Heinrich Wienken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heinrich Wienken
Født14. feb. 1883[1][2]Rediger på Wikidata
Cloppenburg
Død21. jan. 1961[1][2]Rediger på Wikidata (77 år)
Berlin
BeskjeftigelseKatolsk prest (1909–), katolsk biskop (1937–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Dresden-Meissen (1951–1957)
  • titulær erkebiskop (1957–)
  • titulærbiskop (1937–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Heinrich Wienken på Commons

Heinrich Wienken (født 14. februar 1883 i Stalförden ved Molbergen i Det tyske keiserrike, død 21. januar 1961 i Berlin) var i 1937 katolsk hjelpebiskop i Meissen i Det tredje rike og fra 1951 til 1957 biskop av Meissen i Øst-Tyskland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Wienken ble presteviet 6. juni 1909 i Münster og var deretter kapellan i byen. I 1912 vekslet han over til Berlin og var frem til 1916 kapellan og ungdomsprest i menigheten St. Sebastian i Wedding. Fra 1916 var han stedfortredende leder for Berliner Caritas og fra 1922 til 1946 direktør for den berlinske representasjon til Deutscher Caritasverband.

Biskop[rediger | rediger kilde]

I nazitiden[rediger | rediger kilde]

I 1937 ble han utnevnt til biskop. Bakgrunnen var at det nasjonalsosialistiske regime hadde påført biskop Petrus Legge et tvungent fravær fra sitt bispedømme.[trenger referanse] Wienken ble derfor koadjutorbiskop for bispedømmet Meissen (og titularbiskop av Arethusa. Han ble bispeviet 11. april 1937 i Domkirken i Münster av biskop Clemens August Graf von Galen. Medkonsekratorer var Joseph Godehard Machens, som var biskop av Hildesheim, og Heinrich Roleff, som var hjelpebiskop i Münster.

Han virket i Bautzen til november 1937.

Etter at Meissens biskop vendte tilbake fra fangenskapet som naziregimet hadde dømt ham til, vendte biskop Wienken tilbake til Berlin. Derfra ledet han det biskoppelige kommissariat for Fuldaer Bischofskonferenz, som førte forhandlinger om forskjellige spørsmål med den nasjonalsosialistiske regjering.[trenger referanse]

Det lyktes biskop Wienken å utvirke en rekke lettelser for de geistlige fanger i Pfarrerblock i konsentrasjonsleiren i Dachau:[trenger referanse]

  • Sammenføring av geistlige fanger fra innen Hitlers maktområde.
  • Tillatelse til å opprette et kapell i Priesterblock.
  • Fritak fra arbeid.
  • Breviargave til prestene.
  • Kakao og vingave fra de tyske biskoper.
  • Kort før krigsslutt: Løslatelse av 90% av prestene.

Ut over dette beskyttet han mange forfulgte og engasjerte seg for nødlidende og fengslede under krigsårene.[3]

I 1941 var biskop Wienken med på en plan, opprinnelig lansert av den evangeliske biskop Theophil Wurm, om en forent aksjon fra den katolske kirke og protestantismen: Biskop Wurm mente at katolske og protestantiske kunne rette et felles budskap til Riksregjeringen. Det strandet på betenkeligheter fra reformert side. Han hadde et møte om dette med de katolske biskoper Bertram, von Preysing og Wienken; da det ble tale om to separate skriv som skulle overrekkes samtidig. Dette ble da nesten til virkelighet (skrivene ble overrakt med noen dagers mellomrom).[4] Dette var det nærmeste man kom med et katolsk-protestantisk samarbeid overfor regimet. Den katolske kirkes folk ble deretter mer nøktern i hva man kunne oppnå; om noen felles handling kunne ha en særlig tydelighet.[5]

Han forsøkte særlig å hjelpe kristne av jødisk bakgrunn. Den 16. oktober 1941 oppsøkte biskop Wienken og sogneprest Adolf Kurtz (sogneprest i Schöneberg) Adolf Eichmann. Utfallet var at fader Kurtz kunne videreføre sin stengningstruede «Familienschule Oranienburger Straße» som han innrettet etter at de kristne matn som ble regnet som jøder i 1939 ble utestengt fra det offentlige skolevesen.[6] Han engasjerte seg for skolens sikre drift, skrev lærebøker og bidro teologisk.

