svee i Vågå, Nordrum i Ringebu og sist Tolvsteina på Smestad i Ringsaker har tolv reiste steiner i omkretsen og er mer enn 20 meter i diameter. Disse kan ha tjent andre formål enn de tallrike oddetallsringene i Skagerrakkysten fordi 12-tallet er karakterisk for de gamle domsnemndene i bondesamfunnet. Domsnemnden fungerte som forliks- og voldgiftskommisjon (sættardómr) som en lav rettsinstans under tinget, hvor bare straffesaker behandles med mulighet for kongelig intervensjon. I kontrast til resten av landet hvor antallet representanter på tinget settes i sammenheng med leidangskip, hadde Eidsivatinget en fordeling av representanter etter tolvtallet selv om Østerdalen bare hadde seks representanter.

Det finnes en forbindelse mellom tingsteinene og trollene, en steinsetting i Trøgstad i Østfold var kalt «Trolldansen» under ideen om steinene representerer forsteinete troll eller mennesker - og fra Steinkjer ville en lokalberetning at en steinring besto av forsteinete mennesker, de sju omkretssteinene var en lagrett og midtsteinen var en dommer; som ble til stein da de felte en urettferdig dom.

Firkantede steinsettinger

«Passasjesteinen» på Tingvatn i Agder

Steinsettinger og steinlegginger i firkantet form er kjent i Norge, omlagt 107 har blitt registrert over hele landet, mest på Vestlandet og Trøndelag. Det er store variasjoner, fra langstrakt rektangulære til kvadratiske, omtrent halvparten av de kjente steinsettingene var rektangulært mens 11 var rene kvadrater, hjørnesteinene skille seg ikke ut fra resten av de oppreiste eller lagte steinene. Bare 25 anlegg med reiste hjørnestein er kjent. Nicolaysen fant en uvanlig steinlegging med reiste steiner i hver hjørne på Himberg i Sandar i Vestfold ved år 1880, mens Zeuthen fant en kvadratisk steinsetting på Aske i Brunlanes og en rektangulær med reiste steiner i hvert hjørne på Hvatum, Brunlanes.

Det er mange bevarte firkantede steinsettinger som «Passasjesteinen» på Tingvatn i Agder. Den består av to parallelle rekker med reiste stein i hver, med en lengde på 30 meter og de kjente Valbysteinene på Valby i Tjølling, Vestfold som var funnet på et gravfelt med to bevarte gravhauger. Flere gravfelter har firkantgraver, blant annet på Ula, Glemmen, Østfold hvor det var funnet 7 firkanter og på By i Løten var 7 graver betegnet som firkanter av tettliggende randstein med større rundaktige stein i hvert hjørne, en av gravene hadde i hver ende en rund røys som sekundærgraver fra vikingtiden. På Sund og Vika i Inderøy, Trøndelag ble to firkantede anlegg undersøkt, den ene besto av en rektangulær steinlegging med innbuete sider og utstikkende hjørner, den andre besto av en 16 m x 8 m stor rektangulær «mur» av både store steine og steinpakning. Noen av firkantene kalles «firkanthaug» selv om de er steinlegning som på Bø i Steigen i Nordland, den var en haug på 7,2 m x 3,7-4,5 m av flere lag heller og stein.

Mange firkanter har en tydelig «inngang» vendt mot sør, som kan mene at disse er symbolske hus eller dødehus hvor den døde skulle hvile i påvente av begravelse, og noen ganger er disse todelt som sett på Valby og Jåberg som kan antyde dobbeltgrav eller dødehus for to personer. De var ofte reist sammen med runde steinsettinger og frittstående bautasteiner. På Aske i Brunlanes ble en firkant funnet, det var et kvadrat med sider på 20 fot, besto av lagte stein og deretter nevestore steiner, delt i fire like store deler med et rettvinklet kors med en bautastein i midten. To urnegraver var funnet, datert til førromersk jernalder.

