Erling Johansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erling Johansen
Født24. november 1919
Død1. april 2000 (80 år)
Beskjeftigelse Arkeolog
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1971), Årets Ølhund (1986)

Erling Johansen (født 24. november 1919 i Fredrikstad, død 1. april 2000) var en norsk arkeolog. Johansen var rørlegger av utdannelse, og selvlært innen arkeologi. På 50-tallet påviste han hvordan store mengder flint nådde Norges steinalderbefolkning. Flint fra strender i Danmark og Skåne frøs fast i isflak og drev nordover med disse. Ved å grave i gamle strandvoller fra Lista til Bohuslän fant han flintgropene der steinalder- og senere også bronsealderbefolkningen grov frem materiale til redskaper.[1] Han sto også for viktige utgravninger ved Rød på Kråkerøy og Høgnipen i Rakkestad i Østfold.

Etter stortingsvedtak ble Johansen i 1951 utnevnt til statsstipendiat tilknyttet Universitetets Oldsaksamling. Han var medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi, æresdoktor ved Universitetet i Bergen fra 1975, ridder av St. Olavs Orden, mottager av Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i 1971, mottager av Wilsemedaljen i 1985 og bestyrer på Universitetet i Oslos arkeologiske stasjon på Isegran i over 25 år.

Johansen var far til Øystein Kock Johansen,[2] selv dr.philos. i arkeologi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Hagen: Norges oldtid (s. 68), forlaget Cappelen, Oslo 1983, ISBN 82-02-09067-9
  2. ^ http://www.uniforum.uio.no/nyheter/1999/uniforum19-99/10.html