Paul Ludolf Melchers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kardinal Paul Ludolf Melchers

Paul Ludolf Melchers S.J. (født 6. januar 1813 i Münster i Westfalen i Tyskland, død 14. desember 1895 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Köln 18661885.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paulus Ludolf Melchers var sønn av en velstående kjøpmann i Münster. Etter abitur i 1829 fra Gymnasium Paulinum studerte han filosofi i Münster og rettsvitenakaper i Bonn. I 1833 tok han statseksamen, og gjorde i 1834 militærtjeneste. Deretter slo han inn på den juridiske yrkesvei.

I 1839 bestemte han seg for å bli prest, og studerte katolsk teologi i München.

Prest[rediger | rediger kilde]

Den 5. juni 1841 ble Melchers presteviet i Münster. I 1844 ble han subregens ved presteseminaret der, og syv år etter regens(rektor).

Fra 18. mai til 21. juli 1848 var han representant ved nasjonalforsamlingen i Frankfurt. I 1852 etterfulgte han sin onkel Franz Arnold Melchers som generalvikar for bispedømmet Münster og ble også domkapitular.

Biskop[rediger | rediger kilde]

i 1857 ble han den første residerende biskop av Osnabrück siden sekulariseringen. Melchers besøkte konsekvent alle menigheter i en takt som tilsvarte at alle ble esøkt i løpet av to år, og fikk inn for styrkingen av det kristne liv gjennom folkemisjoner. Pave Pius IX utnevnte ham i 1858 også til apostolisk provikar til de nordiske misjoner.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Etter at de regulære valgomganger var slått geil ble han den 8. januar 1866 valgt som kompromisskansdidat til erkebiskop ab Köln. I 1867 ble Melchers formann for den tyske katolske bispekonferanse i Fulda.

Erkebiskop Melchers deltok under Første Vatikankonsil, og der var han en motstander av definisjonen av infallibilitetsdogmet, og men støttet det etter at det var vedtatt.

Han var en sterk aktør under Kulturkampen i Tyskland, da den katolske kirke ble diskriminert og forfulgt av myndighetene. Etter at han ekskommuniserte to prester som hadde sluttet seg til gammelkatolikkene, ble han arrestert av de politiske myndigheter, bøtelagt og dømt til seks måneders fengsel.

Den 2. desember 1875 truet presidenten av Rhinprovinsen med å forvise ham dersom han ikke fratrådte sitt embede som erkebiskop frivillig. Da erkebiskopen fant ut at man forberedte å forvise ham til Küstrin (da tysk, i dag vest i Polen), flyktet han 13. desember til det nærliggende Maastricht i Nederland der han tok tilflukt i et franiskanerkloster. Derfra fortsatte han å lede sitt erkebispedømme, inntil han la ned sitt embede i 1885. Han hadde da flere ganger uttrykt sin vilje til å fratre for kirkens beste, men paven hadde nektet. Tilslutt gikk pave Leo XIII nølende med på det, kalte ham til Roma og kreerte ham til kardinal.

Han ble camerlengo for Den romerske kirke 1889. I 1892 sluttet han seg til jesuittordenen.


Forgjenger:
 Johannes von Geissel 
Erkebiskop og kurfyrste av Köln
Etterfølger:
 Philipp Krementz