Hopp til innhold

Bartolomeo Pacca den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bartolomeo Pacca den eldre
Født25. des. 1756[1][2]Rediger på Wikidata
Benevento
Død19. apr. 1844[1][3]Rediger på Wikidata (87 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1785), katolsk biskop, nuntius, arkeolog Rediger på Wikidata
Embete
  • Dekan over kardinalkollegiet (18301844)
  • katolsk erkebiskop (1786)
  • Chamberlain of the Apostolic Chamber (18141824)
  • Camerlengo del Collegio cardinalizio (18041805)
  • Camerlengo del Collegio cardinalizio (18371838)
  • cardinal-bishop of Ostia (18301844)
  • kardinal (1801)
  • titulær erkebiskop (1785)
  • apostolic nuncio to Germany (17861794)
  • apostolic nuncio in Portugal (17941801) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
La Sapienza
Collegio dei Nobili, Roma[4]
GravlagtSanta Maria in Campitelli
Våpenskjold
Bartolomeo Pacca den eldres våpenskjold

Bartolomeo Pacca (den eldre) (1756–1844) var en katolsk kardinal.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bartolomeo Pacca var sønn av adelsmannen Orazio Pacca, markgreve av Matrice, og Crispina Malaspina. Han ble utdannet av jesuittene i Napoli, av somaschinerne i det klementinske kollegium i Roma ved Accademia dei Nobili Ecclesiastici.

Lavere vigsler, prestevielse

[rediger | rediger kilde]

De lavere vielser mottok han 17. juli 1785; den 31. juli samme år ble han viet stil subdiakon, og den 7. august 1785 til diakon. Pacca ble presteviet den 14. august 1785.

Erkebiskop

[rediger | rediger kilde]

Allerede 26. september 1785 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Tamiathis; han ble bispeviet av kardinal Giovanni Carlo Boschi den 17. april 1786. Han vare tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Köln og Portugal. Mellom disse to postene var han blitt utnevnt til nuntius i Frankrike, men kunne ikke tiltre på grunn av den franske revolusjon.

Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.

I 1809 ekskommuniserte pave Pius VII keiser Napoleon I, og den 6. juli ble han og kardinal Pacca arrestert. Paven ble sendt til Savona og Pacca til Fenestrelle. I 1813 ble de begge flyttet til Fontainebleau. Pacca fikk paven til å tilbakekalle sin overenskomst med Napoleon, og ble deportert til Uzès i januar 1814. Han ble løslatt ved Napoleons fall i april 1814. Han returnerte da til Roma og organiserte statsjuntaen som regjerte i den fraværende pavens navn.

Han representerte Pavestolen under Wienerkongressen i 1815 inntil kardinal Ercole Consalvi overtok ansvaret.

Da kongen av Napoli, Joachim Murat, rykket mot Roma, flyktet han ikke, og i «de hundre dagene» (1815) fattet han noen kontroversielle beslutninger, som det å fengsle kardinal Jean-Siffrein Maury i Castel Sant'Angelo (som ble sluppet ut av kardinal Consalvi så snart han kom tilbake til byen).

Han var prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere i 1818, og ble prefekt for Kongregasjonen for seremoniene i 1830.

Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "moderati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Della Gengas valg.[trenger referanse]

Han deltok senere ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.

Pacca ble forfremmet til kardinalbiskop av Frascati i 1818, og i 1821 ble han kardinalbiskop av Porto e Santa Rufina. I 1830 ble han valgt til kardinalkollegiets dekanus, og fikk i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia.

Han var grandonkel til sin navnebror kardinal Bartolomeo Pacca den yngre (kreert 1875).

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Dizionario Biografico degli Italiani, besøkt 8. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. Autorités BnF, BNF-ID 13743749m, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. webdept.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
  4. books.openedition.org[Hentet fra Wikidata]
  5. www.catholic-hierarchy.org bpacca, lest 10. november 2020

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Dekanus for kardinalskollegiet
18301844
Etterfølger