Dateringsundersøkelsene antyder at disse fornminnene var benyttet som gravgjemme i mange århundrer fra romertid til vikingtid, men både mye eldre og mye yngre eksempler finnes i Sverige, der var de firkantede steinanleggene langt mer vanligere enn i Norge. Fra Öland var firkantene allerede benyttet i førromersk jernalder (500 til 0 f.kr), men i Uppland var mange av de første kristne gravene av denne typen med kvadratisk og rektangulær form i slutten på vikingtiden (1000-tallet).

Trekantene

Utdypende artikkel: Treudd

Under fellesbetegnelsen trekantanlegg eller trekanter er denne fornminnetypen relativt sjeldent i Norge, selv om det er mange i Rogaland og Trøndelag, med 50 treodder/stjerneformede anlegg i det sørvestlige fylket og omtrent 70 trekantede anlegger på det trønderske landet. De er av ulike konstruksjoner, delt inn i triangler, treodder og stjerneformede anlegg, som har det til felles at de har tre spisser eller odder. Trianglene er ofte formet som en likesidet trekant med rette linjer. Treoddene er et triangel med langsider som kurver fra odden inn mot midten. Stjernene har form som en trearmet stjerne med buede linjer rundt sentrum og markerte armer mot oddene. De er ikke alltid bygget med stein, de kan være bygget som en ren haug av jord og grus eller steinrøys, men kan også være rene steinlegging med kantsatte og eller lagte steiner. Av og til har de reiste steiner ovenpå en jordhaug eller ikke på hver arm eller i sentrum. De fleste kjente trekantene ligger relativt lavt i terrenget uansett om det var med jordhaug eller røys som steinlegging, og ble etter hvert tildekket, med unntak av steinsettingene.

De utgjør alltid en del av en gravplass, og noen ganger er disse sentralt plassert som sett på Borrefeltet, der lå den største omgitt av storhaugene på alle tre sider. De kunne ha reiste stein som bautastein, det nevnte eksemplet fra Borrefeltet i Vestfold hadde fem bautastein ifølge en beskrivning fra 1825. Den trearmete haugen på Borre tilhørte en liten gruppe i Østlandet, bare fire andre er kjent - Bjørke i Hedrum, Viste, Opstad i Sarpsborg og Store dal i Fredrikstad, Østfold. Et trekantanlegg på Nordheim ved Karmsundet i Rogaland, «De fem dårlige jomfruene», har en bauta på enden av hver arm og to reiste bautasteiner i sentrum. Størrelsen på disse varieres meget fra 35 meter til 2 meter i kordelengden (målt fra odde til odde).

Det finnes ekte steinsettinger ved å bestå av bare reiste frittstående stein, som på Dømmesmoen i Grimstad, der ble et trekantanlegg undersøkt - det består av tre utkantstein og to midtstein, hvor en kvinnegrav fra yngre romertid (200-400 e.kr) var utgravd. Dette gravfeltet som er omgjort til en naturpark, fikk sitt navn etter lokaltradisjonen omkring den trekantede steinsettingen hvor de to sentrale steinene skulle være der dommeren eller «lovseiemann» legge en hånd på hver stein når han skulle forkynne loven i forkanten av domsavgjørelsen. En mer sannsynlig forklaring er at navnet skulle betyr moen der det hersker stillhet eller den mørke moen.

Flere er kjent fra Nord-Jylland i Danmark hvor disse oftest er treodder eller stjerner, og fra Sverige hvor trekantene er svært vanlig på de større gravfeltene. Daterte funn peker på at trekantene kom fra forskjellige tidsperioder; trianglene fra eldre jernalder omkring Kristi fødsel, treoddene fra både eldre og yngre jernalder, og sist stjernene fra yngre jernalder og vikingtid.

Se også

• Domsteinane
• Elgesem
• Stoplesteinan
• Steinsettingen på Bilden
• Valbysteinene
• Arkeoastronomi
• Istrehågan

Litteratur

• Frans-Arne Hedlund Stylegar, Jan Henning Larsen, Elizabeth Skjelsvik: Steinskip og tingsteiner - Steinsettinger i Norge gjennom 3000 år 2025 Museumsforlaget ISBN 9788283051742

Eksterne lenker

• Tolvsteinen i Hedmark
• Stoplesteinan i Rogaland
• Istrehågan i Vestfold
• Hunn i Østfold

Autoritetsdata