Den katolske kirkes fremstøt for å mildne fremferden mot jødene, kom den egentlig ingen vei med. Men det kunne av og vil utvirkes noe i enkelttilfeller. På oppdrag av kardinal Bertram forhandlet biskop Wienken med Adolf Eichmann og fikk da i det minstre noen tilsagn om unntak, ifølge hans rapport av 3. mars 1943.[7]

I stalintiden[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrigs avslutning førte han forhandlinger mellom den katolske kirke og den sovjetiske militæradministrasjon og var kontaktmann til Det allierte kontrollråd.[trenger referanse]

Fra 1949 til 1951 var han den katolske kirkes liaison til DDR-regjeringen.

Den 9. mars 1951 overtok han embedet som biskop av Meissen. Han trådte tilbake på grunn av sykdom den 19. august 1957 og dro da til Berlin. Samme dag ble han utnevnt til titularerkebiskop av Mocissus.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Heinrich Erzbischof Wienken, Munzinger IBA 00000003964, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13571800b[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Martin Höllen: Heinrich Wienken, der „unpolitische“ Kirchenpolitiker. Eine Biographie aus 3 Epochen des deutschen Katholizismus. Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1981, ISBN 3-7867-0887-8 (Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe B: Forschungen 133), s 105-113.
  4. ^ Ludwig Volk: Akten deutscher Bischöfe über die Lage der 3irche, 1933-1945, V. 1940-1942 (=Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte Reihe A: Quellen Bd.34), Mainz 1985, s. 630f., 651-658
  5. ^ Georg May: Kirchenkampf oder Kirchenverfolgung? Stein am Rhein, 1991, s 558-559
  6. ^ Bericht Adolf Kurz’ über den Besuch bei Adolf Eichmann, abgegeben am 24. Juni 1960, zit. n. Eberhard Röhm, Jörg Thierfelder: Juden-Christen-Deutsche, Band 4/I: 1941–1945. Vernichtet; Calwer Verlag Stuttgart 2004; ISBN 3-7668-3887-3: „Wir beschlossen, wie wir es schon öfters getan hatten, in die Höhle des Löwen zu gehen und mit dem Höchstverantwortlichen in der Gestapo zu verhandeln. […] Man warnte uns dringend, zu Eichmann zu gehen. […] Die wildesten Gerüchte kursierten über ihn, schlimmer noch als über Himmler. Allgemein wurde er als der ‚Judenmörder‘ bezeichnet.“
  7. ^ Ludwig Volk: Akten deutscher Bischöfe über die Lage der Kirche, 1933-1945, VI. 1943-1945 (=Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte Reihe A: Quellen Bd.39), Mainz 1985, s. 25
  8. ^ wien, lest 21. desember 2021

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Martin Höllen: Heinrich Wienken, der „unpolitische“ Kirchenpolitiker. Eine Biographie aus 3 Epochen des deutschen Katholizismus. Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1981, ISBN 3-7867-0887-8 (Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe B: Forschungen 133), (Zugleich: Berlin, Freie Univ., Diss., 1981).
  • Hermann Scheipers: Gratwanderungen. Priester unter zwei Diktaturen. Benno-Verlag, Leipzig 1997, ISBN 3-7462-1221-9.
  • Anna Maria Zumholz: Heinrich Wienken (1883–1961) – Jugendseelsorger, Caritasdirektor, Leiter des Kommissariats der Fuldaer Bischofskonferenz und Bischof von Meißen. I: Jahrbuch für das Oldenburger Münsterland 2017, Cloppenburg 2016, Seite 41–56, ISBN 978-3-941073-21-0.
  • Peter Reinicke: Wienken, Heinrich, i: Hugo Maier (utg.): Who is who der Sozialen Arbeit. Freiburg : Lambertus, 1998 ISBN 3-7841-1036-3, S. 631

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heinrich_Wienken&oldid=22141036»